Høvisk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Høvisk litteratur (av tysk höfisch, «hoff-») er diktning som er knytta til aristokratisk ideologi og kultur under en føydal samfunnsordning i europeisk middelalder. Den høviske diktninga hadde sin storhetstid under høymiddelalderen på 1100- og 1200-tallet. Forfatterne kan være anonyme eller navngitt. Høvisk diktning finnes både i dikt- og prosaform, og både som lengre (ridderromaner) og kortere fortellinger (lais). Den mest vanlige formen både i romanene og i lais er åttetakters parrima vers.

Et hovedtema i den høviske diktninga er livslang og gjerne skjebnebestemt kjærlighet mellom mann og kvinne. Et anskuelig verk i så måte er romanen Tristan og Isolde, der de to ved et tilfelle drikker en drikk som binder dem erotisk og åndelig til hverandre for resten av livet, og får dem til å trosse enhver hindring for å få være nær hverandre – med dødelig utgang.

Historiene er forlagt til riddermiljø, og hovedpersonen er ofte en vasall av en hertug eller konge, og forelsker seg i dronninga. Kjærligheten ledsages av en bestemt høvisk eller galant ridderlig opptreden – med den franske kurtoisi som forbilde. Helten viser dødsforakt ved sjøl å oppsøke farer, og vinner dermed respekt hos den elskede og hos sin herre.

Når det gjelder heltens karakter og evner for øvrig, merkes en utvikling av sjangeren over tid. I de tidlige ridderromanene er det heltens fysiske evner som er vektlagt, mens han i seinere romaner tegnes som en psykologisk mer sammensatt person med en dyp religiøs overbevisning som ett av sine fortrinn. Den høviske diktninga kan betraktes ikke bare som underholdningslitteratur, men som en form for pedagogisk litteratur, idet den kunne fungere som mønstre for dannelse og gi inspirasjon for menn (riddere) og kvinner (jomfruer) gjennom å vise hva en manns og en kvinnes rolle innbærer av idealer, krav og forventninger.

På den andre sida inneholder den høviske diktninga også elementer av opprør og systemkritikk. Det er et paradoks at den høviske kjærligheten ble lovprist i litteratur som sirkulerte innafor aristokratiet – i de kretsene som mer enn noen baserte sin økonomiske og politiske makt på nettopp arrangerte ekteskap. I forhold til arrangerte ekteskap virker ridderromanenes høviske kjærlighet direkte undergravende.

Av de mer kjente høviske romanene er Erec og Eneide, Cligés, Yvain og Lancelot – alle tilskrevet den franske forfatteren Chrétien de Troyes (død ca. 1190). De to siste tar utgangspunkt i den bretonske sagnkretsen om kong Arthur og ridderne av det runde bord. Disse sagnene har gitt opphav til en hel undersjanger av høviske romaner – de såkalte bretonske romaner.

Høvisk diktning har øvd stor innflytelse på norrøn litteratur i høymiddelalderen. Flere norske konger og dronninger – fra Håkon Håkonsson til Håkon V Magnusson og dronning Eufemia var opptatt av å innføre kontinental kultur i Norge, og fikk fransk høvisk diktning omsatt til norrønt språk. I tillegg fikk den hjemlige diktninga sterke impulser fra den høviske litteraturen på kontinentet. Både Snorres kongesagaer og de islandske ættesagaene har tydelige spor etter høvisk diktning.