Andreas Hansen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Andreas Martin Hansen (født 19. oktober 1857 i Nærbø, død 31. mars 1932 i Oslo) var en norsk geolog, etnograf og statsstipendiat. Hansen vil være kjent både for sine teorier om bresjøer, og for sitt engasjement i studiet av kortskaller og langskaller, kraniometri.
Hansen var prestesønn og vokste opp i Levanger og Trondheim. Han tok aritum i 1875, og ble cand.real. i 1881. Deretter arbeidet han fram til 1898 ved Universitetsbiblioteket i Oslo, etterhvert som amanuensis. Han tilhørte et positivistisk, darwinistisk miljø, som blant annet omfattet G.O. Sars, Ernst Sars og Amund Helland. Hansens foredrag Den yngre akademiske Slægt og de moderne Ideer i Studentersamfundet i 1882 er i sin tittel karakteristisk.
Hans doktoravhandling Strandlinje-studier (1891) er en banebrytende og fremdeles gyldig teori om landskapsforming med bresjøer, eller bredemte sjøer: Isbreer som utgjorde rester av innlandsisen demmet opp vann til sjøer som virket landskapsformende.
Hansens andre hjertesak var kraniometriske studier av kortskaller og langskaller, og da han ble utnevnt til statsstipendiat i 1908 var det for å studere norsk antropologi. Han var allsidig orientert og engasjert, og Kjeldstadli skriver at «Han hadde en tidstypisk ambisjon om en helhetsvitenskap som skulle gi svar på de 'store' spørsmålene, et prosjekt i grenselandet mellom kunnskapsmengde, ideologi og dilletanteri.»
Han ble medlem av Vitenskapsakademiet i 1910.
[rediger] Litteratur
- Knut Kjeldstadli. «Andreas Hansen» I: Norsk biografisk leksikon.
- Om seter eller strandlinjer i store høider over havet. 1885
- Strandlinje-studier. 1891
- De kvartære klimat-skifter og excentricitets-teorierne. 1894
- Norsk folkepsykologi : med politisk kart over Skandinavien. 1899
- Landnåm i Norge : en utsigt over bosætningens historie. 1904
- Oldtidens nordmænd : ophav og bosætning. 1907
- Bre og biota. 1929
