Peder Claussøn Friis
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peder Claussøn Friis, også kjent som Peder Claussøn og Peder Clausen (født 1. april 1545 i Egersund, død 15. oktober 1614 i Valle) var en norsk geistlig og historisk-geografisk forfatter.
Innhold |
[rediger] Levned
Hans far, Claus eller Nicolas Thorolfsen Friis, ble omkring 1550 sogneprest i Undal (sør i Audnedalen), hvor sønnen således tilbragte sin barndom. Peder Claussøn gikk i skole i Stavanger og ble ved farens død hans ettermann i Undal, bare 21 år gammel, og allerede samme år valgt til prost over Lista prosti. Den energiske biskop i Stavanger, Jørgen Eriksen, som på sin første visitas i 1572 hadde lært Peder Claussøn å kjenne, knyttet ham allerede 1575 til stiftets geistlige styrelse ved å gjøre ham til kannik i Stavanger og noen år senere til kapitlets viseformann (arkidiakon). Peder Claussøn var som sin biskop strengt kirkelig og luthersk, virket som denne for utryddelsen av katolske kirkeskikker og for tiendens rette ytelse. Han deltok med biskopen på herredagen i Skien (juli 1576), hvor tienden for Stavanger len ble regulert, og da disse bestemmelsene vakte misnøye hos bøndene i Nedenes fogderi, måtte Peder Claussøn på biskopens og lensherrens vegne sommeren 1592 reise om til hvert sogn i Nedenes fogderi og forhandle med almuen, som han også senere virkelig bragte til å underkaste seg.
Da senere også bøndene i Lista viste seg uvillige, måtte Peder Claussøn gjentatte ganger gripe inn, dels selv, dels med øvrighetens hjelp. Som geistlig tilsynsmann hadde han mange vanskeligheter med stridige og løsaktige prester, men det lyktes ham etter hvert å reformere sitt presteskap. Regjeringens innblanding i almuens prestevalg bragte ham en gang i strid med regjeringen; overfor denne måtte han imidlertid gi etter. Også almuen var vanskelig å komme ut av det med; han kom flere ganger i strid med noen av sine sognefolk: han ble en gang i et gjestebud såret av en bonde, og en annen gang måtte han selv bøte for å ha brukt kniven og såret en bondelensmann. Forøvrig nøt han stor tillit hos almuen og viste seg stadig hjelpsom og tjenestevillig mot sine sognefolk; i deres stridigheter med øvrigheten stilte han seg ofte på deres side. En gang var han av den grunn nær ved å komme i ulykke. Lensherren Peder Grubbe, som hadde blitt innklaget til herredagen i Bergen 1604 av Listerbøndene, mente, at det var Peder Claussøn som opphisset bøndene mot ham, og hevnet seg på denne ved likeledes å stevne ham til herredagen, hvor han hadde samlet en rekke ankeposter over hans embetsførsel. Men ved herredagens dom 9. juli ble Peder Claussøn dels frikjent, dels slapp han med en mild bebreidelse, mens Peder Grubbe fikk en skarp advarsel og kort etter ble fjernet fra sitt len.
Da stiftet i 1605 fikk ny biskop, Laurids Scavenius, trådte Peder Claussøn også i nært forhold til denne. Peder Claussøn, som allerede 1591 hadde vært kapitlets fullmektig ved Christian IV's hylding i Oslo, var likeledes til stede hertug Christians hylding i Oslo 1610. Han døde i sitt 70. år på sin prestegård, og etterlot en sønn, Claus, som ble hans ettermann, samt flere døtre, som ble gift med bønder.
[rediger] Verker
Peder Claussøn har fått sitt litterære navn som topograf og sagaoversetter. Han hadde ikke gjort universitetsstudier og var aldri utenfor Norge, men hans skoledannelse synes ikke å ha vært dårlig, og den stilling, han tidlig kom i, bragte ham allerede i hans ungdom i forbindelse med mange lærde og opplyste samtidige, som kunne ha vakt hans interesse for Norges geografi, historie og gamle språk. Den lærde lagmann i Agder Jon Simonsen synes å ha vært hans lærer i gammelnorsk, særlig lovspråket; også andre lagmenn eller geistlige synes å ha hjulpet ham, blant annet til erhverv eller lån av eldre håndskrifter, særlig Kongesagaene, Kongespeilet og gamle lovhåndskrifter. Av utenlandske forfattere har særlig Olaus Magnus' samt Arngrim Jonssons tidligste arbeider gitt ham impulser til historisk-geografiske opptegnelser. Hans første skrift synes å ha vært en beskrivelse over Island (1580); deretter fulgte korte opptegnelser om Færøyene (1592) og om Grønland (1596). I 1599 fullførte han en vidløftigere fremstilling av Norges naturhistorie i en rekke mindre skildringer: «om alle slags Djur, som ere udi Norrig», «om Fiske», «om Fugle», «om Skove og Træ» samt «om Urter og Blomster». Samme år tok han etter oppfordring fra stattholderen Axel Gyldenstjerne fatt på en oversettelse av Snorre Sturlasons kongesagaer, som han også fullførte; senere gjorde han en «kort Extrakt af Norriges Chronica» og fortsatte oversettelsen av kongesagaene med de følgende kongers historie (1202-1263), i det han for kong Sverres historie nøyde seg med å utskrive den eldre, bergenske oversettelse. I de samme år samlet han tekster til de gamle lover og forordninger; av disse gjorde han en fullstendig oversettelse 1600. I sine senere år var han særlig beskjeftiget med topografiske arbeider, kanskje etter oppfordring av biskop Scavenius. Først utarbeidet han en Stavangers beskrivelse (1609), og senere samlet han sine iakttagelser og opptegnelser til Norriges Beskrivelse (1613). Han hadde også lagt planer til andre arbeider, da døden overrasket ham. Hans småskrifter «Om Tienden» og den tapte «Enfoldig Forklaring over Fader vor» viser ham også virksom som geistlig forfatter.
Ingen av Peder Claussøns skrifter ble trykt i hans levetid; visstnok sørget han for deres utbredelse ved å la dem omhyggelig avskrive og ved å forære eksemplarer til velyndere, men det er ingen spor til at han forsøkte å få dem trykt. Dette skjedde derfor først lenge etter hans død. Omkring 1630 hadde en følgende Stavanger-biskop, Wegner, sendt Peder Claussøns «Beskrivelse over Norge og omliggende Øer» til kansleren Christian Friis, som overlot eksemplaret til Ole Worm; denne besørget da en utgave av boken (1632). Omtrent samtidig ble også et eksemplar av sagaoversettelsen «Norske Kongers Chronica» sendt til København, og Worm påtok seg å utgi også denne, i det han la til en fortale, et supplement for tiden 1263-1387 samt forskjellige mindre heldige tillegg (1633). Omkring 1650 fikk Worm også tak i Peder Claussøns naturhistoriske opptegnelser, som ble benyttet i Worms senere arbeider fra 1654-54; etter Worms død ble håndskriftet forært til Thomas Bartholin, som tenkte på å oversette det til latin og utgi det, men dette ble hindret av brannen i hans bibliotek (1670). En avskrift av Peder Claussøns naturhistorie og topografiske arbeider kom til Skåne til Ove Gjedde, ble senere erhvervet av W. J. Coyet, og etter dennes bøkers bortførelse (1710) innlemmet i det store kongelige bibliotek, hvor det lå ubenyttet, inntil det 1876 ble oppdaget av Gustav Storm og senere lagt til grunn for hans utgivelse av Peder Claussøns skrifter.
Peder Claussøns skrifter i Worms utgaver ble for lang tid hovedskriftene om Norges og dets bilands geografi og historie. «Beskrivelsen» ble mønster og og forbilde for en rekke lignende arbeider, den ble oversatt til tysk og latin, og dens etterretninger inngikk i de geografiske håndbøker og de hollandske atlaser. «Norske Kongers Chronica» skapte eller i alle fall fornyet Snorre Sturlasons anseelse som historisk forfatter; den gav med én gang Norge en sammenhengende og lesverdig fremstilling av dets oldtids og middelalders historie og gav oversetteren («Undalinus» eller «Petrus Claudii») rang som historisk autoritet. Og selv etter at de originale håndskriftene var dratt frem av Torfæus og Peringskiöld, har Peder Claussøns sagaoversettelser bevart sin rang som kildeskrift for et enkelt tidsrom (1202-17), i det han her gjengir en senere tapt, fullstendig original.
[rediger] Kilder
- Dansk biografisk Lexikon
