Den kontinentale armé

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

General George Washington ble utnevnt til øverstkommanderende i den kontinentale armé den 15. juni 1775.

Den kontinentale armé var den samlede kommandostrukturen til de tretten koloniene som kjempet mot Storbritannia under den amerikanske uavhengighetskrigen. Arméen ble opprettet gjennom en resolusjon fra den kontinentale kongressen 14. juni 1775. Nesten hele arméen ble oppløst 3. november 1783 etter Parisavtalen. En liten styrke ble værende på West Point og noen pionérutposter frem til kongressen opprettet United States Army gjennom en resolusjon 3. juni 1784.

Innhold

1 Opprettelse, organisering og reorganisering
2 Stridsdyktighet
3 Betydelige slag
4 Oppløsningen
5 Eksterne lenker

[rediger] Opprettelse, organisering og reorganisering

Kongressen bestemte seg for å fortsette arbeidet med å etablere den kontinentale armé den 7. juni 1775 for felles forsvar. De henviste til seg selv som «de tolv forente koloniene», Georgia var ennå ikke representert, og adopterte styrkene som allerede var til stede i Cambridge, Massachusetts som sine første enheter i hæren. De valgte enstemmig George Washington som øverstkommanderende 15. juni. Washington aksepterte stillingen uten kompensasjon med unntak av å få dekket sine utgifter.

Fire generalmajorer (Artemas Ward, Charles Lee, Philip Schuyler og Israel Putnam) og åtte brigadergeneraler (Seth Pomeroy, Richard Montgomery, David Wooster, William Heath, Joseph Spencer, John Thomas, John Sullivan og Nathanael Greene) ble utnevnt i løpet av noen få dager.

Etterhvert som kongressen i økende grad påtok seg ansvaret og utformingen av en lovgivning for en suveren stat, var rollen til den kontinentale arméen under kontinuerlig debatt. Der var en generell motvilje mot å opprettholde en stående armé blant amerikanerne, men på den andre siden krevde krigen mot britene disiplinen og organiseringen til et moderne militærvesen. Resultatet var at hæren gikk gjennom flere faser, karakterisert av offisiell oppløsning og reorganisering av enheter.

De kontinentale styrkene bestod formelt sett av flere etterfølgende arméer:

Den kontinentale armé av 1775 som bestod av den opprinnelige hæren i New England, organisert av Washington i tre divisjoner. Den bestod også av general Philip Schuylers ti regimenter som ble sendt for å invadere Canada.
Den kontinentale armé av 1776, reorganisert etter den opprinnelige kontraktsperioden til soldatene i hæren i 1775 gikk ut. Washington hadde sendt anbefalinger til kongressen nesten umiddelbart etter at han aksepterte stillingen som øverstkommanderende, men kongressen brukte lang tid på å vurdere disse og innføre dem. Til tross for forsøk på å utvide rekruteringsområdet utenfor New England, var hæren fra 1776 hovedsakelig nordøstlig både i sammensetning og geografisk fokus.
Den kontinentale armé av 1777–80 var et resultat av flere kritiske reformer og politiske avgjørelser som oppstod da det ble tydelig at britene sendte massive styrker for å få slutt på den amerikanske revolusjon. Kongressen vedtok 88 bataljoner–resolusjonen og gav hver stat ordre om å bidra med styrker i proposisjon til deres befolkning. Washington ble gitt autoritet til å sette opp ytterliggere 15 bataljoner. I tillegg ble innskriviningsbetingelsene utvidet til tre år eller «krigens lengde» for å unngå krisene på slutten av året som fortynnet styrkene.
Den kontinentale armé av 1781–82 så den største krisen på amerikanske side i krigen. Kongressen var konkurs, noe som gjorde det svært vanskelig å forlenge kontraktstiden til soldatene som hadde tjent tre år. Folkelig støtte for krigen var på sitt laveste, og Washington måtte slå ned mytterier både i avdelingene Pennsylvania Line og New Jersey Line. Kongressen stemte for å kutte hærens midler, men Washington klarte uansett å sikre viktige strategiske seiere.
Den kontinentale armé av 1783–84 ble etterfulgt av United States Army som består den dag i dag. Da freden ble inngått med britene, ble de fleste regimentene oppløst, selv om flere allerede hadde forsvunnet.

I tillegg deltok tallrike militsenheter i slagene, opprettet og finansiert av individuelle kolonier/stater.

Det finansielle ansvaret for å bidra med lønn, mat, husly, klær, våpen og annet utstyr til spesifikke enheter ble gitt til stater som del av opprettelsen av disse enhetene. Det varierte i hvordan statene levde opp til disse forpliktelsene. Der var kontinuerlige finansieringsproblemer og problemer med moralen ettersom krigen fortsatte.

[rediger] Stridsdyktighet

I den tiden den eksisterte, var arméen preget av sårlig logistikk, for dårlig trening, kortsiktige innskrivningsperioder, rivalisering mellom statene og kongressen manglende evne til å få statene til å skaffe mat, penger eller forsyninger. I begynnelsen hadde soldatene kun forpliktet seg for et år, stort sett motivert av patriotisme, men ettersom krigen fortsatte, ble bytter og lokkemidler vanligere. To betydelige mytterier reduserte drastisk to av hovedenhetene, og der var kontinuerlig disiplinproblemer.

Hæren øket sin effektivitet og suksessrate gjennom en rekke forsøk og feil, ofte med store menneskelige tap. General Washington og andre høyere offiserer var uunnværlige i å opprettholde enheten, læring og tilpasning, noe som sikret disiplin gjennom åtte år med krig. Med amkomsten til General von Steuben av preussisk opphav i 1777 begynte treningen og disiplinen å ta seg kraftig opp. Washington så alltid på arméen som et midlertidig tiltak og tilstrebet sivil kontroll over militæret.

[rediger] Betydelige slag

[rediger] Oppløsningen

Washington sa opp sin stilling da Parisavtalen var signert i 1783 som gjorde slutt på krigen og bekreftet amerikansk uavhengighet. Han frivillige maktfratredelse på en tid da mange ville ha gitt ham en krone, var avgjørende i å forhindre et militært diktatur i USA og hjalp til med å sikre at en republikk slo rot.