Li Zhizao

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Li Zhizao (李之藻, født 1565 i Renhe nær Hangzhou i Kina, død 1. desember 1630 i Beijing) var en kinesisk stormandarin som ble kristen (dåpsnavn: Leo Li Zhizao) og bidro vesentlig til spredning av kunnskap om vestlig vitenskap mot slutten av Ming-dynastiets tidsepoke.

Han kom fra en offisersfamilie og tok en ene embedsmannseksamen etter den andre. I 1594 tok han den høye graden juren, og i 1598 den aller høyeste graden, jinshi, og ble stormandarin. Etterhvert ble han viseminister for studier i keiserlige hoff. Han var en ledende kjenner av qin, og særlig fremragende innen studiet av modi 如操. Han forfattet et viktig kommentarverk om rituell musikk, Pan'gong Liyue Shu Qinpu (頖宮禮樂疏).

I 1601 møtte han den katolske misjonæren pater Matteo Ricci S.J., som da hadde klart å etablere seg i Beijing.

Et kart av Matteo Ricci utløste Li Zhizaos dragning mot kristendommen. (Dette utsnittet fra et Ricci-kart fra 1602 viser Østasia

Li Zhizao var matematiker, astronom og kartograf. Den opplevelse som utløste hans dragning mot kristendommen var fascinasjonen med det verdenskart som pater Matteo Ricci presenterte.^[1] Det kan virke merkelig, men sammenhengen var hans søken etter «den uforanderlige lov», en intellektuell søken som for ham var knyttet til sannhetssøken om de naturvitenskapelige sannheter. Disse sannheter som man kunne finne i liten skala i tall og beregninger måtte være felles og like sanne både for øst og vest, og derfra gikk veien videre til en «Himmelens Herre» (Tianzhu), som jesuittmisjonærene kalte den kristne Gud.^[2] Hans konversjonshistorie er beskrevet fra misjonærenes perpektiv i første hånd i Matteo Riccis dagbok, og senere av pater Alvaro Semedo.

Sammen med stormandarinen Xu Guangqi lot han seg undervise av pater Ricci fra 1604 til 1607 om en rekke naturvitenskapelige emner etter vestlig maner: matematikk, hydraulikk, astronomi og geografi. De ble også grundig undervist i katolsk tro. Studiene gikk hånd i hånd med oversettelseshjelp. Slik ble han en av pater Riccis nærmeste medarbeidere, og hjalp ham og senere andre jesuitter med å oversette og opphøye til godt klassisk kinesisk en rekke vestlige verker om vestens naturvitenskap. Faktisk var det kontakten med Li og Xu som forløste pater Riccis erkjennelse av den umåtelige misjonsstrategiske betydning av å oversette vitenskapelige verker; før 1603 hadde han knapt oversatt noe i den gate, og for det meste nøyd seg med kuriosa som verdenskartet, klokker og andre tekniske og hydrauliske innretninger.^[3] Blant de verkene Li var med på å oversette, var Kristoffer Clavius aritmetiske grunnverk Epitome arithmeticae practicae fra 1585, det kom ut i 1614 (etter Riccis død) som Tongwen Suanzhi. Verket gjenga også Claviers beskrivelser av og kommentarer til eldre astronomi, som Johannes de Sacroboscos Sphere (ca. 1230: Clavius: In Sphaeram Joannis de Sacro Bosco commentarius, Roma 1570), og mer koderne skrifter som et om astrolabiet (Clavius: Astrolabium, Roma 1593). I tillegg til å gi en systematisk innføring i europeisk matematisk metode og notasjon hadde Li inkludert elementer fra kinesisk tradisjonell matematikk.

Li Zhizao var også med på å sjekke oversettelsen av Riccis Taixi shuifa («Om vestens hydrauliske maskinerier»), som skulle utkomme i 1612, og likeså en senere Aristoteleskommentar som bragte innsikt om europeisk medisin til kineserne.

I 1610 lot han seg døpe av pater Ricci (én måned før den da dødssyke jesuittprestens død), etter at han hadde gjort opp sine familieforhold. Som så mange andre lærde og mandariner levde han i de facto polygami ettersom han hadde konkubiner, noe som stred mot kristen ekteskapslære, og måtte derfor gjøre arrangementer for et verdig livsunderhold for de konkubiner han måtte sende fra seg før han mottok den kristne dåp.

Et annet og mer forseggjort av av Matteo Riccis verdenskart

Lis gravering, trykking og spredning av Riccis verdenskart bidro vesentlig til å utvide og endre kinesisk oppfatning av jordens geografi. Etter Riccis død var Li den første til å foreslå for Wanli-keiseren at tre jesuitter skulle få i oppdrag å reformere kalenderen,^[4], etter at de kinesiske muslimske astronomer hadde bommet på forutsigelsen av en solformørkelse. Slik ble det også (dvs. jesuittene Sabbatino de Ursis og Diego Pantoja), men først bare for en kortere periode (1613-1616) før det brøt ut en antikristen og antivestlig reaksjon, ansporet av at de muslimske astronomer hadde tapt ansikt. Den meget velstående Li, som allerede var i full gang med å assistere de katolske misjonærer mad å spre den kristne tro på hans hjemsted Hangzhou, tok han seg av dem ved å beskytte dem og holde dem i skjul under kristenforfølgelsen som brøt ut i 1616.

Disse årene var også vanskelige av andre grunner: Mandsjuene nord for Den kinesiske mur ble en stadig større plage, og Li Zhizao engasjerte seg i å arbeidet med å forbedre det nasjonale forsvar. Også på dette området kom han i kontakt med jesuittene: Han var en av dem som fikk innført kanoner fra Macao og som fikk satt keiseren på den idé å invitere jesuitten Adam Schall til hovedstaden, ettersom kanoner som man mente han hadde konstruert og kommandert i den lille portugisisk-styrte byen hadde spilt en viktig rolle i å slå tilbake hollendernes angrep der.

Det var Li Zhizao som var den første som gjorde funnet av den nestorianske stele kjent. Funnet var gjort i eller nær Xi'an i provinsen Shaanxi, og Li mottok et brev om det fra en venn, sammen med en kalkering av innskriften. Nokså snart etter publiserte Li den kinesiske del av innskriften (en liten del var på syrisk, et språk han ikke forstod), i verket Du Jingjiao bei shuhou (10. juni 1625), og kommer med en kort kommentar til funnet. Den nestorianske stele var i kristne kretser et sensasjonelt funn, fordi denne inskripsjonen fra 700-tallet gav detaljerte opplysninger om den syro-orientalske kirkes fremgang og posisjon i det kinesiske samfunn under Tang-dynastiet. (Li skrev at stelen ble utgravd i Xi'an, men noen år senere ble dette anfektet blant annet av pater Nicolas Trigault som mente det heller var i den nærliggende byen Zhouzhi. Hvem som har rett er fremdeles noe omstridt, og det kan meget godt hende at Xi'an er funnstedet.

Året etter utgav Li Zhizao en kompilasjon ved navn Tianxue chuhan (1626, «Første samling av skrifter om den himmelske lære»), som var en serie av de skrifter som de jesuittiske misjonærer med kinesisk bistand hadde satt sammen om teologiske og naturvitenskapelige emner. Skriftet fikk bred spredning og betydelig innflytelse. I denne publikasjonen inngikk også hans eget skrift om Den nestorianske stele. Ellers var verket inndelt i to bolker: Det som angår prinsippene (li 理, ni verker), og det som angår de konkrete ting/objekter (qi 器, ti verker). Samlingen dekket blant annet jesuittenes presentasjon av kristen lære og religion, og beskrev fagkretsene som ble behandlet på jesuittenes universiteter i Europa: Filosofi, retorikk, medisin, borgerlig rett, kirkerett og teologi. Filosofiavdelingen var delt inn i feltene logikk, fysikk, metafysikk, matematikk og etikk. Fysikkavdelingen var inndelt i disiplinene naturkunnskap, uforgjengelige ting, forgjengelige ting, de fire elementer og deres forandring, levevesener. Han skrev også noen egne teologiske verker.

[rediger] Referanser og fotnoter

[rediger] Litteratur

• Min-sun Chen: Li Chih-tsao and the "T'ien-hsüeh ch'u-han", i «Actes du IIIe colloque international de sinologie, Chantilly 1992: Échanges culturels et religieux entre la Chine el l'Occident» (Var.Sin.), Taibei: Ricci Institute, 1995, s. 35-44
• Min-sun Chen: "T'ien-hsüeh ch'u-han" and "Hsi-hsüeh fan": The Common Bond between Li Chih-tsao and Giulio Aleni, i «Aleni Conference vol. (1997)» Nettetal: Steyler Verlag, 1997, s. 519-525
• Pasquale M. d'Elia (red.): Fonti Ricciane, Roma: La Libreria dello Stato, 1942-1949; relevante deler i Riccis dagbøker i bind II, s. 268ff.
• A. Hummel: Li Chih-tsao, i «Eminent Chinese of the Ching Period», 1943-1944
• Willard J. Peterson: Why Did They Become Christians? Yang Ting-yun, Li Chih-tsao, and Hsu Kuang-chi, i «East Meets West: The Jesuits in China, 1582-1773», redigert av C. Ronan og B. Oh , 1988.
• Álvaro Semedo: La vie et la mort du Docteur Léon, i Semedos «L'Histoire Universelle du Grand Roïaume de la Chine», Lyon 1667, moderne fransk oversettelse ved Jean-Pierre Duteil: «Histoire Universelle du grand Royaume de la Chine», Paris:Kimé 1996, s. 215-220
• Nicolas Standaert: Yang Tingyun: Confucian and Christian in Late Ming China, 1988.
• Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, ISBN 90-04-114319 (en rekke referanser til Li Zhizao)