Situasjonskomedie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Situasjonskomedie er en komedieform opprinnelig utviklet for radio, men som i dag er mest utbredt på TV. Komedien sentrerer rundt gjennomgangsfigurer som følger et eller flere handlingsløp senterert rundt et felles miljø, som et hjem eller en arbeidsplass.
[rediger] Historie
Situasjonskomedien oppsto på radio i USA i 20-årene. Det første programmet i sjangeren sies å være programmet Sam and Henry, som ble sendt på kanalen WGN i 1926. Programmet var et forsøk på å overføre mange av tegneserienes særpreg, som gjennomgående figurer og lengre historier, til det nye radiomediumet. Det første landsdekkende programmet var Amos & Andy, som ble sendt på CBS mellom 1928 og helt frem til 1960.
Konseptet fant også veien til fjernsynet, og BBC begynte i 1946 å sende Pinwright's Progress som den første situasjonskomedien på TV. Året etter begynte DuMont Television Network å sende Mary Kay and Johnny. Men det var først i 1951 at termen situasjonskomedie ble vanlig, og da tett knyttet til serien I Love Lucy.
[rediger] Karakteristikk
De første situasjonskomediene besto av individuelle episoder der men ikke trengte noen introduksjon for å komme inn i handligen. Hovedpersonene var statiske og utviklet seg lite fra gang til gang. Mange tok etter denne formen, og hendelser ble ikke nevnt i senere episoder. Dette er tydelig i for eksempel The Brady Bunch, der man ofte ble presentert for venner eller slektninger som bare var med i en episode. På 90-tallet derimot, begynte mange serier å ha en tilbakevennende historie som man kunne følge i en hel sesong, i tillegg til alt det andre som skjedde. Man hadde sett hvor populært dette var i såpeoperaene, og ville dra nytte av dette. Et godt eksempel på dette er Venner for livet, der fler kjærlighetshistorier dannet bakgrunnen for handlingen. Serien Seinfeld tok dette til motsatt kant etterhvert som serien utviklet seg, og i de siste sesongene var det alltid en eller flere referanser til tidligere episoder i hver nye episode.
