Erik Magnusson av Södermanland
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erik Magnusson, hertug av Södermanland 1303. Erik ble født ca 1282 og døde i fangenskap på Nyköpingshus den 16. februar 1318, begravd i Storkyrkan i Stockholm. Erik var sønn av kong Magnus Ladulås og Helvig av Holstein.
Innhold |
[rediger] Ærgjerrig
Erik ble tidlig mer populær enn broren Birger Magnusson som arvet den svenske kronen. Som opposisjonell til sin bror kongen fikk han støtte av sin andre bror Valdemar Magnusson. Erik er blitt nevnt som både mer dyktig og mer intelligent enn sin bror kongen. Han var også modig og ærgjerrig, og hans sosiale egenskaper skaffet ham mange tilhengere.
[rediger] Gift med Ingebjørg av Norge
Som ung ble Erik forlovet med Ingebjørg Håkonsdatter av Norge. Når han krevde bryllup i 1308 verget kong Håkon V Magnusson av Norge å gi bort sin datter ettersom Norge var alliert med Sverige i henhold til tidligere avtaler, og Erik var en utfordrer til den svenske tronen.
Erik gjorde senere en pilegrimsferd til Wien og oppløste deretter sin forlovelse med Sofia av Mecklenburg-Werle (død 1339) og søsterdatter til kong Erik Menved av Danmark. Deretter opptok han sin tidligere forlovelse med norske Ingebjørg som var et godt dynastisk valg ettersom hun var norskekongen eneste barn. Erik fikk det som han ville. I 1312 ble han gift med Ingebjørg Håkonsdatter i Oslo. Noen år senere døde norskekongen.
[rediger] Opposisjon til den svenske krone
Kong Birger fryktet med rette for sine brødre og deres planer. Han tvang dem til å signere et dokument i 1304 for å gjøre dem mindre farlige. Brødrene flyktet deretter til Norge, men i 1305 ble brødrene igjen forsonet med kongen og fikk tilbake deres hertugtitler.
Erik hadde også landområdet Båhuslen og Kongshelle i enden av Oslofjorden som han på en eller annen måte hadde fått av den norske kongen under sitt opphold, og nordlige Halland hadde han fått av den danske kongen Erik Menved. Erik planla å velte Birgers marsk Torgils Knutsson som sto i vegen for hans egne planer. Ettersom presteskapet var i opposisjon til marsken ga de sin støtte til Erik og klarte å presse den svake Birger til å henrette Torgils Knutsson i 1306. Ikke mer enn et halvt år senere, i september 1306, befant Birger selv seg i fengsel, innlåst av sine to brødre som deretter tok kontrollen over Sverige.
Birgers svoger, Erik Menved, kom med en hær for å støtte Birger. Kong Håkon av Norge var derimot blitt bundet til de yngre brødrene, og Erik spesielt. I 1308 ble Erik og Valdemar tvunget av den danske kongen til å løslate Birger, men under ydmykende betingelser. Da Birger var fri søkte han støtte i Danmark og striden begynte på nytt. Ved at Erik inngikk en fredsavtale med Danmark som ble holdt skjult for kong Håkon mistet Erik norskekongens tillit. Kong Håkon krevde Kongshella tilbake, men Erik nektet.
[rediger] Krig med Norge
Det brøt ut krig med Norge og Erik i 1309, og Danmark stilte seg på Norges side. På grunn av sine strategiske evner maktet Erik å ri av stormen, og beseiret nordmennene og deretter danskene som kom så langt som til Nyköping i 1309. Erik angrep Norge og gjenerobret Båhuslen og Kongshella. Striden endte med en fredsavtale i Helsingborg hvor Sverige ble delt mellom Birger og hans to brødre, hertugene Erik og Valdemar. Erik mottok Västergötland|Vestergøtland, Dalsland, Värmland og Kalmar foruten også nordlige Halland som len under Danmark, og han lovte å overlate Kongshella tilbake til Norge.
Til tross for at Erik aldri tilbakeførte Kongshella til Norge, og brøt alle sine løfter til den norske kongen, klarte han likevel få hans godkjenning for ekteskap. Forklaringen må være at kong Håkon var blitt en gammel og oppgitt mann som så at det han hadde kjempet for bare glapp unna for ham. I 1312 giftet Erik seg med den 11 år gamle Ingebjørg Håkonsdatter i Oslo, og i 1316 fødte hun ham en sønn, Magnus, og i 1317 en datter.
[rediger] Lurt
Erik hadde nesten maktet å nå alle sine mål: han behersket landområder bestående av deler av de tre nordiske kongedømmer, sentrert rundt kysten av Skagerrak og med Varberg som sete; han hadde en sønn som var arving til kongedømmet Norge, og han var selv de facto hersker av Sverige.
Den ambisiøse Erik ble stoppet av list da han bror Birger, de jure hersker av Sverige, lurte ham til et gjestebud i Nyköping. Der fikk Birger øyeblikkelig Erik og Valdemar arrestert og slengt i fengsel, natten mellom 10. og 11. desember 1317. Ingen vet lenger hva som egentlig skjedde med de to brødrene, bortsett fra at de forsvinner fra historien. Enten ble de sultet til døde eller ble henrettet i løpet av februar 1318.
Om maktkampen mellom de brødrene Erik og Valdemar på den ene siden og kong Birger Magnusson på den andre siden, se Håtunaleken.
[rediger] Ettermæle
Hele Norden ble opprørte over brødrenes død, noe som fikk mange til å glemme deres ugjerninger og kun huske deres gode kvaliteter. Men Eriks ambisjoner hadde skapt store problemer for Sverige. Borgerkrigen i Sverige mellom brødrene var en av Sveriges mørke øyeblikk. Mange mennesker fra Norge, Sverige og Danmark døde på grunn av deres ambisjoner. Eriks liv ble portrettert i propagandaskriftet Erikskrøniken i et svært positivt lys, skrevet av hans tilhengere.
[rediger] Barn
Erik fikk følgende barn med den norske prinsessen Ingebjørg Håkonsdatter:
- Magnus Eriksson av Sverige (1316-1374), konge av Sverige, og konge av Norge.
- Eufemia Eriksdatter (1317-1363/1370), gift med hertug Albrecht den store av Mecklenburg (1318-1379)
[rediger] Kommentar
I Annales Lubicenses framgår det at en datter av riksrådmedlemmet og marsken (marskalk) Torgils Knutsson - marscalei [regis] filia var hustru til hertug Erik - Erico duci – men at dette ekteskapet ble oppløst for at Erik skulle kunne gifte seg med Ingebjørg Håkonsdatter. Det er sannsynlig at den unge Erik ble giftet bort med Torgils Knutssons datter i et dobbeltbryllup kort etter 2. desember 1302, altså samtidig med broren Valdemar Magnusson ektet en annen datter av Torgils ved navn Kristina. Det er også trolig at brødrene skilte seg fra Torgils’ døtre ved et senere tidspunkt etter at Torgils falt i unåde. Det er kjent at Valdemar skilte seg fra Kristina den 9. desember 1305. [Annales Lubicenses 1305, MGH SS XVI, sida 419]
