Slaget ved Halmstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Halmstad også kjent som Slaget ved Fyllebro var det første feltslaget på skånsk grunn under Gyldenløvefeiden som var en krig på flere fronter hvorav den ene var over de tidlige østdanske landskapene, dermed blir krigen i disse kanter kalt Den Skånske Krigen. Der hadde svenskene vunnet et viktig slag som fra et strategisk synspunkt var ikke viktig, men essensielt for å gir stridsviljen tilbake til svenskene i en krisestemning da enhver synes å være mot svenskene under krigens gang. Derfor var slaget et vendepunkt fra et moralsk perspektiv.

Innhold 1 Bakgrunnen 2 Forspillet 3 Slaget 4 Etterspillet 5 Kilder

[rediger] Bakgrunnen

Etter Christian V hadde gått på land med rundt 15 000 mann ved Råå den 29. juni falt Helsingborg dagen etterpå, så landskrona i 3. august og deretter Karlshamn den 7. august 1676. Med disse besittelser hvor de kunne ha forrådslagre og depoter for deres ammunisjon og våpen i sikkerhet bak festningsmurer, kunne Christian V sendt ut styrker på separate fremstøter. En hær på 3 000 mann under kongen marsjere mot Kristianstad ved 10. august lengre østover og en andre hær, et korps, under generalmajor Jacob Duncan fra Skottland på 3 000 til 3 500 mann for nordover inn i Halland.

[rediger] Forspillet

Ordren som skotteren var gitt, går ut på å tar Halland under dansk kontroll og deretter oppnådde kontakt med Gyldenløve som hadde kommet gjennom Båhuslen og står klar med 5 000 mann for et angrep på Gøteborg så hele vestlige Sverige vil blir avskåret fra havet mot vest. Duncan hadde vært i svensk sold i 1657 til 1671 og da han gikk over til den danske hæren avgav han løfte om å ikke heve egne kårde mot svensk makt, som nå var brutt. Karl XI realisere at han kunne ikke tillatt dette få skjer da han hadde fått meldninger om det strategiske knipetangsangrepet på Gøteborg som var ved å skjer. Han satt ut allerede den 10. august fra Växjö med sin hær på knapt 7 000 mann.

Ved den 12. august 1676 begynt Duncan beleiring av byen Halmstad som forsvares av generalmajor Hård med bare 300 mann i dårlige forberedte forsvarsverker. Men fikk kort etterpå kontraordre fra Christian V som hadde fått viten om at Karl XI var på ilmarsj mot Knäred om å brøt av og snur tilbake til Laholm. Den 16. august hadde svenskene nådde fram til Knäred der det blir holdt krigsråd hvor Ascheberg satt fram forslag på at man burde få danskene trakk seg fra Halmstad over til Laholm og forsøkt å fanger dem før disse var kommet i sikkerheten. Karl XI gikk med på dette og om natt til den 17. august marsjerer svenskene til veien mellom de to byer mens seksti rytterne ødela broen over Lagåen så Duncan bare hadde en vei å anvendt seg av for å fortsetter videre.

Duncan brøt opp fra Halmstad og rykket over Nissåen mot elven Fylleåen fem kilometer lengre sørover, men tung regn forsinket marsjen slik at man måtte stoppet opp underveis med egne beleiringstren. Duncan om morgen til den 17. august besluttet seg for å kom om over Tvedalaåen til Fyllebro som han hadde latt rives bare få dager tidligere. Duncan vil omgår svenskene ved å tar i bruk en rute som var trodde var ufremkommelige. Men akkurat da broen var reparert og hovedstyrken var kommet fram, dukket 300 svenske rytterne opp under øverstløytnant Lode og general Ascheberg på en høyde i nærheten.

Duncan trodde feilaktig at disse tre hundre rytterne var ut på herjingstokt og dermed ikke representert en trussel. Ascheberg sendt bud tilbake til Karl XI mens han stilt seg opp på to linjer på tvers av veien foran broen. Duncan var ikke klar over at det var en stor hær i nærheten fordi han trodde at kavaleristene var sendt i forveien for forstyrrelse og herjing siden det var et sammenstøt om natt mellom danske og svenske kavaleritropper som gir ham feil inntrykk. Duncan kunne ha gjort bruk av terrenget for å forsvare seg, men forspilt sine muligheter ved å konsentrer sine styrker i trange omgivenheter uten å lukket åpningene som ledet til egne hær. Dermed kunne svenskene dominerer terrenget etter deres behov.

[rediger] Slaget

Da Ascheberg gikk til angrep med seks skvadroner eller under seks hundre rytterne stoppet ham Duncan og bundet ned disse i en dalbunn med to elver i egne rygg med mesteparten av hæren på feil side av Nissåen og Fylleåen. Duncan kunne ikke retretter tilbake på den smale broen og hans mulighet for å sikret sin stilling var gått tapt så hæren var fanget ute i det åpent i trange terreng. Slagordenen kunne ikke blir settet i gang fordi det var for lite rom.

Gjennom åpningen mellom en dam og et husklynge som kunne ha blitt lukket, strømmer Karl XI med sin hær tross mye stein og ujevne grunn så mange hester falt med beinbrudd. På begge fløyer står kavaleristene mens artilleriet blir stilt opp foran på senteret som ennå bare var en stor luke som blir fylt opp en time senere. Allerede da hadde de svenske kanonstykker skutt inn i de tette danske linjene.

Duncan realisert at han måtte slå inn senteret mens det var i ferd med å stilt seg opp i slagorden og gikk til angrep støttet av kavaleri. Dragonene først «karakollerer» ved å rir fram, skyter med en pistol, så snur i rekke om til fele formasjonen hadde avfyrt deres pistoler, men etter det første gang stormet dragonene med deres kårder under major Hein. De brøt seg gjennom, men blir stoppet i åpningen ut fra valplassen av en skvadron som bruker det trange rommet til å bremse ned og utsletter den danske styrken.

Etter angrepet var slått tilbake gikk svenskene til motangrep på danskenes høyre fløy hvor de var nødt til å går om de formidable hindringer som var satt opp som vogner og piker stakk ned i bakken, dermed lider tap under stadige beskytning fra de danske musketerer. Etter harde kamper gikk det panikk i danskene som nå forsøkt å ta seg over Fylleåen og broen, men ikke før de hadde tappert stått og kjempet tross store tap. Karl XI selv angriper i spissen for den svenske høyre fløy og rammet inn i den danske venstre fløy. Der hadde Livregimentet under oberst Nils Bierke tatt fram kaldt stål ved et angrep i à la française og det kom til tette nærkamp.

Slaget var mer eller mindre avgjort da begge danske fløyer var slått og knust så senteret blir ringet inn med ryggen mot Fylleåen og Fyllebro slik at Duncan var tvunget til å måtte få overgir seg med restene av egne hær for å unngår en massakre. Bare under 1 600 mann var tilbake som kom i fangenskap og 500 andre hadde kommet seg vekk til Laholm så det kan ment at det var mellom 800 og 1 300 drepte som lå tilbake. De svenske tapene var på 185 falne og er antatt å være lavere enn hva beretninger om slaget antyder, men på den andre siden hadde terrenget vært til svenskenes fordel. En dansk offiser ved navn Lütow hadde felt ned 17 svensker før han falt død om under kampene.

[rediger] Etterspillet

Duncan hadde forfekt sitt liv etter krigens sedvane ved å brøt sitt æreord men Karl XI lot ham beholdt sitt liv og blir utvekslet mot svenske fanger senere i 1677. Seieren ved Halmstad var ikke avgjørende for krigens gang, men moralsk sett hadde stemningen snudde etter slaget som demonstrert at svenske stridsvilje fremdeles var intakt. Karl XIs bevegelse mot Halland hadde dessuten stoppet en strategisk utvikling som ville ha påvirket kampene på Skåne til danskenes fordel.

Men slaget skulle få en farlig følge. Det var vått ved to elver og det var ikke nok rom så da massegraven var ferdig for hundrer av de drepte, skulle sykdommer oppstår da vannet blir forurenset og det ledet til epidemier som skulle hjemsøkte Halland i flere år framover med dødsfall.

Etter seieren marsjere svenskene til Halmstad hvor de fikk deres forråder, men da de fikk meldning om at Christian V var på vei, måtte Karl XI med nå bare 3 500 ryttere og 1 800 infanterister eller 5 300 mann trakk seg nordover mot Viskan eller Viskåen og stoppet ved Åskloster. Christian V kunne ikke angriper den sterke forsvarsstillingen ved Åskloster langt mot nord og kunne heller ikke går til storming på Halmstad så han hadde å brøt opp ved Halmstad den 25. september og kom til Rönneåen i hensikt på å ha vinterkvarter på nordlige Skåne. Christian V regner med at krigen var over for året. Dette var ikke Karl XI enig med ham om og da han fikk lært at store forsterkninger var samlet i Ljungbytraktene brøt han opp fra Åskloster i oktober 1676. Opptrappingen til Slaget ved Lund var i gang.

[rediger] Kilder

Claes-Göran Isacsson, Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 9188930874