Brakteat
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En brakteat (av latin bractea, tynn plate) er en liten, tynn metallplate med pregning på den ene siden. Betegnelsen ble brukt fra ca. år 500 e.Kr. og frem til senmiddelalderen.
Betegnelsen ble brukt i to ulike sammenhenger:
[rediger] Smykke
En liten, rund, tynn gull- eller sølvplate, som er forsynt med et hull eller en hempe, og som bæres i en snor rundt halsen. Det er funnet over 900 slike brakteater fra tiden omkring 500-550 e.Kr., hvorav ca. 2/3 stammer fra Norden. Motivet som er preget på den ene siden er som oftest hentet fra nordisk mytologi. Et særlig hyppig motiv er en rytter (Odin) med en forholdsvis liten kropp, slik at rytterens hode hviler direkte på hesten.
I Vadstena (Sverige), ble en gullbrakteat funnet i jorden i 1774. Den er trolig fra slutten av 500-tallet, og er kjent fordi den har hele alfabetet i den eldre runerekken langs kanten av smykket.
Studiet av brakteater ble grunnlagt av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen , som i en artikkel fra 1855 mente, at de med forbilde i romerske keisermedaljongene hadde vært brukt som amuletter.
[rediger] Mynt
En gammel mynt med lav valør, som bare var preget på den ene siden. Metoden for myntpregingen antas å ha sin opprinnelse i Tyskland, men spredte seg raskt til andre land i Europa. Myntene var ofte uregelmessige i formen, og sølvet (metallet) var så tynt at pregningen kunne sees på motsatt side. Det er den letteste mynttypen man kjenner til, og vekten kunne være så lav som 0,06 gram.
I Norge ble det preget myntbrakteater i perioden ca. 1110 - 1522. Sverre Sigurdsson (1177-1202), preget i sin tid store mengder brakteater. Slike småmynter gikk også under betegnelsen skjerv.
Den første som preget brakteater i Norge var Olav Magnusson, og den siste erkebiskop Erik Valkendorf.
