Magnus VII

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Magnus Eiriksson (1316 - 1. desember 1377) var konge av Norge i perioden 1319-1355, konge av Sverige 1319-1364 og av Skåne 1332-1360.

Magnus var sønn av den svenske hertugen Erik Magnusson av Södermanland, sønn av Magnus Ladelås, og Ingebjørg Håkonsdatter, datter av Håkon V Magnusson av Norge. Da Håkon døde sønneløs i 1319, ble dattersønnen hans valgt til konge, bare tre år gammel. Han ble samtidig konge av Sverige. Han var den første Folkungen på den norske tronen. I 1355 overlot han makten i Norge til sin yngre sønn Håkon VI Magnusson.

Magnus fikk tilnavnet «Smek» av den hellige Birgitta, som beskrev ham som homoseksuell.

Innhold 1 Konge i Norge, Sverige og Skåne 2 Sønnen Håkon konge i Norge 3 Problematisk regjeringstid i Sverige 4 Magnus Eriksson som person 5 Stamtavle

[rediger] Konge i Norge, Sverige og Skåne

I 1319 da Magnus bare var tre år gammel ble han valgt til konge av Norge. Etter at en unionstraktat hadde blitt inngått mellom de to rikene Norge og Sverige ble han den 8. juli samme år også hyllet som konge av Sverige. Til å begynne med fikk hans mor, hertuginne Ingebjørg, stor innflytelse over styret i de to rikene, men i 1322 slo de svenske stormennene seg sammen, fratok henne styret og overlot det til riksrådet, ledet av drotten Knut Jonsson. Dette eksempelet fulgte nordmennene i 1323 da de valgte herr Erling Vidkunsson til riksforstander. Unionen mellom de to rikene ble deretter innskrenket til et forsvarsforbund, slik unionstraktaten foreskrev. Magnus ble kronet i 1336 i Stockholm.

I 1332 henvendte Skånes innbyggere seg til ham med ønske om beskyttelse mot de holsteinske panteinnehaverne som da regjerte landet. Magnus var villig til å oppfylle ønsket deres, og for ytterligere å forsikre seg om at han kom til å besitte Skåne kjøpte han det formelt av panteinnehaverne for 34 000 mark sølv. Magnus endret tittelen sin til "Rex Sveciae, Norvegiae et terrae Scaniae" («konge av Sverige, Norge og landet Skåne»), og var nå regent for en personalunion av tre riker. Den danske kongen Valdemar Atterdag vegret seg imidlertid for å anerkjenne kong Magnus sin eiendomsrett over Skåne og Magnus fikk et unnvikende svar da han henvendte seg til paven med ønske om en bekreftelse på kjøpet. Deretter ble Magnus, nærmest på grunn av sin mors pant i enkelte slott i Danmark, innviklet i krig med kong Valdemar. Først på høsten 1343 ble det sluttet fred mellom dem i Varberg, og Valdemar avsto formelt Skåne og Halland til Magnus.

[rediger] Sønnen Håkon konge i Norge

Fordi formynderregjeringen ikke hadde spart sammen penger, fikk Magnus store vanskeligheter å skaffe kjøpesummen samt søsteren Eufemias medgift. Flere av riksrådets medlemmer måtte garantere for ham og han ble også selv nødt til å utbetale store summer. Magnus ble også nødt til å pantsette store deler av riket. Dette vakte allmenn misnøye, særlig fordi kongen og hans dronning, Blanka av Namur, som han giftet seg med i 1335, til tross for pengemangelen, så ut til å føre et yppig og sløsende liv. Det ble også klaget over at kongen forbigikk sine gamle og erfarne rådgivere. Samtidig gjæret det i Norge som Magnus forsøkte å styre fra Sverige ved å forbigå riksrådet og ikke utnevne en kansler. I 1339 ble det riktignok inngått en overenskomst med de misfornøyde nordmennene, men misnøyen fortsatte og i 1343 ble Magnus' yngre sønn Håkon VI Magnusson valgt til konge i Norge. Riktignok skulle han styre under sin fars formynderskap, men det egentlige styret ble overtatt av riksrådet. Følgende år, 1344, ble Magnus' eldste sønn, Erik Magnusson, valgt til tronfølger i Sverige.

[rediger] Problematisk regjeringstid i Sverige

Ved den russiske grensen hadde forholdene lenge vært usikre, og Magnus dro derfor i 1348 med en hær over til Finland. Først hadde han fremgang, men hans erobringer gikk snart tapt, og da Svartedauden begynte å herje i Sverige i 1350, stoppet krigen etter hvert av seg selv, uten noen kjent fredsslutning. Samtidig var Magnus opptatt av å skaffe seg besittelser i Estland och Livland. På grunn av disse planene og den motstanden Magnus hadde vist Novgorodfarerne under den russiske krigen, kom han i et fiendtlig forhold til hansestedene. Han hadde heller ikke noen gang tidligere vist seg særlig vennlig stemt mot dem. Våpenhviler ble inngått med dem, men alltid for korte perioder. Ved disse forhandlingene virket alltid Magnus Erikssons svoger, hertug Albrekt II av Mecklenburg, som fredsmegler.

De svenske stormennene ble mer og mer misfornøyde med kong Magnus på grunn av den katastrofale finanspolitikken hans, hans favorisering av hertug Bengt Algotsson og hans forsøk på å innskrenke stormennenes rettigheter. I 1356 gjorde derfor Magnus' eldste sønn, tronfølgeren Erik, sammen med flere av rikets stormenn opprør mot kong Magnus. Resultatet ble at Magnus måtte avstå en stor del av Sverige til Erik. Magnus vendte seg til kong Valdemar av Danmark og inngikk en avtale med ham om hjelp mot Erik. Men i 1359 døde Erik Magnusson plutselig og Magnus ble igjen enehersker. Men kong Valdemar følte seg bedratt og invaderte Skåne i 1360, erobret Øland og plyndret Visby. På grunn av strid om en anti-dansk allianse med hansestedene kom Magnus i krangel med sin sønn kong Håkon VI Magnusson av Norge og i november 1361 fengslet Håkon sin far.

15. februar 1362 ble Håkon VI Magnusson formelt valgt til konge også over Sverige, men kort tid etterpå inngikk han et forlik med sin far om å regjere Sverige i fellesskap. Krigen mot kong Valdemar førte ikke til noe resultat og allerede høsten 1362 begynte fredsforhandlingene. Utpå vinteren forandret stillingen seg totalt fordi Håkon giftet seg med Valdemars datter Margrete (april 1363). Sannsynligvis håpet han å vinne tilbake Skåne gjennom dette giftermålet. Dermed brøt han forlovelsen med Elisabet av Holstein som stormennene hadde inngått på hans vegne. Samtidig ble flere av de svenske stormennene drevet i landflyktighet. De vendte seg til hertug Albrekt III av Mecklenburg. I november 1363 kom Albrekt med en hær til Stockholm, ble hyllet av borgerne og ble i februar 1364 valgt til konge. Magnus Eriksson og hans sønn kong Håkon kunne ikke gjøre effektiv motstand, så allerede i juli 1364 kontrollerte de ikke lenger noe av det egentlige Sverige, bare Västergötland, Värmland og Dalsland. Utpå våren 1365 forsøkte de riktignok å gjenerobre de tapte områdene, men ble slått (i mars) ved Gata skog, nær Enköping, hvor Magnus Eriksson også ble tatt til fange. Han satt deretter i fangenskap til 1371, da han ble frigitt mot en drøy løsesum, på grunn av en reisning foretatt for hans skyld. Han bodde deretter hos sin sønn i Norge, og druknet 1374 i Bømlafjorden. Det er uvisst hvor han ligger begravet.

[rediger] Magnus Eriksson som person

Magnus Eriksson var altfor svak, lettlivd og godtroende til å kunne klare å regjere sine to kongeriker i disse urolige tidene. Men hans regjeringstid er fra et svensk perspektiv bemerkelsesverdig på grunn av det storartede lovarbeidet som ble utført i denne perioden. Magnus utstedte en mengde rettarbøter (stadgar), som blant annet avskafet trelldommen. De fleste av disse rettarbøtene inngikk i den landsloven han lot utarbeide for hele landet omkring år 1350, den såkalte kung Magnus Erikssons landslag, den svenske parallellen til den landsloven hans norske oldefar, kong Magnus Lagabøte, lot utarbeide 80 år tidligere.

Magnus Erikssons kallenavn Magnus Smek (Magnus Kjærtegn) kommer av at den hellige Birgitta av Vadstena, som levde på samme tid, var fiendtlig innstilt til ham og anklaget ham for homoseksualitet. Dette har ikke kunnet bevises på noen måte.

Forgjenger:  Håkon V	Konge av Norge (1319–1355)	Etterfølger:  Håkon VI
Forgjenger:  Birger Magnusson	Konge av Sverige (med Erik Magnusson (1356-1359)) (1319–1374)	Etterfølger:  Albrekt av Mecklenburg
Forgjenger:  Kristoffer II av Danmark	Konge av Skånelandene (1332–1360)	Etterfølger:  Valdemar IV av Danmark

[rediger] Stamtavle

Magnus VIIs stamtavle i tre generasjoner

Magnus VII	Far: Erik Magnusson av Södermanland	Farfar: Magnus Ladelås	Farfars far: Birger Jarl
			Farfars mor: Ingeborg Eriksdatter
		Farmor: Helvig av Holsten	Farmors far: Gerhard I av Holsten
			Farmors mor: Elisabeth av Mecklenburg
	Mor: Ingebjørg Håkonsdatter	Morfar: Håkon V Magnusson	Morfars far: Magnus VI Lagabøte
			Morfars mor: Ingeborg Eriksdatter
		Mormor: Eufemia av Arnstein	Mormors far: Wizlaw II av Rügen
			Mormors mor: Agnes av Braunschweig