Watersnood (1953)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Rammede områder i Sør-Nederland (lys-blått)

«Een dubbeltje op zijn kant» - på knivseggen. Minnesmerke ved Nieuwerkerk.

Watersnood van 1953 var en kombinasjon av en springflo og en sterk storm fra nordvest som rammet kysten av Nederland, England, Belgia, Frankrike og Danmark natten mellom 31. januar og 1. februar 1953. Totalt døde 2385 mennesker, 1836 i Nederland, 18 i Vest-Flandern i Belgia, 307 i England og 224 på sjøen da flere trålere og dessuten fergen MV Princess Victoria gikk ned med 133 mennesker. Princess Victoria sank i kanalen som skiller Skottland og Nord-Irland.

Stormen fra nordvest hadde en gjennomsnittlig styrke på 97 km/t med vindstøt på opptil 144 km/t, og sørget sammen med springfloen for at vannet i Nordsjøen klokken 3:24 nådde en rekordhøyde på 4,55 m over NAP ved Vlissingen.

[rediger] Katastrofens utvikling

Dato	Tid	Hendelse	Trykk
30. januar	Morgentimene	Et lite lavtrykk sør for Island utvikler seg hurtig og beveger seg østover, bak dette ligger et stormfelt	996mb
30. januar	18.00	Lavtrykket ligger ved Færøyene	980mb
31. januar	10.00	Nederland varsles om høyvann, men ikke samordnet med Storbritannia
31. januar	11.30	England (Dunstable) sender ut advarsel om uvanlig sterk vind
31. januar	12.00	Lavtrykket ligger over Nordsjøen	968mb
31. januar	13.45	MV Princess Victoria går ned øst for Belfast, 133 omkommer
31. januar	17.00	Over seks meter høye bølger i Lincolnshire
1. februar	12.00	Lavtrykket har flyttet seg til Nord-Tyskland	984mb

[rediger] Storbritannia

307 mennesker mistet livet i de engelske countiene Lincolnshire, Norfolk, Suffolk og Essex. Nesten 100 000 ha ble satt under vann. Skadene ble senere beregnet til mer enn 5 milliarder av dagens (2006) pund.

Uværsvarslingen var dårlig, de sydlige counties ble ikke varslet før det var for sent. Selv om nødplaner fantes, var det umulig å foreta evakuering i stor stil, siden stormen hadde rasert mange telefonlinjer.

Som følge av denne stormen ble en av de største planene for bygging og forsterkning av et beskyttelsessystem mot oversvømmelser ved stormer og høyvann startet av Anthony Edens regjering. Videre ble en 24-timers varslingstjeneste for springflo satt opp i samarbeid med «The Met Office».

[rediger] Nederland

I Noord-Holland ble bare en polder oversvømmet, mens provinsene Zeeland, Zuid-Holland og Noord-Brabant var de hardest rammede. 1.365 km², et område litt mindre enn Vestfold ble satt under vann. Flere diker tålte ikke påkjenningen springfloen og stormen utsatte dem for. Totalt ble det slått nitti større og fem hundre mindre bresjer i dikene. Lange stykker av dikene ble skyllet bort og totalt 200 000 ha åkerland, 9% av all dyrket mark i Nederland, ble oversvømmet av salt sjøvann. Dette gjorde jorden ufruktbar for lengre tid. Videre ble 72 000 mennesker evakuert og 36 500 kuer, griser, hester og sauer og 165 000 fjørfe druknet. Rundt 3 000 boliger og 300 bondegårder ble helt ødelagt, mens 40 000 boliger og 3 000 gårder ble skadd. Mange nederlendere minnes fremdeles dem som døde under oversvømmelsen 1. februar.

I 1953-54 ble skadene anslått til 900 millioner gylden. En av ettervirkningene som oversvømmelsen fikk, var at planene om å beskytte deler av den nederlandske kysten med barrièrer, demninger og sluser skjøt fart. Disse planene er kjent som Deltaprosjektet.

[rediger] Årsaker

I 1953 var det ingen radiostasjoner som sendte programmer om natten, så selv om KNMI varslet fort, kunne ikke menneskene i de rammede områdene varsles i tide. Dette førte til at innbyggerne ikke hadde mulighet til å forberede seg på springfloen og stormen. Dessuten var mange av de mindre meteorologiske stasjonene stengt. Noe som forsterket disse problemene var at dette hendte natt til søndag, på et tidspunkt da mange stasjoner var ubemannet. Stormen tok telefon- og telegrafnettverket, og innen få timer hadde radioamatører gått inn i det rammede området og satt opp et nødradionettverk på frivillig basis. Radioamatørene jobbet i ti dager og netter, og var de eneste som klarte å holde kontakten med omverdenen.

Videre var mange av dikene i elven Scheldes deltaområde for lave og dessuten svake. Rijkswaterstaat kjente til dette problemet så tidlig som på 1920-tallet, og holdt på å utarbeide planer for bygging av demninger for å stenge Nordsjøen ute fra deltaet. Staten valgte å begynne med byggingen av Afsluitdijk (1932). Først etter kriseårene og den andre verdenskrig ble de første delene av planen for Sør-Nederland startet: Botlek, Brielse Maas (1950) og Braakman (1952) ble demmet opp. «Tre-øy-planen» (ned.: Drie Eilandenplan) skulle vært neste skritt, men først inntraff springfloen.

31. januar 1953 falt springflo sammen med en storm fra nord-vest. Springfloen sørget som vanlig for at mye havvann strømmet inn i Nordsjøen. Stormen sørget for stigning til rekordhøyde og hindret vannet i å strømme tilbake da det ble fjære, slik at vannstanden forble høy og neste flo forsterket den forrige. I den sørlige delen av Nordsjøen nådde vannstanden rekordhøyde og alt vannet trengte en utvei.

[rediger] Skadenes omfang

Oversvømmelsen rammet øyene Schouwen-Duiveland, Tholen, Sint-Philipsland og Goeree-Overflakkee, og områdene Hoeksche Waard, Voorne-Putten og Alblasserwaard hardest. Deler av Zuid-Beveland, Noord-Beveland, IJsselmonde, Pernis, Rozenburg, Walcheren og Land van Altena ble også oversvømt, og dessuten deler av områdene rundt Willemstad, Nieuw-Vossemeer og deler av Zeeuws-Vlaanderen. Ved Cadzand i Zeeuws-Vlaanderen slo vannet over diket, og i Kruiningen strømmet det inn via en åpen gjennomgang i fergehavnen. Fergehavnen ble feid bort, og i løpet av kort tid stod Kruiningerpolder (1400 ha) under vann. På øyene Schouwen-Duiveland og Goeree-Overflakkee gikk flest liv tapt. På Texel, en av de frisiske øyene, omkom seks personer. En av disse var på vei for å varsle andre om oversvømmelsen.

I Zuid-Holland strømmet vannet inn nord for Dordrecht, og i Rotterdam meldte man at vannstanden hadde nådd et rekordnivå. Deler av det sørlige Rotterdam, på øyen IJsselmonde, ble satt under vann da vannet steg over kaiene. Der druknet en person som bodde i en kjellerleilighet mens han sov. Alt som skilte tre millioner mennesker i området mellom Rotterdam og Leiden fra oversvømmelsen var et dike kalt Schielandse Hoge Zeedijk ved elven Hollandse IJssel. En del av dette diket, Groenendijk, hadde ikke blitt forsterket med stensetting. Vannet stod akkurat under toppen av det, og skråningen på sjøsiden var svak. Frivillige hadde satt igang å forsterke denne delen, men diket kollapset under sjøvannets trykk rundt 5:30 1. februar.

Dette ga sjøvannet fritt leide inn i den dype polderen, og i ren desperasjon beordret Nieuwerkerks ordfører at elvebåten de Twee Gebroeders (de to brødrene) skulle strandes i bresjen som hadde blitt slått i diket. Slik håpet han å få tettet diket og beskyttet polderen. Skipets kaptein, Arie Evegroen, var redd for at skipet skulle bryte igjennom resten av diket og falle inn i polderen. For å kunne redde seg unna om dette skjedde, tok han med seg en robåt. Ordførerens plan virket, skipet kjørte seg godt fast i diket og reddet på den måten mange liv.

I Stellendam på øyen Goedereede nådde vannet opp til husenes loft. På øyen Rozenburg ved Rotterdam hadde vannet brutt gjennom dikene. Byene Veere og Middelburg og flere andre områder på Walcheren stod under vann. På Zuid-Beveland hadde diket blitt brutt ved Wolphaartsdijk og Rilland-Bath var isolert fra omverdenen. Stavenisse på Tholen ble satt under vann, og var en av de hardest rammede landsbyene. Ved Ossenisse i Zeeuws-Vlaanderen hadde dikene blitt brutt. I Zuid-Holland forsvant landsbyene Tiengemeten og Ooltgensplaat under vann for godt.

For å undersøke skadene oversvømmelsen hadde forårsaket, og deres årsaker, opprettet den nederlandske staten «Delta-kommisjonen». Tallene som ble angitt i begynnelsen av avsnittet om Nederland kommer fra deres beregninger.

[rediger] Radireportasjer

I hele Nederland satt folk som klistret til radioapparatene for å få vite hvordan det stod til i områdene som hadde blitt rammet. Reportasjene ble laget i utkanten av katastrofeområdet, det var ikke mulig å reise inn i det grunnet mangel på transport og ødelagt veinett. Bare der (i utkanten av katastrofeområdet) var telefonisk kontakt med Hilversum (Nederlands versjon av Marienlyst) mulig.

[rediger] Hjelp

Det ble ytt både sivil og militær hjelp til de rammede områdene, flere av Nederlands naboland sendte soldater for å hjelpe til med lete- og redningsaksjoner. Fra Tyskland sendte U.S. Army helikoptre for å hjelpe til å evakuere mennesker fra takene, mens Frankrike sendte tropper fra ingeniørvåpenet. Andre land som bidro var Tyskland, Belgia og Storbritannia.

Prinsesse Wilhelmina, dronning Juliana, prins Bernhard og prinsesse Beatrix besøkte kriseområdet så snart det var mulig. Et stortstilt hjelpeprogram ble satt igang, støttet av radioen. Et nasjonalt program for pengegaver ble etablert, og landet fikk mye internasjonal støtte. På politisk plan sørget katastrofen for at planer om beskyttelse av kysten og forsterkning av dikene ble påbegynt. Etterhvert førte dette til Deltaprosjektet, et stort prosjekt som blant annet inneholdt avstengning av de fleste elveestuariene.

Innsamlingsaksjon

En stor, landsdekkende hjelpeaksjon med støtte av radioen, ble startet. Johan Bodegraven, en kjent programleder, ble kjent for det meget suksessfulle slagordet som hørte til den første store innsamlingsaksjonen: Beurzen open, dijken dicht (opp med pengepungen, tett dikene). Nederland fikk både lokal, nasjonal og internasjonal hjelp. Totalt ble rundt 62.62 millioner euro (138 millioner gylden i datidens valuta) samlet inn til de som var truffet av katastrofen. Nederland fikk også hjelp i form av klær, utstyr til hus og hjem, lintøy og mat fra flere land over hele verden. Røde Kors fikk så mye at det etter en stund ikke visste hvor de skulle gi det bort, og en del av disse varene ble gitt til andre kriseområder eller land i den tredje verden. Gjenoppbyggingen tar til allerede i 1953, de nordiske landene leverte det meste av byggematerialene og dessuten ferdighus. I Zeeland finnes fremdeles hus med svensk, norsk, dansk eller finsk stil.

[rediger] Deltaprosjektet

Som nevnt innledningsvis brakte denne katastrofen fortgang i den politiske beslutningsprosessen rundt forbedring av dikene og sikring mot oversvømmelser. Deltaplanen som omfattet avstengning av noen fjordarmer så dagens lys. Dette prosjektet, sammen med gjenoppbyggingen av hus og infrastruktur ga Zeeland mange arbeidsplasser. Dessuten hadde innsamlingsaksjonen for katastrofeofrene innbragt så mye penger, at mange av ofrene var bedre stedt finansielt sett etter katastrofen enn før. Dette gjorde at provinsen Zeeland gikk inn i en blomstringsperiode som førte til at den gjorde et sprang fremover på flere titalls år i løpet av få år. Et nokså kynisk utsagn som ofte ble hørt i Zeeland i tiden etter oversvømmelsen var «Heere, geef ons dagelijks ons brood en elke vijf jaar een watersnood» (no.: Herre gi oss vårt daglige brød og en oversvømmelse hvert femte år).

[rediger] Historieskrivning

De watersnood van 1953 har fått en viktig plass i nederlandsk historie, og leverte et viktig bidrag til formingen av en nederlandsk identitet i årtier etter katastrofen. Selma Leydesdorff gjorde en undersøkelse rundt katastrofen basert på muntlige kilder. Hun prøvde å holde seg på et regionalt nivå slik at innbyggerne som ble truffet, selv kunne fortelle. Resultatet av denne, i nederlandsk sammenheng, sjeldne undersøkelsen ble presentert i boken Het water en de herinnering (1993) (no.: Vannet og erindringen).

Mellom intervjuene som ble tatt med i denne boken, er det trukket linjer mellom hver enkelts egne minner, og Leydesdorff har undersøkt hvordan minnene kommer overens. Det hun fant var at en del av minnene er kollektive, bundet til regionale hendelser og omstendigheter.

Fortellerne har prøvet å plassere dem i en nasjonal sammenheng, uten at de fikk til dette. De kjenner seg ikke igjen i hverken Deltaprosjektet eller Zeelands motto luctor et emergo (Latin for «jeg kjemper og overvinner»). De er stolte av begge, men de har en annen tankegang. Tankene fulgte sporet vann, sorg, nesten druknet, redning, sikkerhet.

På nasjonalt nivå er dette et annet: Nederlandsk identitet, gjenoppbygning, kontroll over naturen og teknologisk fornyelse. I denne rekken var personlig lidelse og angst mindre viktig. Etter den felles delen i intervjuene, følger en historie som skildrer deres sorg, sorgreaksjoner og tilbakevending til ramponerte områder. Ikke alle som ble intervjuet forble katastrofeofre, og Leydensdorff forteller om hvordan de kjempet og overvant og dermed behersker minnene de har om katastrofen.