Beleiringen av Akershus festning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Beleiringen av Akershus festning var den siste av mange beleiringer mot ett av de sterkeste festningsanleggene i Norgeshistorien og kanskje den jevneste. Karl XII inntok Christiania i hensikt på å underlegge seg sørlige Norge som ledd i hans strategi for å tvinge Danmark-Norge ut, men fant festningen for sterk. I 39 dager kunne ikke svenskene angripe av frykt for stor tap uten beleiringsartilleri.

[rediger] Bakgrunn

Krigen hadde utviklet seg fra verre til verst og med tapet av de svenske besittelser i Nord-Tyskland, med unntak av enklaven i Wismar, var den svenske stormakten lagt i ruiner av den store alliansen som bestod av Russland, Polen, Preussen, Hannover, Danmark-Norge og Storbritannia. Karl XII visste at han kunne ikke snu krigen til egen fordel, likevel ville han ikke inngå fredsforhandlinger i troen på at en militær seier, og eventuelt besittelse av fiendtlige territorium, kunne forbedre hans stilling. Hans strategi var å slå ut Danmark-Norge som han mente utgjorde det svakeste lenken i alliansen for å kunne tvinge frem separatsfred og han håpet på diplomatiske fremskritt. Etter å ha stått i Ystad i vinteren dro han nordover i februar. Hans plan var å ta Norge.

Norge av natur som fjelland med tynn befolkning og få sentrum for maktutfoldelse gjorde et angrep både vanskelig og enkelt, for hvis man greide å bite seg fast ved erobring av vitale strategiske beliggenheter og påført forsvaret et alvorlig slag ville erobringen av landet fortonet seg enkelt. Men på den andre siden var Norge et land med kupert terreng, dårlig med næringmidler en kunne konfiskere for underhold av egne tropper og få veiforbindelser som gir forsvareren meget store fordeler. I det strategiske bildet var Christiania med den viktige Akershus festning livsviktigt å sikre seg og derfor måtte festningen tas under svensk kontroll. Uten den vil hele formålet med Karl XIIs første Norgesfelttog være tapt om man ikke lykkes å tvinge det norske forsvaret til hovedslag.

Allerede den 8. mars 1716 rykket krigerkongen med sin hærgruppe over riksgrensen mot Høland og startet hans norske felttog. Etter å ha vunnet trefningen i Høland var veien vestover mot Christiania åpen og hans håp om å kunne ta byen med festningen under overraskelse syntes å være mulig. Ved å forsere de østlige passene som lå mot Lørenskog ville Karl XII storme ned på Christiania der 2 000 norske soldater var utplassert på med sine 3 000 svenske soldater. Men han regnet ikke med et kraftig snøfall under sterk vind og siden snøen allerede var dyp fra før av, ble hærgruppen hans sittende fast i tre dager.

Tre verdifulle dager for det norske forsvaret under generalløytnant Barthold Heinrich Lützow som kunne under orden gjennomføre en generell tilbaketrekning av styrkene i grensestrøkene og beordret generalmajor Jens Sehested som kommandant for Christiania-hærgruppen til å besette veiene over Bakåsen og Gjelleråsen der forskansninger og forhugninger ble bygget. Ved den 13. til 14. mars 1716 da Karl XII nådde de to nye skansene hadde Lützow samlet 6 800 soldater og 4 000 utskrevne bønder i fronten og avsett 3 000 mann til Akershus festning. Etter å ha rekognosert de sterke stillinger, snudde Karl XIII den 17. mars sydover på isen over Øyeren og forente seg med general Mörner i Hølen nord for Moss to dager senere.

[rediger] Christianias fall

Den 20. mars 1716 rykket svenskene fram til Ås der de fikk rede på at det var lagt forhugninger på landeveien mot Christiania. Klok av skade besluttet kongen å gå om på isen over Bundefjorden for å kunne fortsette uhindret. I flere kolonner gikk svenskene nordover til de fikk synet på Akershus festning langt vekk fra de på Ormøsundet om morgen den 21. mars og senere gikk langs Ekeberg mot Oslo øst for Akersneset og sørøst for byen Kristiania, men kommandanten gav ordre om ild på lang avstand. Ved å gå på isen var man i fryktelig stor fare for artilleriangrep dersom kanonkule kunne slå ned på isen å sprenge ut store bresjer som kunne drukne enhver uheldig som havnet i isvannet. Svenskene måtte søke dekning bak småøyene i fjordbunnen og marsjere videre bak Hovedøya og Nakholmen. De norske artilleristene var så dyktige at de rammet svenskene mellom øyene helt til de var bak Nakholmen og Lindøya.

Fra der kom svenskene på land uten store tap over til Bygdøy. Karl XII sendt en fortropp om kvelden over Frognerkilen mot landskapet over byen der Gamle Aker kirke lå for å sikre beliggenheten for at hovedstyrken skal kunne slå bivuakk for natten. Dagen etter ble Kristiania by uten motstand okkupert. Tre dager før hadde Lützow evakuert byen med 5 200 soldater og etterlatt seg Akershus festning som i tillegg til garnisonen hadde et artillerikompani, tre bataljoner og seks landdragonkompanier på tilsammen 3 000 mann. I forveien hadde initiativsrike borgerne organisert forsyningsapparatet og klart å få overført mye av forsyningene i sikkerhet så verken garnisonen eller Lützows hærgruppe kunne trues med sult og proviantmangel.

Mens svenskene tok seg inn i byen, startet oberst von Klenow et bombardement på den nærmeste bebyggelse i bydelen Piperviken nær «Escarpe du Nord» festningsmuren med skytestillinger og senket i samme slag et norskeid skip i havnen for at svenskene ikke skulle få adgang til skipskanonene. Siden byen var bygget perpendikulært mot festningen som kunne skyte langs gatene helt til den andre siden forhindret de svenske bevegelser i side til side. Å bevege seg på disse åpne gater ble for farlig.

Karl XII dannet sitt hovedkvarter i en håndverkers hus i forstaden Vaterland langs Vognmannsgaten som het Karl 12.s gate, nå borte under et storslått hotell.

[rediger] Beleiringen

Den 23. mars 1716 ville svenskene gjøre et forsøk på å storme festningens svake punkt i «Escarpe du Nord» hvor bebyggelsen var ført så nær festningsmuren at det var kort avstand og angriperne kunne holde seg skjult bak disse bygningene for å sette i gang stormen. Stormstiger og fasciner ble tatt fram og ført til bak brigader Winds hus der krysset mellom dagens Rosenkrantz- og Stortingsgaten lå. Men vakten var ekstra oppmerksom og slo alarm i tide så 600 norske soldater tok stilling behjulpet av tung artilleri som ble rettet mot husene. Under den voldsomme beskytningen som ødela svenskenes forsøk på overrumpling var Karl XII under ilden og nær ble rammet av en kanonkule som drepte sidemannen.

Karl XII måtte innse at festningen var altfor sterk og han hadde ikke beleiringsartilleri med seg, men med kun lette feltstykker som var satt opp på to batterier, ett ved Store Voldport der Domkirken lå. Ilden fra disse mindre feltkanonene var nesten harmløse på festningens tykke murer. Han måtte vente på beleiringsartilleri og i mellomtiden la festningen få være i fred. dersom klossheten mellom byen og festningen gjorde det vanskelig å grave seg fram. Etterhvert ilden langs gatene fortsette så svenskene seg nødt til å grave seg fram fra hus til hus og under arbeidet med å kunne tar seg fram og tilbake fant de sårt tiltrengde forråd av mat etterlatt av sivilistene som hadde rømte byen.

Vannforsyningen ble ødelagt i ønsket om å undergrave garnisonens moral, men vannet fra Akerselven kom gjennom nedgravde renner under byen og opp til Akersneset der det finnes flere vannkilder så ved å ødelegge disse mistet de en sikker vannforsyning. Svenskene måtte hente vann fra elven. I mellomtiden sprang en kilde fram på festningen som var tatt som et varsel om at Gud var på nordmennenes side. Det var aldri fare for å går tom for vann.

Bare et eneste utfall hendt den 11. april 1716 da kaptein Johan Christopher Koss i spissen for det Eikerske kompani angripe et par hus som svenskene hadde gravde seg til for å komme nærmere. Angrepet ble stoppet da kapteinen og to andre ble skutt ned og drept. Da kapteinens sønn, fenrik Christian Koss fikk hørt at farens lik lå igjen utenfor festningens mur vil han hentet den. Med tre venner tok sønnen seg ut i et selvmordsoppdrag. Alle venner ble drept eller tatt til fange, men Christian kom tilbake med farens lik over skuldrene og var selv alvorlige såret. For den rørende og modige gjerning ble Christian Koss utnevnt til sekondløytnant.

Mens beleiringen pågikk ble provianten mindre etterhvert tiden gikk og dersom man i forveien var dårlig utstyret med ekstra nødvendigheter som erstatning av utslittede klær ble sykdom mer nærliggende. Et brev av major Nieroth oppsummet situasjonen i april 1716 her:

«Hva som selv angår, er det som før, dvs. vi er på krigsfot. Men Gud være lovet, Hans Majestet er ved god helse. Vårt regiment er innkvartert her i Christiania, ved foten av festningen som fremdeles er i fiendens hender. Deres kanoner sørger av og til for å sende noen av våre folk til det hinsidige. Det finnes mange syke i vårt regiment, delvis på grunn av strabasene og delvis fordi de er helt nakne, uten sko og strømper.»

For å kunne livnære seg måtte troppene krevde inn kontribusjon i form av penger og mat og etterhvert man ete opp den innsankede provianten måtte de lenge og lenge ut for å finne mer mat og for, deres streiftoger etter næringsmidler uttømte hele områder og over lengre avstand enn før og risikere å kom ut for norsk overfall. Det var for svak underhold fra Sverige gjennom forbindelsesveien via Moss utover kun menn. Ved midten av april var situasjonen nå kritisk, all fremtidige underhold måtte skjer fra utenfor over den viktige forbindelsesveien som hadde kommet under fare. Det var vanskelig å føre forsyninger forbi Fredrikstad og Halden og da Moss var erobret under det andre slaget om Moss den 23. april var den veien avskåret en gang for alle.

Under beleiring var det alltid en fare for begge sider å oppbrukt deres forsyninger ved å står på samme sted med minimal understøtte fra utenfor og nå så det ut som at svenskene hadde tapte denne kampen.

[rediger] Slutten

Moralen var på vei nedover etter de harde prøvelser som beleiringen hadde påført svenskene og nyheter om nederlagene under fremstøtene mot de norske styrkene gjorde det ikke bedre, heller ikke synet av isen som brøt opp og ble borte under tøværet som varslet vårens ankomsten. Allerede den 24. april kunne svenskene ser flere mindre fartøyer seilt opp til Akershus festning og dagen etterpå angripe en dansk-norsk fregatt Christiania fra sjøsiden på Oslofjorden. Etter flere kanoner var flyttet til havnen trakk fregatten seg vekk, men denne kom til Lysaker der en svensk styrke under oberst Löwenstierna hadde falt tilbake fra deres stilling i Ravensborg mot Gjellebekk.

Oberst Löwenstierna hadde blitt varslet om et norsk angrep med 800 soldater i forberedelse og derfor trakk seg etter ordre fra Karl XII for å bryte ned broen over Sandviken og tar seg den 25. april over Lysaker. Rett inn i fregattens ild. Et blodbad var anvendt der over 20 var drept og styrken spredt. Löwenstierna står mellom Lysaker og Christiania for å kunne skjermet den planlagte retretten fra Christiania og lykkes med dette enda Lützow hadde fulgt etter og kunne ha stoppet retretten som startet om aften den 29. april 1716.

Ved den 30. april var svenskene dratt fra Christiania som ble befritt av Lützow som kunne øket hans styrke til 6 000 mann og forfølge svenskene mot syd. De fant 50 alvorlige syke og 23 desertører etterlatt av Karl XII.

[rediger] Etterspillet

Karl XII hadde tapte hele spillet med hans første Norgesfelttog, uten av stand til å ta Akershus festning og å angripe den sterke Gjellebekk skanse hadde han forsøkt å omgår denne vekk fra Akershus festning om mot de norske forsvarstyrkene men mislykket da fremstøtene var slått under Slaget på Norderhov og Trefningen i Nordkleiva. Med hans hær i dårlig fatning hjemsøkt av sult, sykdom og svekkede moral kunne ikke han står og slåss. Med tapet av Moss og den sterke fiendtlige nærheten i sørvest fra Fredrikstad og Moss med 3 500 mann samt 6 000 i ryggen vil hans hær være fanget under angrep eller enda verre, avskåret og bundet ned så den kunne smelte bort.

Onstadsund-affæren viste at hellet fremdeles var med den svenske krigerkongen da Lützow nølt med å angripe av respekt for kongen og hans karolinere som egentlige var ikke bedre trent eller utstyret enn de norske regulære troppene. Etter å ha kommet seg over Glomma kunne de hente mat i omkringsliggende landskap og gjenopptar kontakten med Sverige der nye forråder var oppbygget. Da Karl XII nådde Torpum hadde en ny forbindelsesvei forbi Halden blitt gjenopprettet og man kunne startet arbeidet med den lenge utsattede flytebroen over Svinesund. Han hadde reddet seg og sin hær fra katastrofens avgrunn, men på en høy pris, for felttoget var slått feil. Han vil aldri vende tilbake til Christiania.

[rediger] Kilder

• Alf E. Bjerke Nordens Løve -Karl 12. i Norge 1992 ISBN 8203169465
• Magnar Saltnes Akershus Infanteriregiment 1628-1995 1998 ISBN 8290545789
• C.O. Munthe Den Norske Hær Indtil 1814 utgitt i Kristiania, 1914
• Arne Marensius Bull Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 8290545985