Den østerrikske arvefølgekrig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den østerrikske arvefølgekrig (1740–1748) brøt ut etter Maria Theresias tronbestigelse, da flere tyske og europeiske fyrster ikke anerkjente hennes fars pragmatiske sanksjon som gjorde Maria Theresia til tronfølger etter huset Habsburgs utdøelse på sverdsiden. Mot Maria Theresia fremsatte fyrstene krav på de østerrikske arveland:
- Karl Albrecht av Bayern som etterkommer av Ferdinand Is eldste datter
- Filip V. av Spania som arving av den spanske linje av Habsburgerne.
- Friedrich August II av Sachsen som ektemann til Josef Is eldste datter
Fredrik II av Preussen benyttet disse angrepene på Habsburgerne og okkuperte 16. desember 1740 Schlesien (schlesiske kriger). Med denne invasjonen utløste han den østerrikske arvefølgekrig.
Bayern, Frankrike og Spania sluttet 1741 gjennom traktaten i Nymphenburg et forbund, som senere også Preussen, Sachsen, Sverige, Neapel, Kurpfalz og Kurköln tiltrådte. Med Østerrike var Storbritannia og Nederland, Frankrikes tradisjonelle fiender, alliert.
Fra 1741 var nesten samtlige europeiske makter innviklet i krigen. De viktigste konfrontasjonene var krigene mellom Østerrike og den oppadstrebende makt Preussen. Deler av krigen ble også utkjempet av kolonimaktene Frankrike og Storbritannia i Nord-Amerika og India.
Arvefølgekrigen endte 18. oktober 1748 med en fredsslutning i Aachen (andre fred i Aachen). Denne freden gjenopprettet i hovedsak situasjonen før krigen, men gav Schlesien til Preussen og anerkjente Maria Theresia på tronen i Wien.
