Fredrik Vilhelm III av Preussen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Friedrich Wilhelm III.

Fredrik Vilhelm III (ty. Friedrich Wilhelm) (født 3. august 1770 i Potsdam, død 7. juni 1840 i Berlin) var konge av Preussen fra 1797 til 1840.

Han var sønn av kong Fredrik Vilhelm II av Preussen og Friederike av Hessen-Darmstadt. Han ble gift med Louise av Mecklenburg-Strelitz, som fødte ham ti barn.

Som kronprins førte han et heller borgerlig liv med et problemløst ekteskap i Berlins Kronprinzenpalais, som han også etter sin kroning til preussisk konge ikke avvek fra. Det moralske forfallet ved farens hoff, med intriger og affærer, hadde frastøtt ham, og han var oppsatt på å gjenopprette kongehusets sømmelighet.

Også hans politikk var tilbakeholdende og nøytral. Reformer ble bare langsomt satt ut i livet, og hans nøytralitetspolitikk på den internasjonale arene regnes som mislykket. Da Frankrike gjorde krav på områder vest for Rhinen, dannet Preussen en koalisjon med Storbritannia, Russland og Østerrike, som 1. mars 1799 begynte krigen mot franskmennene (koalisjonskrigene).

Selv om Frankrike gikk svekket ut av denne krigen, vokste franskmennenes innflytelse over Preussen. Tyskland ble i de følgende årene radikalt omdannet av Frankrike. Som følge av den såkalte riksdeputasjonshovedbeslutningen mistet mange småstater og frie byer sin uavhengighet. Preussen vant landområder, men ble utenrikspolitisk isolert og avhengig av Frankrike. Selv da Frankrike krenket Nordtysklands nøytralitet forble Fredrik Vilhelm nøytral.

I 1806 forpliktet kongen seg til ikke å støtte Napoleon med tropper ved et overfall på Russland. Kort etter overleverte han et ultimatum til Napoleon om å trekke alle franske tropper ut av Sydtyskland. Napoleon ignorerte dette, og erklærte 9. oktober Preussen krig. Ved slaget ved Jena og Auerstedt led kongens hær et knusende nederlang og måtte flykte til Memel i Østpreussen. 9. juli var Fredrik Vilhelm tvunget til å akseptere Tilsit-freden, som reduserte Preussens territorium til Brandenburg, Østpreussen og Schlesien.

Den preussiske statens sammenbrudd førte til at kongen igangsatte store reformer (de preussiske reformene). Reformenes viktigste drivkrefter var politikere som Hardenberg, baron vom Stein, Wilhelm von Humboldt, og militære som Gneisenau og Scharnhorst. Preussens situasjon bedret seg synlig i tiden etter reformene, og i 1813 deltok Preussen i Befrielseskrigen mot Frankrike. I 1815 hadde Preussen gjenopprettet sin stormaktsstilling.

Minnesmerke fra 1849 i Großer Tiergarten i Berlin

Fredrik Vilhelm brukte store summer på hæren, som ble organisert etter forsvarsloven av 1814. Fra 1815 bygget han ut Festung Koblenz til et av de mest omfangsrike festningssystemer i Europa etter den nyeste teknologi, den såkalte nypreussiske festningsstilen.

Også utdannelsesvesenet ble grundig reformert. Under Wilhelm von Humboldt oppstod i 1810 Universität Berlin, i 1811 Schlesische Friedrich-Wilhelms-Universität i Breslau og under Altensteins ledelse Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn. Fredrik Vilhelm forsøkte også å skape kirkelig enhet blant protestantene i Preussen.

Etter disse reformene førte imidlertid kongen en restauratorisk politikk, og sluttet i 1815 den hellige allianse med keiserne av Østerrike og Russland.

Kongen avviste all nasjonalisme og i sene år ble hans styre mer absoluttistisk.

Kongen fremmet kunst og kultur, og spilte en stor rolle for utbyggelsen av Museumsinsel.