Reduksjonisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Reduksjonisme, i filosofi, er en teori som hevder at alle komplekse ting er bygget opp av mindre og mer generelle ting. Det finnes to hovedtyper reduksjonisme innen filosofi, metodisk reduksjonisme og ontologisk reduksjonisme.
I 1637 skrev René Descartes del 5 av Discours de la méthode pour bien conduire sa raison, et chercher la verité dans les sciences (fransk: Discourse on the Method of Rightly Conducting the Reason in the Search for Truth in the Sciences), hvor han tok til orde for reduksjonisme. Descartes prøvde å beskrive verden som en maskin eller et urverk som kunne studeres ved at man tok alle delene fra hverandre (analytisk strategi) og studerte dem hver for seg for deretter å sette dem tilbake (syntetisk strategi) for å se helheten. Han var en ekte ontologisk reduksjonist. Dette innebar at han trodde man kunne forklare alt i verden (med unntak fra menneskene) ved å studere én og én av delene. Ontologisk reduksjonisme er teorien om at helheten av alt kan forklares ved å studere alle delene det er satt sammen av. Dette er en svært kontroversiell teori, og har derfor mange motstandere. Den skiller seg fra den metodiske reduksjonismen ved at den sier at alt kan forklares, mens den metodiske reduksjonismen bare er en teori om at man kan øke kunnskapen om helheten ved å analysere delene. Dette er det få, om noen, som er uenig i. Når det gjelder reduksjonistiske strategier, har man to forskjellige, og de er hverandres motstykker. Den analytiske strategien består i å dele opp en helhet for å studere delene, mens den syntetiske går ut på å sette sammen deler for å analysere helheten.
Metodisk reduksjonisme er teorien om at forklaringer av ting, som vitenskapelige forklaringer, bør bli redusert til den aller minste enhet mulig, men ikke mindre. Ontologisk reduksjonisme er teorien om at alt som eksisterer er sammensatt av et lite antall generelle substanser som oppfører seg på en konkret måte.