Antonio Maceo
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
General Antonio Maceo y Grajales (født 14. juni 1848, død 7. desember 1896) var født i Santiago de Cuba og var nestkommanderende i den cubanske frigjøringshæren (Los Mambies) i store deler av den cubanske uavhengighetskrigen mot Spania. Han sies å være en av Latin-Amerikas mest fremragende geriljaledere i det 19. århundre [1]
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Antonio Maceos far var Marcos Macado som var av fransk-spansk opphav og som hadde kjempet som spansk soldat mot Simon Bolivars frigjøringstropper i Syd-Amerika. Etter Bolivars seier i 1823 ble Marcos Macado og andre spanske soldater landsforvist. Marcos reiste sammen med noen kamerater fra Venezuela og slo seg ned i Santiago de Cuba i provinsen Oriente på Cuba. Der slo han seg raskt opp som driftig gårbruker og håndtverker. Og her falt han også for en enke av afrikansk og dominikansk opphav - Mariana Grajales - som senere skulle bli omtalt som «Cubas mor». Sammen fikk de en datter og fire sønner, deriblant Antonio. Fra sitt tidligere forhold hadde Mariana Grajales i alt fire sønner.
Antonio, som var den eldste av barna, arvet farens driftighet og lederegenskaper, og ble en dyktig entreprenør og gårdbruker. Han vant imidlertid sitt største ry som militær general, og fikk tilnavnet Bronsekjempen. Årsaken er at han overlevde 25 kulesår i løpet av sin tid.
[rediger] Krigstid
Både Antonio Maceo og broren José Maceo vervet seg på cubansk side da plantasjeeieren Carlos Manuel de Céspedes d.e. friga sine slaver, og proklamerte krig mot Spania i 1868. Dermed kom begge med i den delen av den cubanske uavhengighetskrigen som omtales som Tiårskrigen (1868 - 78). I 1873 blir Antonio utnevnt til general for sin tapperhet og sine gode evner til å utmanøvrere spanske tropper.
Etter at cubanerne var blitt slått av spanske tropper i 1878, og på et tidspunkt da de fleste cubanske generaler trodde at de aldri ville vinne over spanjolene, avslo Maceo å akseptere en fredsavtale med Spania [1]. Han ville ikke gi opp verken suverenitet fra Spania eller arbeidet med å få innført et forbud mot slaveri på Cuba. Like etter at fredsavtalen ble inngått, rømte han derfor til Florida. Ferden gikk videre til New York der Maceo sammen med Calixto Garcia, planla et nytt opprør på Cuba i det som senere er blitt kalt for Den lille krig, 1879 til 1880
Han og tre andre cubanske nasjonalhelter - José Martí, Màximo Gómez og Calixto Garcia - returnerte til Cuba i 1895 etter at geriljakampen mot Spania brøt ut igjen i 1894, og markerte begynnelsen på «den andre frigjøringskrigen» [2]. Hans mest berømte hærtog i denne krigen var hans invasjon av vest-Cuba i 1896. Los Mambies-troppene hans bestod primært av afrocubanere til fots og til hest. De tilbakela mer enn 1600 km på 92 dager og hadde hele 27 større og mindre treffninger med spanjolene der de som regel gikk seirende ut av striden. Troppene til den spanske guvernøren og generalen Valeriano Weyler jaget han hele tiden. Et viktig mål for dem var å forhindre at Maceos tropper satte fyr på sukkeråkre og sukkermøller og dermed ødela Spanias største inntektskilde på Cuba.
Den 7. desember 1896 ble Maceo drept - av kulehull 26 og 27 - da han dro fra Pinar del Rio til et møte med Máximo Gómez i provinsen Havanna [3].
På Antonio Maceos monument i Santiago de Cuba, kan man lese hans personlige motto:
- «Mine plikter til fedrelandet og til min egen politiske overbevisning står over alle menneskelige anstrengelser; for disse skal jeg oppnå friheten eller jeg skal forsvinne mens jeg kjemper for dem.» (3. november 1890).
Et portrett av Maceo finnes på de cubanske 5 peso-sedlene.
[rediger] Se også
[rediger] Fotnoter
- ^ Fredsavtalen fikk navnet Zanjón-avtalen (Pacto del Zanjón) og innebar at Spania skulle lette noe på handelsrestriksjonene og forbedre det koloniale styresettet på Cuba
[rediger] Litteratur
- John M. Kirk (1984) «José Martí: mentor of the Cuban nation». University Press. ISBN 0813008123
- Suchlicki, Jaime (2002) «Cuba from Colombus to Castro», Potomac Books, ISBN 1574884360