Løvøy kapell
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Løvøy kapell | ||
| Generelt | ||
| Byggeår: | 1200 | |
| Endringer: | Restaurert 1928-50 | |
| Arkitektur | ||
| Teknikk: | Mur | |
| Materiale: | Stein | |
Løvøy kapell er en langkirke fra 1200 på Lauvøya i Borre i Horten kommune, Vestfold fylke. Nord-Jarlsberg prosti, Tunsberg bispedømme.
[rediger] Kirkebygningen
Løvøy kapell er et steinkapell, som er bygd en gang i tidsrommet 1223 – 1398 e.Kr. Langveggene er drøyt 10 meter og gavlveggene 7 meter. Etter tradisjonen skal den være bygget i Olav Kyrres regjeringstid (1066-1093).
Stilen er romansk med sine runde buer. Den består av fire, rektangulære rom fra vest mot øst; våpenhus, skip, kor og sakresti. Korets østvegg har rett avslutning. Sakristiet er trolig yngre enn skip og kor. Koret har forøvrig egen inngang fra syd, og det kan også underbygge forestillingen om at sakrestiet som et senere tilbygg. Skipet har dessuten en gjenmurt sydportal. I enkelte gamle kirker og anglikanske stenkirker er inngang fra syd eneste adkomst til skipet. Om det har vært slik i Borre, vet vi ikke. På den annen side er det påfallende med to innganger til et kirkerom.
Selve kirkeformen er kjent fra Orknøyene og Man, med skip og kor bygget sammen uten skillevegg. Også de sirkelrunde lysåpningene i gavlveggene er typiske kjennetegn for denne kirkearkitekturen. Av 1200-tallets opprinnelige kirkebygg er det gamle steinalteret fremdeles i bruk. Selve alterplaten har sin egen historie ettersom den kom til rette på Falkensten bruk der den hadde gjort tjeneste som dørhelle i mange år. Den ble bragt tilbake til kirkebygget under restaureringen på midten av dette århundrede.
Etter reformasjonen 1536 lå kirken i mange år i ruiner. I 1882 ble ruinene fredet, i 1928 ble restaureringsarbeidet tatt opp, og i 1950 kunne Løvøy kapell gjenåpnes til kirkelig bruk.
St. Olavsbrønnen som ligger ved kirken, var et av de viktigste valfartssteder på Østlandet i katolsk tid. Kapellet var viet til St. Halvard og St. Martin.
[rediger] Interiøret
Alteret hører til kirkens eldste inventar. Det er murer av sten med marmor topp-plate. Angivelig inneholder det intet relikviegjemme, men på baksiden finnes en nisje. På sydveggen er det en skapnisje med jernbeslått dør for altersølvet.
I forbindelse med kirkens restaurering ble galleritrappene, som tidligere var inne i kirkeskipet, flyttet ut i det nye våpenhuset.
[rediger] Prestegården
Borre prestegård har gjennom en tid nå vært under store restaureringer som sto ferdig høsten 1999.
Hovedbygning med sidefløy.
Fredet 23.07.1991. Prestegården ligger ved siden av middelalderkirken på Borre, rett opp for Nasjonalparken. Prestegården ligger på gården "Orretufts" grunn. Det er de som mener at den kongsgården Snorre omtaler under navnet Borro, lå der prestegården siden lå. Her bodde kong Øystein som ved en ulykkestilfelle falt over bord og druknet ved Joruksø(Jersøy).
Kjøkkenet
Hans lik ble hauglagt i Borro på sandsøen ute ved Vadla. Da sognepresten Søren Sigvart kom til Borre i 1770, tok gårdsdriften seg kraftig opp. Husene på prestegården var forfalne og menigheten bidro med 600 rdl. til ny hovedbygning. Hovedbygningen som ble bygget er den som står der i dag. Til prestegården hørte engang sag og kvern, men utover 1700 tallet var bruket forfallent og ikke lenger i bruk.
Under prestegården lå også Steinbrygga. Denne synes en gang å ha vært det mest benyttede ladestedet i Borre. Tunet består av hovedbygning med sidefløy, stor driftsbyggning og et par uthus. Huset: 2 etasjes laftet tømmerbyggning med stående panel og symetrisk utformede langfasader.
Grunnplanet viser en opprinnelig midtgang med et værelse innenfor (det s.k."bispekammer") Mot øst og på sydsiden av disse rommene var det opprinnelig et stort værelse. Dette er nå delt i to. På nordsiden er det to værelser side om side i husets bredde. 2.etasjen har samme hoveddisponering av rommene som i 1.etasje, men er mere oppdelt. Forpakterboligen er bygget i vinkel på hovedbyggningen og er sannsynlig fra samme alder. Tidligere lå prestegårdens kjøkken i denne boligen, samtidig som den tjente som forpakterbolig og vedskjul.
For tiden er det Sogneprest Svein Magnar Skalvik og hans kone Inger Marie som bor på prestegården. De har vært svært delaktige i hvordan restaureringen er blitt gjennomført.
