Gråulv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gråulv
Foto: Gary Kramer / U.S. Fish & Wildlife Service
Vitenskapelig(e) navn:	Canis lupus
Norsk(e) navn:	gråulv, ulv, varg, gråbein, skrubb
Hører til:	ulver, hundeslekten, hundefamilien
Rødlistestatus:	LC[1]
Habitat:	subtropisk–polarstrøk
Utbredelse:	se kartet
Underarter:	Eurasiske ulver: Arabisk ulv Asiatisk ulv Himalayaulv Hvitulv Iberisk ulv Indisk ulv Kaspisk ulv Vanlig gråulv Amerikanske ulver: Mackenzie Valley ulv Nordamerikansk steppeulv Østlig tømmerulv Arktisk ulv Meksikansk ulv Hunder: Dingo Tamhund

Gråulv er en art i hundeslekten som tilhører hundefamilien. Arten er den mest vanlige ulvearten i verden og finnes over store deler av den nordlige halvkule. I Norge refererer vi gjerne til både arter og underarter når vi sier ulv, varg, gråbein eller skrubb, men i virkeligheten er ulven i Norge bare en av mange underarter.

Innhold 1 Om arten 1.1 Habitat 1.2 Sosial ordning 1.3 Beskrivelse 2 Underarter av gråulvarten 2.1 Eurasiske underarter 2.1.1 Utdødde eurasiske underarter 2.2 Amerikanske underarter 2.3 Andre underarter (hunder) 3 Andre ulvearter 4 Matvaner og ernæring 4.1 Konflikter 4.2 Politikk 5 Spredning av gråulv 5.1 Bestandens størrelse 5.2 Trusselbilde 5.3 Rødlistestatus 6 Ulven i Skandinavia 6.1 Migrering fra Russland og Finland 6.2 Ny etablering i Norge/Sverige 6.3 Revitalisering og avskyting 7 Se også 8 Referanser 9 Eksterne lenker

[rediger] Om arten

Ulven var tidligere vanlig over store deler av verden, men finnes nå kun i deler av Nord-Amerika, Europa, Midtøsten og i Asia. Den regnes som hundens forfar og er i stand til å produsere levedyktig avkom med vanlige hunder, såkalte ulvehybrider. «Såkalt» fordi en blanding mellom f.eks. vanlig gråulv (norsk ulv) og hund ikke i egentlig forstand er en hybrid, men en bastard.

[rediger] Habitat

Gråulven er en meget tilpasningsdyktig art, som blant annet finnes i ørkenstrøk, skogområder, fjellstrøk og arktisk tundra. Denne arten er den mest tallrike av ulveartene. Den har en rekke underarter, både i Amerika (kalt amerikanske underarter) og i Europa og Asia (kalt eurasiske underarter). Arten må ikke forveksles med underarten vanlig gråulv (Canis lupus lupus), som bl.a. lever i Skandinavia og kalles enten «gråulv» eller bare «ulv».

[rediger] Sosial ordning

Gråulver er sosiale rovdyr som danner flokker og hevder revir. Flokken ledes av et alfapar (lederpar) som begge er dominante. De er normalt de eneste som formerer seg i flokken. Innad i flokken, som normalt består av alfaparet og deres avkom, er det også et hierarki blant de andre medlemmene. Nærmest alfaparet står betahannen (men det finnes ingen betatispe). Flokken samarbeider gjerne om å skaffe føde, men kan også dele seg opp eller jakte alene. En flokk kan nedlegge byttedyr som er mange ganger større enn hvert enkelt av dyra.

[rediger] Beskrivelse

Gråulvens størrelse og vekt varierer i henhold til geografisk spredning. Normalt blir ulver ca. 70-80 cm høye og ca. 30-50 kg tunge, men det finnes underarter som er både større og mindre. Tispene oppnår normalt 87-98% av hannens kroppslengde og veier ca. 80-85%. I vill tilstand lever disse ulvene i ca. 4-8 år (3-4 i Norge), men i fangenskap kan den bli nærmere 16 år gammel.

• De største ulvene, som lever i de store skogene i Latvia, Hviterussland, Alaska og Canada, kan bli inntil 160-165 cm i kroppslengde, og dertil kommer halen på inntil 52 cm. Skulderhøyden kan nå opp i 100 cm og vekten kan nærme seg 80 kg. Til sammenligning veide den største ulven som er registrert skutt i Norge ca. 65 kg^[2].
• De minste ulvene lever i Vest-Asia og på den arabiske halvøya. Den kan nå en kroppslengde på ca. 80 cm og har en hale på inntil 29 cm. Vekten er normalt rundt 20 kg.

Fargen på pelsen er svært variabel. Slik har den nordamerikanske gråulven riktignok grå pels, men vanligvis tenderer fargen mot beigegrå og rødbrune innslag. I arktiske områder tenderer fargen mot det hvite, og det finnes også nærmest helt sort ulver.

[rediger] Underarter av gråulvarten

[rediger] Eurasiske underarter

1. Arabisk ulv (Canis lupus arabs) lever stort sett kun på den arabiske halvøy og er meget liten til ulv å være
2. Asiatisk ulv (Canis lupus pallipes) er liten og lever i området mellom Tyrkia og Egypt, øst mot Pakistan (men trolig ikke i India)
3. Himalayaulv (Canis lupus himalayensis) er en ny underart som ganske nylig ble oppdaget i Himalaya. Den er svært gammel.
4. Hvitulv (Canis lupus albus) er stor og lever i eurasiske polare strøk, bl.a. i Finland og Russland
5. Iberisk ulv (Canis lupus signatus) er en mellomstor ulv som finnes i Spania og Portugal
6. Indisk ulv (Canis lupus indica) er en liten ulv som ganske nylig er oppdaget i India.
7. Kaspisk ulv (Canis lupus cubanensis), av og til også kalt kaukasisk ulv, er mellomstor og lever i området mellom det Kaspiske hav og Svartehavet.
8. Vanlig gråulv (Canis lupus lupus) er stor og lever over store deler av Europa og Asia, bl.a. i Skandinavia.
   1. Steppeulv (Canis lupus campestris) er mellomstor og finnes i sentralasiatiske steppe- og ørkenområder. Regnes nå som en varietet av vanlig gråulv (Canis lupus lupus).
   2. Mongolsk ulv (Canis lupus chanco) (vestlige og nordlige populasjoner) er stor og lever i deler av Himalaya, Russland, Mongolia, Kina og Korea. Regnes nå som en varietet av vanlig gråulv (Canis lupus lupus). Se også himalayaulv.
   3. Asiatisk ørkenulv (Canis lupus desertorum) er mellomstor og finnes i asiatiske ørkenområder. Regnes nå som en varietet av vanlig gråulv (Canis lupus lupus).

[rediger] Utdødde eurasiske underarter

1. Austroungarsk ulv (Canis lupus minor), også kalt sivulv, Østerrike-Ungarn, († før 1900)
2. Hokkaidoulv (Canis lupus hattai) også kalt japansk ulv og Canis lupus rex, levde på øya Hokkaido i Japan og var større enn honshu-ulv, utryddet med stryknin († ca. 1889)
3. Honshuulv^[3] (Canis lupus hodophilax) også kalt honshu syngehund og japansk syngehund, levde på øyene Honshu, Shikoku, og Kyushu i Japan og kan ha vært en nær slektning til Ny-Guinea syngehund og dingo, († ca. 1905)
4. Spansk ulv (Canis lupus deitanus), († ca. 1930)

[rediger] Amerikanske underarter

Moderne klassifisering av nordamerikansk ulv deles gjerne i to faser, før og etter 1992. Tidligere ble 24 underarter anerkjent, men nå benytter man seg av den moderne klassifiseringen til Ron Nowak (U.S. Fish and Wildlife Service). Den deler amerikansk ulv inn i kun 5 underarter som vist nedenfor.

1. Mackenzie Valley ulv (Canis lupus occidentalis) er den største nordamerikanske ulven. Den varierer i farge fra nesten hvit til nærmest sort, og er utbredt i Alaska og det vestre Canada. Ansees ikke for å være truet. Inkluderer nå flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
   1. Alaskaulv (Canis lupus pambasileus). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
   2. British Columbiaulv (Canis lupus columbianus). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
   3. Gråhvit ulv (Canis lupus griseoalbus) – også kalt manitobaulv, stor. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
   4. Kenaiulv (Canis lupus alces) – stor ulv fra Alaska, (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
   5. Nordvestterritorieulv (Canis lupus mackenzii). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
   6. Tundraulv (Canis lupus tundrarum) – arktisk ulv. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
2. Nordamerikansk steppeulv (Canis lupus nubilus) er utbredt i det sørøstre Alaska, det sentrale og nordøstre Canada og i det nordvestlige USA. Inkluderer nå flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
   1. Newfoundlandulv (Canis lupus beothucus) (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
   2. Vancouver Island ulv (Canis lupus crassodon). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
   3. Cascade Mountains ulv (Canis lupus fuscus) (†), også kalt brunulv, usikkert om den er utryddet eller ikke. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
   4. Hudsonulv (Canis lupus hudsonicus) også kalt tundraulv, følger reinflokkene i Hudson Bay-området. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
   5. Nordlig Rocky Mountains ulv (Canis lupus irremotus) var antatt utdødd, men kan være gjenfunnet i Montana. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
   6. Labradorulv (Canis lupus labradorius). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Great Plain ulv.
   7. Aleksanderarkipelaget ulv (Canis lupus ligoni) lever på arktiske øyer. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
   8. Østlig Minnesota tømmerulv (Canis lupus lycaon) var den mest vanlige amerikanske underarten. Minnesotabestanden av denne underarten blir fra 1992 regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
   9. Baffin Island ulv (Canis lupus manningi). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
   10. Sørlig Rocky Mountains ulv (Canis lupus youngi) (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
3. Østlig tømmerulv (Canis lupus lycaon) ble tidligere regnet som den mest vanlige nordamerikanske underarten, men en omklassifisering har endret på dette. Minnesotabestanden blir nå regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv (se over), samtidig som ulvene i Algonquin Park-reservatet nylig har blitt omklassifisert som en egen ulveart, kalt kanadisk ulv (Canis lycaon). Resten av bestanden i Canada og de nordøstre delene av USA utgjør nå den reduserte bestanden av østlig tømmerulv.
4. Arktisk ulv (Canis lupus arctos) finnes på de arktiske øyene i Canada og på Grønland. Inkluderer nå 2 variteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
   1. Bernardsulv (Canis lupus bernardi) også kalt tundraulv, († ca. 1952). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
   2. Grønlandsulv (Canis lupus orion) († 1930-tallet). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
5. Meksikansk ulv (Canis lupus baileyi) er den minste gråulven i Amerika og ble utryddet fra naturen omkring 1960. Ulver avlet fra dyr i fangenskap ble satt ut på 1990-tallet. Fantes opprinnelig i Mexico og de sørvestre delene av USA. Inkluderer nå 2 variteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
   1. Sørvestlig ulv (Canis lupus mogollonensis) levde i Arizona og New Mexico, († 1940-tallet). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.
   2. Texasulv (Canis lupus monstrabilis, (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.

[rediger] Andre underarter (hunder)

Forskerne har slått fast at gråulvarten er stamfar til hunden, men det er uvisst hvilken underart (det kan være flere) den nedstammer fra. Hunder deles inn i tamme (domestiserte) og halv-ville (semi-domestiserte) raser.

1. Dingo (Canis lupus dingo) er en hundetype som kan ha vært enten helt eller delsvis domestisert for ca. 6 000-11 000 år siden, men som siden har gått tilbake til å leve i en slags vill tilstand, ofte i umiddelbar nærhet av mennesker.
2. Tamhund (Canis lupus familiaris) er en hundetype som oppsto for ca. 12 000-14 000 år siden, men selve prosessen som førte fram til domestiserte hunder begynte kanskje allerede for 60 000-135 000 år siden.

[rediger] Andre ulvearter

1. Rødulv (Canis rufus) er en sjelden ulveart som holder til i det sydøstlige USA. Den har 3 kjente underarter.
2. Etiopisk ulv (Canis simensis) er den mest sjeldne ulvearten og den eneste som holder til i Afrika. Det finnes 2 kjente underarter.
3. Kanadisk ulv (Canis lycaon) er en ny ulveart^[4] som er oppdaget i Algonquin Provincial Park^[5] i Canada.

[rediger] Matvaner og ernæring

Ulv kan overleve på ca. 1,6-1,7 kg mat i døgnet, men for å kunne reprodusere seg må den han minst 2,25 kg. Amerikanske estimater sier imidlertid at ulver i snitt spiser ca. 4,5 kg mat i døgnet. Ville ulver spiser sjelden hver dag. Det går som regel dagevis mellom hvert måltid. Da de først spiser kan de fortære opp mot 9-10 kg i ett måltid. Ulven jakter i hovedsak på byttedyr som er betydelig større enn dem selv, som elg, bisonokse, moskusokse og hjort, men om det er liten tilgang på slike dyr tar de også mindre dyr. I Minnesota (ca. 2.500 ulver) spiser hver ulv i snitt 15-20 hvithalehjort hvert år.

I Norge er elg hovedbyttet for ulv, men den tar også rein, rådyr, sau, storfe, rødrev, bever og mye annet. Ulven er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for å nedlegge store dyr, eller alene om det er en hare eller annet småvilt. Det hevdes at den er «skogens renovatør», i og med at den primært tar svake og syke dyr , og derav holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter på bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjør omkring 70% av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer.

Mye tyder på at ulven som toppredator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever, gjennom å påvirke adferden hos byttedyrene og å regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut på midten av 1990-tallet, idag er antallet ca. 500-600. Tallet på elg har gått ned, men frykten for ulv holder også elgen borte fra elvebredder og åpne sletter, slik at forskjellige løvtrær og busker har fått anledning til å gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulven har dessuten mer enn halvert prærieulvbestanden, noe man regner som positivt.

[rediger] Konflikter

Ett av hovedproblemene med ulv er at den tar beitedyr - ofte flere enn den trenger, såkalt overskuddsdreping. I Norge slippes hvert år ca. 2,2 millioner sau i utmark 3-5 måneder i sommerhalvåret. Vegetasjonen der er en billig ressurs, og de færreste saueeiere har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gå der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfôr. Bruken av utmarksbeite er derfor en forutsetning for norsk sauehold slik det er i dag.

Problemet med dette er at det ikke er mulig utføre effektivt tilsyn av frittgående beitedyr med hensyn til rovdyr, slik at bøndene mister flere tusen sau og rein hvert år. Riktignok står ulven bare for en svært liten andel av disse drapene, men den får langt den største oppmerksomheten. Det skyldes nok at Norge i noen tid har vært «ulvefritt», men også at ulv kan gi svært dramatiske skader i de besetningene som blir rammet.

Ulv og beitedyr kan skilles fysisk, enten ved å bruke ulvesikre gjerder i utvalgte utmarksområder, gjennom å flytte beitedyrene til inngjerdet innmark eller til områder som ikke er en del av et ulverevir. Tradisjonell gjeting, dvs direkte kontroll med alle dyrene hele tiden, fungerer bra, men er for kostbart. Vokterhunder kan også være effektivt under visse forhold, men kan ikke brukes sammen med sau som går fritt på beite.

Andre problemområder mellom ulv og folk, er at ulv dreper og skader hunder og konkurrerer med jegerne om elg, rådyr og andre byttedyr. Mange er også redd for å ha ulv i sitt nærområde.

[rediger] Politikk

Ulven har i de senere årene fått stadig mer oppmerksomhet internasjonalt. Flere og flere land vedtar vernetiltak for å sikre dette flotte rovdyrets framtid, men dessverre er ikke alltid politiske vedtak nok. Der ulven kommer i konflikt med menneskene har den en tendens til å tape, fordi mange tar loven i egne hender når ulven går de i næringen. Slikt skjer også i Norge.

Gjeldende norsk ulvepolitikk ble vedtatt våren 2004 og går ut på at ulven gis et leveområde øst for Glomma opp til Rendalen og Østfold, Oslo og storparten av Akershus. Innenfor dette området skal ulv ha prioritet, mens det ikke skal tillates etableringer av revir utenfor dette området. Lisensjakten på ulv, som ble gjennomført i januar 2005, er et resultat av denne politikken.

[rediger] Spredning av gråulv

Ulven hadde en gang i tiden det største utbredelsesområdet for noe pattedyr. Før nybyggerne kom hadde USA alene anslagsvis omkring 400.000 ulver alene. Ulven ble imidlertid utsatt for en rekke utryddelseskampanjer på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og rundt 1970 var den så god som utryddet i store deler av USA og Vest-Europa.

[rediger] Bestandens størrelse

Den samlede bestanden av gråulv er i dag trolig omkring 150.000-200.000 dyr, verden sett under ett. Størsteparten av disse finnes i det tidligere Sovjetunionen (45.000-55.000), Canada (50.000-60.000) og Mongolia (25.000-35.000). Arten er således ikke i noen umiddelbar fare på verdensbasis, men det finnes en rekke faresignaler for lokale populasjoner.

I Europa som sådan finnes trolig ca. 55.000-70.000 gråulver, hvorav majoriteten befinner seg i Russland og det gamle Øst-Europa. Innenfor grensene det gamle Vest-Europa er det tilsvarende tallet kun ca. 3.000-3.600 ulv. I Norden er bestanden trolig omkring 185-320 dyr, hvorav de fleste (125-175 dyr) i Finland.

I Nord-Amerika består bestanden av gråulv av ca. 65.000-71.000 dyr, hvorav ca. 55.000-65.000 befinner seg i Canada alene. I Midtøsten er bestanden på ca. 2.500-3.700 dyr. I Asia består bestanden av ca. 32.000-41.000 dyr, hvorav de langt fleste (25.000-35.000 dyr) befinner seg i Mongolia.

[rediger] Trusselbilde

Som sådan er ulven nå beskyttet i henhold til CITES^[6] Appendix II (handel kun tillatt dersom artens eksistensgrunnlag ikke trues) i alle land. I noen også i henhold til CITES Appendix I (handel med arten er ikke tillatt) og Bern-konvensjonen^[7]. Noen land har også fredet arten, enten helt eller delvis.

Ulven er listet som «direkte truet» i både Norge (Størkersen, 1996) og Sverige (Ahlén & Tjernberg, 1996), og som «sårbar» i Norden (Höjer, 1995) sett under ett. I så måte ser man gjerne på den norske og svenske populasjonen som en og samme stamme. Sverige har riktignok av og til migrering fra Finland, men dette er ubetydelig. Finland har imidlertid en viss migrering fra Russland.

[rediger] Rødlistestatus

På IUCNs rødliste blir gråulv som art oppført som LC (Least Concern) eller uten bekymring. Det finnes imidlertid lokale populasjoner som har en mer anstrengt status. Disse er som følger:

• Canis lupus ssp. dingo VU A2e (se dingo for detaljer)
• Canis lupus (Frankrike-Italia) VU D2^[8]
• Canis lupus (Mexico) EW^[9]
• Canis lupus (Spania-Portugal) LR/cd (se iberisk ulv for detaljer)

[rediger] Ulven i Skandinavia

I dag (2004/2005) er det ca. 85-120 ulv tilsammen i Norge og Sverige. På begynnelsen av 1800-tallet var det store ulvebestander i her, men antallet ble sterkt redusert fram mot midten av århundret. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: Ulvepesten slo til rundt 1840, og i 1845 startet en statlig utryddningskampanje med innførsel av skuddpremie på flere rovdyr og store rovdyrbestander. Sammen med et sterkt befolkningspress (jakt, press på utmarka) førte dette til at de viktigste byttedyrene som elg, rådyr og hjort ble borte. Nedgangen i ulvebestanden fortsatte til den siste skandinaviske ulven var død engang på 1960-tallet.

[rediger] Migrering fra Russland og Finland

Omkring 1970 ble ulven fredet i Skandinavia. Da var den nærmeste ulvebestand i Russland (Sovjetunionen). Dyr fra disse populasjonene migrerte til Finland og dels til Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg i sørøst i Finland, og fra denne kunne en ny skandinavisk bestand bygges opp. Problemet var at ungulver på vandring først måtte gjennom store reindriftsområder, der de «forsvant» til tross for fredningen. Slikt skjedde flere ganger, og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner Projekt-VARG^[10]. De anbefalte utsetting av ulv i Dalarne i Värmland. Prosjektet inngikk i 1977, etter endel bråk og uenighet.

[rediger] Ny etablering i Norge/Sverige

Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp flere i Norge/Sverige, blant annet den kjente Vegårdsheiulven. Det første ulveparet etablerte seg på svensk side av grensen, like øst for Finnskogen. Mange koblet denne hendelsen med Projekt-VARG, og det ble satt ut rykter om at disse ulvene var satt ut med hensikt. Til tross for et stort reproduksjonspotensiale (30% pr år) forble denne lille bestanden lite livskraftig som følge av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom til med friskt blod. Dette ga en sterk bestandsøkning utover på 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe. Noen mener det skyldes tyvjakt. I 2004 var det imidlertid rekordyngling. Det kan ha blitt født hele 13 valpekull i den svensk/norske bestanden.

[rediger] Revitalisering og avskyting

Ulvestammene i Norge/Sverige er svært utsatt p.g.a. innavl. For å unngå dette må bestanden vitaliseres gjennom tilførsel av nytt blod. Dette har bare skjedd gjennom migrering fra Finland, men i alt for få tilfeller til å sikre genpoolen for framtiden. I så måte er den siste kjente suksessfulle hendelsen fra 1992, selv om flere nye ulver har forsøkt å få innpass.

I januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, kalt laponiavargen^[11] med tilnavnet «John», seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Det ble det naturlig nok stor misnøye med. Myndighetene satte mye inn ressurser for å hindre at ulven forvant, men 15 måneder senere ble radiosenderen tyst.

Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russiske ulver i Nord- og Midt-Sverige, deriblant én som holdt til nær Sundsvall i Västernorrlands län og en hannulv som markerte revir nær det lille tettstedet Ringvatnet i Jämtlands län, der ringvatnetvargen^[12], som den ble kalt, hadde lagt sin elsk på ei av tispene i flokken. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse skutt nær Pajala^[13] i Norrbottens län, samme dag som det ble gitt fellingstillatelse på Ringvatnvargen. Den ble skutt to dager senere.

Den 1. juni 2006 ble den mye omtalte lesjaulven^[14] skutt av et jaktlag i nærheten av Lesja.

[rediger] Se også

• Ulver
• Ulvehybrid
• Ulv i Europa
• Liste over kjente ulvearter og underarter
• Liste over kjente ulver

[rediger] Referanser

1. ^ Mech, L.D. & Boitani, L. 2004. Canis lupus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 12. november 2006
2. ^ (Kilde) Norsk Skogmuseum
3. ^ Utryddelsen av Honshu-ulv
4. ^ Canis lycaon (CTD)
5. ^ Algonquin Provincial Park Website
6. ^ CITES-konvensjonen
7. ^ Bern-konvensjonen
8. ^ Wolf Specialist Group 1996. Canis lupus (Italian subpopulation). In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 11. november 2006.
9. ^ Wolf Specialist Group 1996. Canis lupus (Mexican subpopulation). In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 11. november 2006.
10. ^ Projekt-VARG
11. ^ Laponiavargen
12. ^ Skyddsjakt på Ringvattnetvargen
13. ^ Illegal vargjakt utanför Pajala
14. ^ Ulv skutt ved barnehage (i Lesja)

[rediger] Eksterne lenker

• Artsdatabankens faktaark for ulv - Canis lupus
• Det skandinaviske ulveprosjektet
• International Wolf Center
• Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk
• Fellesaksjonen for ulv
• Foreningen våre rovdyr
• Forskning.no (ulv)
• Norges Bondelag
• Norsk Bonde- og Småbrukarlag