Kontribusjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kontribusjon ment bidrag, medvirkning og skatt eller krigsskatt for å ytret bidrag til den fiendtlige okkupasjonsmakten i krigstid.

[rediger] Kontribusjon i krigstid

Fra et militær perspektiv skulle praksiset med kontribusjon ha flere betydninger utover å holde en hær intakt med forsyninger og pengemengder tatt fra landet der man levde av fiendens ressurser.

Fra krigsøkonomisk hold var det mulig for en mindreveldig stat som Sverige å holde en umåtelig stor hærorganisasjon under kontroll så lenge man lot «krig betaler seg for krig», noe som var bevist under Trettiårskrigen og de senere svenske krigene fram til 1660. Svakheten var at så snart fiendtlighetene opphørt vil hæren deretter blir en så stor utgift at den måtte oppløses eller en ny krig måtte startes, for den svenske utenrikspolitikk i midten av 1600-tallet var det blitt fatal. Fraværelse av en hær ment svekkelse av den svenske makten og det var noe Karl X Gustav ville ikke ha. Det var noe av årsakene bak Karl XIIs aggressive offensive planer mot Russland fordi hans hær var så stor at en retrett tilbake til baser på Baltikum vil fulgt til finansielle kriser. Det var deretter bedre å lot egne hær livnære seg på fiendtlige territorialer.

Under Frankrikes kriger mot mesteparten av Europa fra 1688 til 1714 fant Ludvig XIV seg i en økonomisk knipe da det var oppdaget at hans finansielle ressurser ikke trakk til for å opprettholdt en hær som snart består av flere hundretusener av soldater. Siden England og Nederland var de rikeste lander som dermed kunne avholde egne styrker fra å krevde inn kontribusjon for egne behov, var franskmennene i disfavør. Dette blir delvis løst da det var påbudt at offiserer i den franske hæren skulle krevde inn kontribusjon på ikke-franske territorium som var blitt et viktig krigsmål i seg selv.

Kontribusjon eksisterer helt inn i det tjuende århundret, spesielt under krig i 1800-tallet var kontribusjonssystemet blitt vital for den franske krigsinnsatset under Napoleon selv om det var under mindre disiplinære omstendigheter.

Fordelen ved å leve av landet gjennom kontribusjon og delvis plyndring er at en hær uavhengige av et forsyningsvesen kunne bevege seg raskere og ha større mobilitet, noe som var forstått under Napoleonskrigene. Men på den andre siden øket faren for svekkelse gjennom næringsmangel og sykdommer fordi på svinne områder kunne det ikke være nok å livnære seg på så en hær kunne smelte bort av sult, sykdom og desertering. En hær som rykket gjennom det aktuelle området kunne ikke vende tilbake den samme veien. Under mange kriger forsøkt man bevisst å manøvrer deres fiender inn på disse uttømte «ingenmannland» for å tappet dem for krefter og menn vekk fra næringsmidler og hjelp. En for stor hær kunne endet opp med seriøse tilbakeslager for befalshavende.

Det var ikke uvanlig med represalier og avstraffelser mot sivilister som ville ikke eller kunne ikke gir kontribusjoner så altfor ofte ledet det til overgrep. Spesielt under Trettiårskrigen da kontribusjon var blitt viktig som grunnlaget for en hærs eksistens, lider sivilister. I 1859 hadde flere episoder omkring massemord og overgrep av østerrikske styrker i Nord-Italia ledet til de første regler mot kontribusjonssystemet. Siden da falt det bort til fordel for nasjonal mobilisering og statlige støtte til militærapparatene.