Audun Hugleiksson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Audun Hugleiksson (Hestakorn) (født ca. 1240, henrettet 2. desember 1302 i Bergen) var en stormann i kongeriket Norge på slutten av 1200-tallet. Han var kongens høyre hånd, både under Magnus Lagabøte og Eirik Magnusson, og ble sett på som en viktig politiker og jurist for sin tid, og hadde en sentral rolle i utformingen av det norske lovverket i. Fra 1280 og fram mot århundreskiftet fikk han stadig viktigere stillinger i statsledningen, og hadde et eget sete i kongens råd, tjenestegjorde som stallare («advokat»), fehirde («skatteminister») og bar tittelen baron. Audun oppførte noe så sjeldent i norsk sammenheng som et slott eller en borg i stein på Ålhus i Jølster i Sunnfjord. Hugleiksson døde ved henging på Nordnes i Bergen den 2. desember 1302.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Audun Hugleiksson vokste opp på gården Hegranes på Ålhus i Jølster som ligger i Firda-fylket (øst for Førde og nord for Sognefjorden). Faren Hugleik synes å tilhøre lavadelen, og var sannsynligvis hirdmann under kong Håkon Håkonsson (1204–1263), men selv om han neppe hadde noen fremstående posisjon i samfunnet var han godt gift med en kvinne fra Østlandet. Moren var sannsynligvis datter til Audun i Borg (Sarpsborg). Audun Hugleiksson kunne derfor føre morslekta tilbake til Inga fra Varteig, mor til kongen som han ble tremenning av.
Faren Hugleik hadde til tilnavnet «Hestakorn» ettersom han matet hestene sine med korn, noe folk på Jølster sannsynligvis så på med undring og som sløsing med god matvare, på et sted hvor korn var vanskelig å dyrke.
På 1200-tallet opplevde Norge en utrolig storhetstid under kong Håkon Håkonssons ledelse. Norge hadde endelig kommet seg ut av den tærende borgerkrigstiden omkring år 1240 og kunne løfte blikket utover landets grenser. Nasjonen la krav på landområdene Island, Grønland, de nordlige og vestlige delene av – og øyene nord for Skottland, inklusive Færøyane. Kongeriket posisjonerte seg i Europa og kongen bygget allianser ved blant annet å gifte datteren, Kristina av Tønsberg, inn i den spanske kongefamilien.
Kongen la stor vekt på å holde på freden innenlands og å stabilisere kongeriket. Som andre konger i Europa på 1200-tallet hadde han som ønske å skape et stabiliserende lovverk. Det hadde skjedd en rivende utvikling i rettsfilosofien i Europa i årene 1150 og 1250, noe som også nådde Norge, og i forbindelsen med utarbeidelsen av et nytt lovverk ble unge nordmenn sendt til søreuropeiske universitet for å studere, og Audun Hugleiksson var en av disse.
[rediger] Utdannelse
Audun fikk en uvanlig høy utdannelse, både i språk og rettslære, først i den norske krigsskolen og deretter i utlandet. Antagelig ble han først undervist ved Selja kloster og deretter ved Bergen katedralskole, og han må ha vært spesiell lærenem for allerede i tyveårsalderen ble han sannsynligvis tatt med i arbeidet med lovrevisjonen, og det førte ham til en fem års utdannelse i juridikum i Paris i Frankrike og Bologna i Italia. Kanskje var han også i England.
Disse årene i utlandet må ha gitt ham solide språkkunnskaper i fransk, italiensk og sannsynligvis også latin som kom ham til gode senere som diplomat. Da han i 1266 kom tilbake til Norge for å arbeide med revisjonen av Gulatingsloven var han en ung, men lærd mann i lese og skrivekunst, krigsføring, juss og økonomi.
[rediger] Lovmann med innflytelse
Mellom 1269 og 1281 ble det norske og islandske lovverket kraftig reformert, og Audun Hugleiksson hadde en sentral rolle i dette arbeidet, som blant annet samlet det meste av norske lover i ett lovverk (Landsloven). Borgartingsloven ble revidert i 1269 og året etter ble Frostatingsloven lagt fram og kongerikets jurister begynte arbeidet med Landlova.
Første gang Audun Hugleiksson blir nevnt i kildene som sendebud for kongen er på et rettsmøte i Bergen i 1273. Samme året fikk han sin første politiske utmerkelse da han i en alder av 33 år ble gjort til stallare av kong Maguns Lagabøte. Det var en ung alder for en stilling som var regnet som en av de viktigste i kongeriket. I 1277 ble Gulating, Frostating- og Eidsivatingslovene for første gang samlet i et lovverk, Landloven, og Norge ble ett av de aller første nasjonene i Europa som tok dette tunge løftet. Islandske kilder omtaler Audun som «den klokeste mannen i Landsloven». Sentralt i arbeidet sto foruten Audun de to kanslerne Askatin, senere biskop i Bergen, og Tord Håkonsson. Muligens også kongens biograf Sturla Tordsson som dro til Island med loven som kongens lagmann i 1271.
Gjennom Hirdskrå (kongens og kongsmennenes lovbok) ble en stor mengde europeiske tradisjoner innført i det norske statsstyret. Her ble blant annet gamle norske adelstitler gitt europeiske navn. For eksempel ble lendmenn etterhvert kalt baroner, og Audun selv ble en av disse baronene med eget sete i kongens råd. Det samme året som Landsloven ble lagt fram ble Audun hedret av kongen som fehird og baron. Fehird betydde at han hadde ansvaret for nasjonens finanser både innenlands som utenlands. Med dette embetet fikk han virkelig politisk makt med posisjon nest etter kongen selv.
Da kong Magnus døde i 1280 gikk kongsmakten over til sønnen Eirik Magnusson, men den nye kongen var bare 12 år og for ung til å regjere på egne vegne. Det ble dannet formynderstyre som Audun Hugleiksson var en del av, sammen med en rekke andre baroner og enkedronning Ingebjørg. Også da kong Eirik ble myndig beholdt han en sentral rådgiverrolle.
[rediger] Strid med kirken
Med de nye lovene forbeholdt kongen seg retten til å gi lover, til å dømme og fullbyrde dommene. Kirken mente at dens posisjon ble truet ved at den hadde den samme ambisjonen, foruten at den ville sikre sin rolle som uavhengig stat i staten med egne skatter og inntekter. Konflikten mellom kongsmakten og kirken ble dempet gjennom sættargjerden i Tunsberg i 1277. Erkebiskopen fikk ved denne avtalen innrømmet betydelige rettigheter, blant annet mindre skatter til kongen foruten å sikre seg retten til et eget rettssystem som gikk på moral og religiøse spørsmål. I tillegg krevde kirken retten til å ha sitt eget pengesystem og prege mynter, noe som var et rent kongelig privilegium.
I 1282 var striden løs igjen og konflikten førte til at erkebiskop Jon Raude måtte rømme landet. Kirken svarte med å lyse ledende menn og baronene i bann. Audun Hugleiksson ble aldri utsatt for bannlysingen. Allerede i 1281, da striden var på sitt krasseste, hadde diplomaten i ham sørget for å gi deler av jordgodset sitt til kirkelige institusjoner.
[rediger] Utenrikspolitiker og diplomat
Kong Magnus Lagabøte hadde gitt opp den ekspansive norske utenrikspolitikken som faren hadde ført, men da formynderne styrte på vegne av barnekongen Eirik ble den gamle politikken tatt opp igjen. Øyene vestover hadde alltid vært norske og lengre syd mot de ytterste øyene i Skottland hadde Norge også interesser. I motsetningen til Håkon Håkonssons konfrontasjonspolitikk benyttet kongeriket diplomatiske virkemidler.
I 1281 fikk rådet til et strategisk ekteskap mellom datteren til kong Alexander III av Skottland, prinsesse Margaret av Skottland, og barnekongen Eirik, syv år yngre enn sin hustru. Det skulle både sikre norske interesser i Skottland og en posisjon ved kong Alexander III av Skottlands hoff. Prinsessen føder den unge kongen et pikebarn som blir døpt Margaret etter moren, men hun dør selv i barselet 1283.
Så dør kong Alexander tre år etter, og til ulykke for Skottland er kongen uten mannlig arvtaker. Til alt hell for Norge er den lille prinsessen i Norge den eneste direkte arvingen igjen av huset Dunkeld og setter Norge i en særegen posisjon som krever diplomatisk handlekraft av ypperste klasse. I Audun Hugleiksson har Norge den rette mannen for den historiske sjansen til å sikre seg den skotske tronen og manøvre seg i posisjon overfor mektige England.
Audun Hugleiksson var med på forhandle fram Birgham-traktaten i 1290 som slo fast at prinsesse Margaret ble forlovet med sønnen til kong Edvard I av England, prinsen av Wales. Den engelske kongen skulle da garantere for skotsk uavhengighet og ville fungere som verge for den norske prinsessen, «Jomfruen av Norge» som hun kalles i skotsk historie, inntil hun nådde myndighetsalder. For Norge medførte avtalen ikke minst en finansiell medgift.
I årene frem til prinsessen ble syv år reiste Audun Hugleiksson frem og tilbake mellom de engelske øyene og hjemlandet og posisjonerte norske interesser. Så ble det bestemt at prinsessen skulle føres til Skottland. Den syvårige norske piken, allerede i sitt fjerde år som offisiell skotsk dronning, seilte ut fra Bergen. Overfarten er tung, Margaret får feber og man går i land på Kirkwall på Orknøyene, men livet hennes sto ikke til å redde. Lille Margrete dør uten noen gang å bli kronet. Liket ble ført tilbake til Bergen og begravet ved Kristkirken.
Det var tapte muligheter for en enestående dynastisk allianse i norsk middelalderhistorie, slår historiker Knut Helle fast, og et nederlag for Audun Hugleikssons diplomatiske anstrengelser, men for Skottland var konsekvensene meget alvorlige da landet var igjen uten monark.
[rediger] Krig med Danmark
Bakgrunnen lå i tysk handelsblokade mot Norge som danske kong Erik Klipping sluttet seg til. Norge så seg nødtvunget til en fredsforhandling som kostet dyrt. En dom i Kalmar påla Norge å betale den uhørte summen av 6000 mark sølv i erstatning. Krigshandlingene ble provosert fram av jarl Alv Erlingsson (yngre) som bedrev piratvirksomhet med base fra borgen sin Isegran i Fredrikstad ved Glommas munning.
I november 1286 blir kong Erik Kipping myrdet og i juni 1287 er Audun Hugleiksson i Tønsberg og setter seglet sitt under avtalen med de danske kongemorderne som betydde en gjenopptagelse av den tidligere antidanske politikken. I tidsrommet juli til september 1289 er Norge i krig med Danmark. Audun Hugleiksson leder de styrkene som i juli går til angrep på Lolland syd for Sjælland. Rundt ti krigstrefninger og herjinger oppsto med den norske leidangsflåten. Sentralt i konflikten sto også øya Hjelm ved den jyske østkysten som lå strategisk plassert for å enten kontrollere eller beskytte handelsrutene. Øya ble betraktet som en norsk kronbesittelse.
Etter nye norske leidangstog i danske farvann i 1293 og 1295 innledet den danske kongen fredsforhandlinger og i september 1295 ble det lyst fred på Hindsgavl på Fyn med gunstig vilkår sett fra Norge hvor Norge beholdt Hjelm og i tillegg Hunehals. Sannligvis var Audun Hugleiksson lettet. Krigshandlinger lå ikke for diplomaten i ham og nå kunne han vende oppmerksomheten mot de engelske øyene hvor fransk var førende språk.
[rediger] Forsvarsallianse med Skottland og Frankrike
I de to årene som fulgte etter lille Margarets død var det hele 14 personer som gjorde krav på den skotske tronen. Også den norske kongen, Eirik Magnusson, var formelt en kandidat, men de argeste konkurrentene sto mellom Huset Balliol og Huset Bruce. Audun Hugleiksson synes å ha brukt kong Eiriks tronkrav som prutningsmonn for finansielle krav: kronens inntekter de årene Margaret Eiriksdatter formelt sett var Skottlands dronning, og tillegg på 10 000 pund i erstatning. Samtidig posisjoner han Norge i forhold til Huset Bruce ved å innlede forhandlinger om ekteskap mellom kong Eirik og Isabella, sønnedatter til Robert Bruce, 5. lord av Annandale, selv en av kandidatene til den skotske tronen.
I praksis var Skottland i en tilstand av borgerkrig og Skottland ba kong Edvard I av England om å fungere som uavhengig dommer. I 1292 innsatte han John Balliol som konge, men kun under forutsetningen at han selv var overkonge. Kong John Balliol blir ydmyket av å bli krevet til regnskap for den engelske kronen og forsøker å posisjonere seg mot andre land. Det gir nye vilkår for Norge som sender sin øverste diplomat til forhandlingsbordet igjen.
Grunnen til den overraskende norske tilnærmingen til Frankrike kan spores til kong Edvard I av Englands halvhjertlige støtte til de norske finansielle kravene og at Norge ga støtte til Huset Bruce.
Norge ønsket skaffe allianser mot Danmark og ikke minst de tyske handelsbyene. I fredsårene økte folketallet i kongeriket og spesialiseringen i ulike produksjonsyrker, fra fiske til håndverk førte til kornunderskudd. Norge var avhengig av utenlandsimport, men ønsket ikke å underlegge seg et tysk monopol. Ingen visste det bedre enn mannen som styrte rikets finanser, Audun Hugleiksson som ville ha ryggdekning med både England og Skottland til felles front mot Danmark og de tyske handelsbyene (hansaen), men endte opp med å gå til krig mot Danmark alene.
I 1295 setter Audun Hugleiksson segelet sitt på en allianse som i ettertid kalles for Auld-alliansen. Det er et dokument mellom Skottland, Frankrike og Norge, signert av John Balliol, kong Filip IV av Frankrike og den norske sendemannen Audun Hugleiksson. Alliansen er en forsvarsallianse hvor vilkårene er at om ett av landene ble angrepet av England skulle de andre komme støttende med militær hjelp. Alliansen betydde også slutten på utvidelsen av det norske riket til de engelske øyene.
For en rede sum av 40 000 ‘groat’ skulle Norge forsyne Skottland med 100 krigsskip for fire måneder av året så lenge som fiendskapet mellom Frankrike og England holdt seg (‘groat’ var myntenhet på 1200-tallet i noen europeiske nasjoner, omtrentlig 1/8 av en unse (: 28,349 g sølv). Skottland betale aldri den avtalte summen, og Norge oppfylte heller ikke sin del av avtalen.
I oktober 1295 er Audun Hugleiksson igjen ute i et dristig foretak. På vegne av Norge signerte han en avtale om at Norge ville stille 300 skip og mer enn 33 000 soldater til Frankrikes disposisjon for en kommende krig med England. Til gjengjeld hadde Hugleiksson med seg 6000 mark sterling (1200 kg) rent sølv tilbake til Norge. Kongeriket var da i stand til å nedbetale den norske utenriksgjelden. Summen var kun et forskudd. Hvis Norge stilte militærstyrken skulle Frankrike betale 30 000 sterling i leie pr. år, men det skjedde aldri.
[rediger] Alt for Norge
Norske historikere har i ettertid kritisert Audun Hugleiksson for denne avtalen, men det er mulig de undervurderer nordmannens kløkt. Norge ville ikke ha vært fysisk i stand til å stille en slik militærstyrke. Sannsynligvis var Audun fullstendig klar over det. Sannsynligvis red han to hester samtidig. Han ønsket slett ikke krig med England og ønsket tvert imot en fast handelsrute med England, men takket heller ikke nei til fransk sølv. På den andre siden fikk Skottland aldri den militære støtten fra Frankrike som de var lovet. Det var nettopp Hugleiksson som ble sendt som diplomat når det var tale om store mulige inntekter til norske statsmakten.
Kong Edvard I av England oppdaget den fransk-skotske alliansen i 1295, rustet øyeblikkelig opp store hærstyrker mot den skotske grensen, og året etter var krigen et faktum da John Balliol invaderte Nord-England som støtte for Frankrike. Resultatet ble katastrofalt for skottene. Norge ble ikke involvert. Skottland gikk så inn i sin lange uavhengighetskrig.
I tillegg førte Audun ordet i flere andre forhandlinger mellom Norge og andre europeiske stormakter i samtiden. Mens han var i Frankrike forhandler han om et ekteskap mellom kong Eiriks bror, hertug Håkon Magnusson, og en rik fransk arving, men ekteskapet kom aldri i stand. I steden ektet hertugen en tysk fyrstedatter i 1299.
[rediger] Auduns segl
På et skotsk dokument fra 1290 står signaturen «Odwyni de Hagernes». Våpenskjoldet til Audun Hugleiksson, som viser Audun i fullt ridderutstyr til hest, ser ut til å ha vært inspirert av tilsvarende skotske adelsskjold. Teksten er på latin: «S’Avdoeni Hvglaci Din De Hegrenes». I tillegg har skjoldet en rose satt inn i en krans av liljer, et hedersmerke den skotske kongen pleide gi til egne adelsmenn. Liljerosen kan stamme fra de drøftingene som Hugleiksson ledet om norsk-skotske landområde på slutten av 1200-tallet. Disse forhandlingene var svært viktige for den ustabile økonomien i kongeriket Norge.
Foruten våpenskjoldet hadde Audun også et kontrasegl som var mindre og prydet av det skjoldet som han holder på våpenskjoldet. Han benyttet begge seglene ved ulike anledninger. Kommunevåpenet i Jølster er bygd på våpenskjoldet og viser et gul liljekors på rød bunn.
[rediger] Borgherre
I dag står bare ruinene tilbake av Hegrenes-borgen ytterst ute ved neset mot Jølstravatnet i Sunnfjord, første gang utgravd i 1934. Bygningen var sannsynligvis modellert over Håkonshallen i Bergen som var dobbel så lang og bred.
Borgen ble bygget i stein i årene 1276 og 1286, sannsynligvis av engelske håndverkere fra Bergen. Den avlange bygningen, 22 ganger 13 meter, hadde tre etasjer i massive murer, lager i første etasje, oppholdsrom i andre og festsal i øverste. Den skal ha hatt vinduer og store buer. Den har vannkanten mot tre sider og var således lett å forsvare.
På kirken i Ålhus står en gammel dør i våpenhuset med smijern i form av liljer som kommer fra borgen. Nyere forskning mener å påvise at Audun i liten grad bodde på fedregården, men oppholdt seg enten på Østlandet eller i Bergen.
Det var bare kongen selv og kirken som hadde råd til å bygge i stein. Det eneste unntaket er jarl Alv Erlingsson som bygde borgen Isegran ved Glomma.
Det er i dag uenighet hos myndighetene om det skal foretas videre arkeologiske utgravninger.
[rediger] Nedverdigende død
I den siste delen av livet trakk Audun seg lenger bak i kulissene, men holdt plassen som «skatteminister», til tross for at han selv begynte å trekke på årene, helt fram til kong Eirik Magnusson (f. 1268) døde i 1299 og ble etterfulgt av broren, den tidligere hertug Håkon Magnusson (1270–1319). Bare noen få dager etter at Håkon ble konge ble Audun fengslet. Som baron hadde han egen hird, men han benyttet den ikke.
Han satt i fengsel i tre år, fram til han ble dømt til døden sent på året i 1302, og alle eiendommene hans ble beslaglagt og lagt under kongen. Han ble hengt søndag den 2. desember 1302, første søndag i advent.
Henging ble regnet som den mest ydmykende av alle henrettelsesmetoder i middelalderen. Det er tydelig at Audun ble dømt for noe som ble regnet som et direkte brottsverk mot kongen. Samtidig står det ikke nedfelt noe sted hva som var årsaken til dødsdommen. Antagelig ble han regnet som en politisk motstander av den nye kongen, og han måtte derfor ryddes av vegen. Politiske henrettelser var ikke et ukjent fenomen i Europa.
I ettertiden spredde det seg folkefortellinger og folkeviser om Audun Hugleiksson. Flere av disse forsøker å forklare hvorfor han ble hengt, blant annet ble dødsdommen omtalt i en folkevise om Audun Hugleiksson som er nedskrevet på Færøyane på 1800-tallet, men ofte er forklaringene fantastiske og lite troverdige. I «Frúgvin Margreta» er han skurken som selger kongsdattera til en greve i Blåland og får henne brent på bål når hun senere vender tilbake.
[rediger] Etterkommere
Fra et brev Audun Hugleiksson sendte til Munkeliv kloster het hustruen Gyrid og de hadde flere barn sammen, men disse er ikke navngitte. Gyrid kan komme fra den mektige Eillifsætta fra Naustdal, nabokommunen til Jølster. I en opptegnelse over prester i Jølster finnes en Hugleik Audunsson som antagelig er en sønn av stormannen. Han bosatte seg senere i Bøddalen i Loen, Stryn kommune, og der forsvinner stormannens slekt i historiens mørke.
[rediger] Etterspill
Den nye kongen, Håkon Magnusson, flyttet hovedstadsfunksjonene fra Bergen til Akershus og rettet de utenrikspolitiske linjene østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt. Norge mistet kontakten vestover med de engelske øyene, og enda viktigere, med Færøyene og Island. Etter en stund kom Norge under sterk utenlandsk innflytelse og ble selv en ubetydelig provins i Europas ytterkant for de neste 400 år.
Audun Hugleiksson ble «den siste» representanten for den sterke norske nordatlantiske stormakten, også omtalt som Norgesveldet. Middelalderhistorikeren Fredrik Macody Lund har kalt Audun «den eneste politiker av europeisk format som Norge noen gang har fostret».
[rediger] Audun minnes
Før Audun bega seg ut på sin siste ferd til Bergen, sies det at han grov ned pengene sine og senket et sølvbord ned i Jølstravatnet.
Med unntak av folkevisene gikk Audun Hugleiksson nærmest i glemmeboken, noe hans nedverdigende død har bidratt til. Kongen har alltid rett, synes folk å mene, og derfor måtte Audun være skyldig.
Det ble satt opp en minnestein på Ålhus i 1960, hogd av Jørgen P. Solheimsnes fra Jølster. Motivet på steinen er hentet fra baronens segl. Audun Hugleiksson er den jølstringen og sunnfjordingen gjennom alle tider som har hatt mest politisk makt i Norge.
På Ålhus i Jølster holdes hvert annet år Hugleikssonspelet bygd på et manus av Edvard Hoem, basert på en bok av Anne Cecilie Kapstad. Kjente skuespillere som f.eks. Bjørn Sundquist har deltatt i spelet.
[rediger] Litteratur
- Yngve Nedrebø mfl. Audun Hugleiksson – frå kongens råd til galgen. Selja forlag, 2002
- Knut Helle. «Audun Hugleiksson». I: Norsk biografisk leksikon, bd 1. 2. utg. 1999 (Med fyldig litteraturliste)
[rediger] Eksterne lenker
- Baron Audun Hugleiksson frå Jølster – eit 700-års minne
- Digitalarkivet: Audun Hugleiksson
- Teaterstykket – Audun Hugleiksson – Kongens Mann
- Folkevisa om Audun Hugleiksson (Nynorsk Wikipedia)
