Johan Daniel Ramus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johan Daniel Ramus (født i juli 1685 i Trondhjem, døde 14. oktober 1761 i Köln i Tyskland) var norsk katolsk prest tilknyttet jesuittordenen. Han virket for det meste i Tyskland.
Johan Daniel Ramus' foreldre var Melchior Ramus, lektor i teologi, og Anne f. Kyhn, datter av kommandanten på Munkholmen, oberstløytnant Kyhn. Hans far døde allerede i 1693, og hans mor sendte ham derfor til katedralskolen i Bergen, hvor han ble uteksaminert sammen med Ludvig Holberg i 1702.
Under sine studier, som han foretok ved Københavns universitet, stiftet han bekjentskap med den katolske legasjonsprest Konrad Weys S.J., og det var denne som i 1707 opptok Remus i Den katolske kirke. Han reiste nå til Trier i Tyskland, der han fortsatte sine studier ved det derværende universitet og avla en glimrende eksamen, idet han ble nr. 1 av 52 studenter. I 1709 trådte han inn i jesuitterordenens novisiat i Trier. Etter avsluttede studier mottok han prestevielsen i Roma den 28. oktober 1717. Tretten år senere ervervet han doktorgraden i teologi og var derpå i tyve år professor i dette fag ved Kölns universitet.
I 1733 mottok han et nytt vitnesbyrd om sine foresattes anerkjennelse av hans dyktighet og kunnskaper, idet han fikk i oppdrag å katalogisere det store universitetsbiblioteket. Den høyt avsette og lærde norske jesuitt ble i 1752 utnevnt til provinsialrådgiver dor sitt ordenssamfunn. Han døde den 14. oktober 1761 i Köln.
