Zambia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Republic of Zambia Republikken Zambia

Flagg	Riksvåpen
Nasjonalt motto: One Zambia, One Nation (Engelsk: Ett Zambia, en nasjon)

Offisielt språk:	Engelsk
Hovedstad:	Lusaka
Styreform: President:	Republikk Levy Mwanawasa
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 38 752 614 km² 1 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 71 11 668 000 15,5/km²
HDI:	0,394 (rangert som nr. 166)
Uavhengighet fra: Dato	Storbritannia 24. oktober, 1964
Valuta:	Kwacha `(ZMK)`
Tidssone:	UTC +2
Nasjonaldag:	24. oktober
Nasjonalsang:	«Stand and Sing of Zambia, Proud and Free»
Toppnivådomene:	.zm
Kart over Zambia:

Republikken Zambia er en republikk i Afrika, med grenser mot Botswana, Zimbabwe (tidl. Rhodesia), Namibia, Angola, Kongo-Kinshasa, Tanzania, Malawi og Mosambik. Landet er landlåst og het tidligere Nord-Rhodesia. Zambia er oppkalt etter Zambezi-elven.

Innhold

1 Historie
2 Politikk
3 Provinser
4 Geografi
- 4.1 Zambezi-bassenget
- 4.2 Kongo-bassenget
5 Økonomi
6 Demografi
7 Religion
8 Kultur
9 Eksterne lenker

[rediger] Historie

De opprinnelige khoisan-innbyggerne i Zambia begynte å bli erstattet eller absorbert av teknologisk avanserte migrerende stammer for rundt 2000 år siden. De betydelige bølgene av bantu-språklige immigrantene, bantu-ekspansjonen, begynte i det 12. århundre.

Blant dem var tonga-folket, også kalt batonga, de første til å slå seg ned i Zambia og er antatt å ha kommet langt fra øst nær den «store sjøen». Nkoya-folket har også kommet med forslag om at de kom tidligere fra Luba-Lunda kongedømmene i nord. Andre grupper fulgte med den største migrasjonen som kom mellom sent i det 17. og tidlig i det 19. århundre. Disse sene immigrantene kom hovedsakelig fra Luba- og Lunda-stammene i det sørlige Kongo og nordlige Angola, men ble fulgt av ngoni-folkene fra sør i det 19. århundre. Innen sent i det århundret, var de forskjellige folkeslagene i Zambia stort sett etablert i områdene som de nå okkuperer.

Med unntak av en og annen portugisisk oppdager, lå området urørt av europeere i århundrer. Etter midten av det 19. århundre, ble det penetrert av vestlige oppdagere, misjonærer og handelsfolk. I 1855 ble misjonæren og oppdageren David Livingstone den første europeer som så de fantastiske fossefallene ved Zambezi-elven. Han kalte dem Victoriafallene etter dronning Victoria. Fallene er kjent i Zambia som Mosi-O-Tunya, «røyken som tordner» på dialekten i Lozi eller Kololo. Byen Livingstone nær fallene er oppkalt etter ham.

Cecil Rhodes skaffet seg mineralrettigheter fra lokale høvdinger i 1888 og fremmet på denne måten britiske kommersielle og politiske interesser i Sentral-Afrika. Samme år ble Nord- og Sør-Rhodesia, nå kalt Zambia og Zimbabwe, proklamert å være innenfor britisk interessesfære. Det sørlige Rhodesia ble annektert formelt og gitt selvstyre i 1923, og administrasjonen av det nordlige Rhodesia ble overført til det britiske kolonikontoret i 1924 som et protektorat. Gruvedrift startet i Copperbelt-provinsen i 1934.

Nord-Rhodesia ble slått sammen med Sør-Rhodesia og Nyasaland (nå Malawi) og dannet Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland. Nord-Rhodesia var åstedet for mange uroligheter og kriser som karakteriserte føderasjonen i dens siste år. Kjernen for problemene var bestemte afrikanske krav om større deltagelse i styringen og europeisk frykt for å miste politisk kontroll.

Det todelte valget som ble holdt i oktober og desember 1962 resulterte i en afrikansk majoritet i det lovgivende rådet og en skjør koalisjon mellom de to afrikanske nasjonalistpartiene. Rådet godkjente resolusjoner som ba om at Nord-Rhodesia skulle få trekke seg fra føderasjonen og krevde full internt selvstyre under en ny grunnlov og en nasjonalforsamling basert på en bredere, mer demokratisk grunnlag. 31. desember 1963 ble føderasjonen oppløst, og Nord-Rhodesia ble Republikken Zambia 24. oktober 1964.

Til tross for at det hadde betydelige mineralforekomster da landet ble uavhengig, stod Zambia ovenfor store utfordringer. I hjemlandet var det få utdannede zambiere som var i stand til å drive styret av landet, og økonomien var stort sett avhengig av utenlandsk ekspertise. I utlandet forble tre av dets naboer, Sør-Rhodesia og de portugisiske koloniene i Mozambique og Angola, dominert av hvitt styre. Sør-Rhodesias hvitt-styrte regjering erklærte uavhengighet uten internasjonal anerkjennelse i november 1965. I tillegg delte Zambia grense med det sørafrikansk-kontrollerte Sørvest-Afrika (nå Namibia). Zambias sympati var hos krefter som motsatte seg kolonistyre eller hvitt-dominert styre, særlig i Sør-Rhodesia. I løpet av det neste årtiet støttet det aktivt bevegelser som National Union for Total Independence of Angola (UNITA), Zimbabwes African People's Union (ZAPU), African National Congress i Sør-Afrika (ANC) og South-West Africa People's Organization (SWAPO).

Konflikter med Rhodesia (som nå hadde endret navn fra Sør-Rhodesia) førte til at grensen ble stengt og alvorlige problemer med internasjonal transport og kraftforsyning. Men hydrokraftverket Kariba ved Zambezi-elven hadde stor nok kapasitet til å dekke landets behov for elektrisitet, til tross for det faktum at kontrollsenteret for kraftverket lå på rhodesisk side av grensen. En jernbane som ble bygget til havnen Dar es Salaam i Tanzania, bygget med hjelp fra Kina, reduserte Zambias avhengighet av jernbanelinjene sørover til Sør-Afrika og vestover gjennom et økende urolig Angola. Men før jernbanen ble fullført, var Zambias hovedpulsåre for import og den kritiske eksporten av kobber langs TanZam-veien som gikk fra Zambia til havnene i Tanzania. Samtidig ble det bygget en oljeledning fra Dar-es-Salaam for å dekke landets behov for olje og bensin.

Sent i 1970-årene hadde Mozambique og Angola skaffet seg uavhengighet fra Portugal. Zimbabwe skaffet seg uavhengighet i henhold til Lancaster House-avtalen i 1979, men Zambias problemer var ikke løst. Borgerkriger i de tidligere portugisiske koloniene skapte en strøm av flyktninger og skapte et fortsatt transportproblem. Benguela-jernbanen som gikk vestover gjennom Angola, ble stort sett stengt for trafikk fra Zambia innen sent på 70-tallet. Zambias sterke støtte for ANC som hadde sitt eksterne hovedkvarter i Lusaka, skapte sikkerhetsproblemer ettersom Sør-Afrika angrep ANC-mål i Zambia.

I midten av 80-årene fikk prisen på kopper, Zambias hovedeksportvare, en alvorlig nedgang på verdensbasis. I Zambias situasjon var transportutgiftene av kopper på grunn av store avstander til markedet et tilleggsproblem. Zambia vendte seg til utenlandske og internasjonale lånere for avlastning, men ettersom kopperprisene forble lave, ble det stadig vanskeligere å betjene den voksende gjelden. Innen midten av 1990-årene forble Zambias utenlandsgjeld per innbygger blant de høyeste i verden, til tross for begrenset gjeldssanering.

[rediger] Politikk

Zambia har er en republikk med et representativt demokrati. Landet har president. Presidenten i Zambia er både statsoverhode og regjeringssjef. Regjeringen har utøvende makt, lovgivende makt er fordelt mellom regjeringen og parlamentet. Zambia ble republikk umiddelbart etter at landet fikk uavhengighet i oktober 1964.

[rediger] Provinser

Zambia er delt inn i ni provinser (hovedstader i parentes):

[rediger] Geografi

Zambia er et landlåst land i det sørlige Afrika med et tropisk klima og består hovedsakelig av høyt platå med noen høyder og fjell.

Zambia har to betydelige elvebasseng, Zambezi-bassenget i sør og Kongo-bassenget i nord. Av de to bassengene, utgjør Zambezi-bassenget tre fjerdedeler av landet. Resten av landet er del av Kongo-bassenget.

[rediger] Zambezi-bassenget

I Zambezi-bassenget er der fire betydelige elver som enten renner gjennom Zambia eller danner landets grenser med dets naboer: Kafue, Luangwa, Cuando og Zambezi. De siste tre danner deler av Zambias sørlige grenser. Cuando-elven danner Zambias sørvestlige grense med Angola, renner så østover langs den nordlige grensen til Namibias Caprivi-stripen, før den renner ut i Linyanti-myrene som til slutt renner østover ut i Zambezi. Fra dens sammensmeltning med Cuando renner Zambezi østover og danner hele Zambias grense med Zimbabwe. De to andre elvene, Kafue og Luangwa, ligger helt innenfor Zambia og er betydelige sideelver for Zambezi. De flyter sammen med Zambezi på grensen til Zimbabwe ved Chirundu (Kafue) og byen Luangwa (Luangwa). Før de flyter sammen danner Luangwa-elven deler av Zambias grense med Mosambik. Fra byen Luangwa forlater Zambezi Zambia og flyter inn i Mosambik og renner til slutt ut i Indiahavet ved Mosambikkanalen.

Zambezi faller 100 m over de 1,6 km brede Victoriafallene som ligger i det sørvestlige hjørnet av landet og fyller senere den mektige Kariba-innsjøen.

Zambezi-dalen som går langs den sørlige grensen, er både dyp og vid. Nordover endrer terrenget seg til et høyt platå som går fra 900–1200 moh opp til 1800 moh i den nordlige delen av Copperbelt. I øst bukter Luangwa-dalen seg sørover med høyder på begge sider før den kommer til Zambezi. I vest er landet preget av store sletter. De vestlige slettene overflømmes i den årlige regntiden (vanligvis oktober til april).

Victoriafallene

[rediger] Kongo-bassenget

Zambia har to betydelige elver fra Kongo-bassenget, Chambeshi og Luapula. Den siste utgjør Zambias grense med den Demokratiske Republikken Kongo. Chambeshi ligger helt innenfor Zambia og er den fjerneste hovedstrømmen av Kongo. Den flyter inn i Bangweulu-sumpen som gir vannet som danner Luapula-elven. Luapula flyter sørover og så vestover før den vender nordover til den når Mweru-innsjøen. Kalungwishi-elven renner også ut i innsjøen. Luvua-elven renner ut av Mweru i den nordlige enden.

Tanganyikasjøen er den andre betydelige vannkilde som tilhører Kongo-bassenget. Innsjøens sørøstlige ende får vann fra Kalambo-elven som utgjør deler av Zambias grense med Tanzania. Denne elven har Afrikas nest høyeste foss, Kalambofallene.

[rediger] Økonomi

Over 70% av zambierne lever i fattigdom. Inntekt per innbygger er for tiden $395, rundt halvparten av nivået var da landet ble uavhengig. Dette plasserer landet rundt verdens fattigste nasjoner. Sosiale indikatorer fortsetter å synke, særlig i forventet levealder (rundt 37 år) og barselsdødelighet (729 per 100 000 graviditeter). Landets økonomiske vekst kan ikke støtte rask befolkningsvekst eller påkjenningen fra HIV/AIDS-relaterte problemer (økende medisinske kostnader, nedgang i arbeidseffektivitet) på styresmaktens ressurser. Zambia er også en av subsaharisk Afrikas mest urbaniserte land. Nesten halvparten av landets 10 millioner innbyggere er konsentrert i noen få urbaniserte soner langs de viktigste transportkorridorene, mens landbruksområdene er underbefolket. Arbeidsledighet og mangel på arbeidskraft er alvorlige problemer.

HIV/AIDS er nasjonens største problem der 17% av den voksne befolkningen er rammet. HIV/AIDS vil fortsette å herje Zambias økonomi, politikk, kultur og sosiale utvikling i uoverskuelig fremtid.

Landet var en gang et middelsinntektsland, men begynte å gli inn i fattigdom i 1970-årene da kopper-prisene gikk ned i verdensmarkedet. Den sosialistiske regjeringen justerte fallende inntekter ved å forsøke IMFs strukturjusteringsprogram (SAP), men disse tok slutt etter store protester fra folket. Etter demokratiske flerpartivalg kom Chiluba-regjeringen (1991–2001) til makten i november 1991 og forpliktet seg på et økonomisk reformprogram.

Regjeringen privatiserte de fleste av de statseide korporasjonene, beholdt positiv realrenter, eliminerte vekslingskontroll og oppmuntret til frimarkedsprinsipper. Korrupsjon vokste dramatisk under Chiluba-regjeringen. Det gjenstår å se om Mwanawasa-regjeringen vil aggresivt fortsette den økonomiske reformen. Zambia tar seg fremdeles av økonomiske reformsaker som størrelsen på offentlig sektor og i å forbedre Zambias sosialsektor.

Organisasjoner og andre grupper har hevdet at SAPene, i Zambia og andre steder, har hatt svært liten effekt for de fattige[1]. Zambias totale utenlandsgjeld oversteg $6 milliarder da landet kvalifiserte for gjeldsavlastning gjennom Highly Indebted Poor Country Initiative (HIPC) i 2000, på visse prestasjonskriterier. Innledningsvis håpet Zambia å nå HIPCs fullførelsespunkt og trekke fordel av betydelig gjeldssanering sent i 2003.

I januar 2003 innformerte den zambiske regjeringen IMF og verdensbanken at landet ønsket å reforhandle noen av de avtalte prestasjonskriteriene for å privatisere den zambiske kommersielle nasjonalbanken og nasjonale telefon og elektrisitetsverktøyer. Selv om det ble nådd enighet i disse sakene førte etterfølgende overforbruk på velferdstjenestens lønn til forsinkelse i Zambias endelige gjeldssanering fra sent i 2003 til tidlig i 2005, på det tidligste. I et forsøk på å nå fullføring av HIPC i 2004, la regjeringen frem et revidert statsbudsjett for 2004 som frøs lønningene i velferdstjenestene og økte et antall skatter. Arbeiderbevegelsen og andre komponenter i samfunnet har protestert mot offeret i budsjettet og, i noen tilfeller, rollen til de internasjonale finansinstitusjonene som krevde revidering.

Den zambiske økonomien har historisk sett vært basert på industrien rundt kopperutvinning. Utvinningen av kopper har sunket til rekordlave 228 000 tonn i 1998, etter en tretti år lang nedgang på grunn av manglende investeringer, lave kopperpriser og usikkerhet over privatiseringen. I 2002, etter privatisering av industrien, har kopperproduksjonen steget til 337 000 tonn. Forbedringer i verdens koppermarked har forsterket effekten av denne økningen på inntekter og inntjening i utenlandsk valuta.

Den sambiske regjeringen følger et økonomisk mangfoldiggjøringsprogram for å redusere økonomiens avhengighet på kopperindustrien. Dette initiativet forsøker å utnytte andre komponenter av Zambias rike ressurser ved å oppmuntre til landbruk, turisme, edelstensgruver og vannkraft. I 2003 har eksporten av andre varer enn metall økt med 25%, og denne eksporten stod for 38% av den totale eksporten, noe som er en stigning fra 35%.

[rediger] Demografi

En kirke i en zambisk landsby

Zambisk slette

Zambias befolkning består av rundt 72 bantu-språklige etniske grupper, men nesten 90% av zambierne tilhører åtte etnologiske hovedgrupper, som er bemba, nyanja-chewa, tonga, lunda, luvale, kaonde, nkoya og lozi. Hver etnisk gruppe er konsentrert i en spesifikk geografisk region i landet og mange grupper er veldig små og ikke så godt kjent.

Den dominerende religionen er kristendom som også er den offisielle nasjonale religionen.

Expatriater, hovedsakelig briter (rundt 15 000) eller sør-afrikanere, lever hovedsakelig i Lusaka og i Copperbelt i det nordlige Zambia, hvor de er ansatt i gruvene og lignene foretak.

Zambia har også en liten, men økonomisk viktig, asiatisk befolkning, de fleste indere.

I senere år har over 300 fortrengte hvite landbrukere forlatt Zimbabwe på invitasjon fra den zambiske regjeringen og har startet landbruk i den sørlige regionen.

44% av befolkningen lever urbant.

HIV/AIDS-epidemien herjer Zambia. Nesten en million zambiere er HIV-positive eller har AIDS. En antar at 100 000 mennesker har mistet livet av sykdommen per 2004. Over en halv million zambiske barn har blitt foreldreløse.

Befolkningens gjennomsnittsalder: 16,5 år (2006)
Spedbarnsdødelighet: 8,7% (2006)
Forventet levealder: 40 år (2006)
Etniske grupper: afrikanere 98,7%, europeere 1,1%, andre 0,2%
Religiøs tillhørighet: kristne 50%-75%, muslimer og hinduer 24%-49%, lokale religioner 1%
Språk: engelsk (offisielt) og over 70 lokale språk, bland annet bemba, kaonda, lozi og luvale
Analfabetisme: 19,4% av befolkningen eldre enn 15 år var analfabeter i 2003

[rediger] Religion

Zambias grunnlov identifiserer landet som en kristen nasjon, men det eksisterer en stor variasjon av religiøse tradisjoner. Tradisjonelle religioner blander seg enkelt med kristen tro i mange av landets synkretiske kirker. Islam har også en synlig tilstedeværelse, særlig i urbane områder.

Innenfor det kristne samfunnet, finnes en rekke retninger: romersk-katolske, anglikanere, pinsevenner, lutheranere og forskjellige evangeliske retninger. Disse vokste og tilpasset seg fra de opprinnelige misjonærbosetningene (portugisere og katolikker i øst fra Mosambik) og anglikanere (engelsk og skotsk innflytelse) fra sør. Etter at Fredrick Chiluba (en pinsevenn) ble president i 1991, har pinsebevegelsen hatt stor fremgang rundt omkring i landet.

[rediger] Kultur

Dagens kultur i Zambia viser en blanding av historiske og kulturelle trekk fra fortiden i tillegg til dagens. Tradisjonelle afrikanske skikker og forståelser fortsetter å ha innflytelse på mange sider ved Zambias kultur. Kolonitidens påvirkning kan også sees i folkenes liv. Dagens globale uttrykk og krefter bidrar også til det kulturelle landskapet.