Adolf Hoel
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Adolf Hoel (født 1879 i Eidsberg, død 1964 i Oslo) var en norsk geolog og polarforsker. Han var på begynnelsen av 1900-tallet den ledende forsker på Svalbard. Han dannet i 1928 Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, som han ledet fram til 1945 da det ble reorganisert og fikk dagens navn Norsk polarinstitutt i 1948. Mineralet hoelitt er oppkalt etter ham.
Hoels fokus på og forskning rundt polarområdene har vært en forutsetning for at Norge i dag har suvereniteten over Svalbard og Dronning Maud Land i Antarktis.
Han gjorde flere vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard. Sommeren 1931 dro han sammen med to studenter over Grønland på hundeslede.
Etter Hoels vellykkede innsats for å sikre norsk suverenitet over Svalbard, ble fokus rettet møt Grønland med okkupasjonen av Eirik Raudes Land i 1931 og 1932. Her gikk imidlertid Norge på et dundrende nederlag i den internasjonale domstolen i Haag 1933, til Hoels store skuffelse.
Etter det han oppfattet som unnfallenhet fra de norske politikerne i Grønlandssaken, ble han medlem i Nasjonal Samling i 1933 og sto på andre plass etter Vidkun Quisling på partiets liste til Stortingsvalget samme år.
I perioden 1941–1945 var han NS-styrets rektor ved Universitetet i Oslo, og ble dømt til 18 måneders fengsel for landssvik etter krigen. Etter krigen skrev han tre-bindsverket om Svalbards historie, hovedsakelig ført i pennen av hans sekretær, Kjeld Myklebust som også ferdigstilte det tredje bindet.
