Murverk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Med murverk menes normalt en bygningskonstruksjon som er bygget opp av individuelle murstein lagt i mørtel. Murstein kan være naturlig forekommende eller tilhogd naturstein, kunstig fremstilt tegl av brent eller soltørket leire, eller støpte blokker av betong, slagg, glass og andre meterialer. Murverk har også vært laget med kubber eller plankebiter av trevirke.
Mørtel kan bestå av leire, eventuelt blandet med sand eller fibermaterialer av forskjellig slag. Leire har liten evne til å binde steinene sammen, men sikrer stabilt anlegg og tette fuger mellom dem. Gjennom historisk tid har mørtel av kalk og sand vært det vanligste, av og til med tilsetning av andre bestanddeler for å oppnå spesielle egenskaper. Kalkmørtel har relativt god sammenbindende evne og er samtidig forholdsvis elastisk, men herder langsomt. Tidlig på 1800-tallet kom sement (Portland-sement) i bruk som bindemiddel i mørtel. Sement herder raskt og gir fastere mørtel med kraftigere vedheft, men er uelastisk og tåler ikke bevegelser i murverket. Sement ble tidligere mye brukt som tilsetning til kalkmørtel for å kombinere de beste egenskapene ved begge bindemidler. I etterkrigstiden har ren sementmørtel vært dominerende, men ofte med forskjellige tilsetninger. Til muring av peiser ble tidligere brukt en mørtel av vannglass (natriumsilikat, SiO2*Na2O) og sand.
Tørrmur er murverk uten mørtel, med stein som er «løst» stablet på og inntil hverandre, hvor bare friksjon og tyngdekraft holder muren sammen.
Stein til muring kan være ubearbeidet naturstein, eller stein som er bearbeidet ved kløyving, hogging eller saging. Stein med naturlig «kløyv» blir ofte foretrukket, fordi den gir parallelle flater som letter murerarbeidet. Skifer er derfor mye brukt. Mange bergarter kan brukes i murverk, noen av de tradisjonelt mest brukte er marmor eller annen kalkstein, travertin og granitt.
Tegl har siden oldtiden vært et av de vanligste materialene til muring. Tegl er kunstig stein i standardformate, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Soltørket tegl ble brukt i de tidlige sivilisasjonene i Mesopotamia og brukes fortsatt innenfor folkelig byggeskikk mange steder i verden. Romerne oppførte de fleste av sine byggverk i tegl, ofte i form av relativt store skiver. Teglmuren ble pusset med mørtel eller forblendet med bearbeidet stein eller keramiske fliser. I middelalderen ble brent tegl tatt i bruk i store deler av Europa, både til bruksbygninger og til monumentalbygg. I Norge kom tegl i bruk omkring 1300, mest til kongelige anlegg som kirker og borger. I flere hundre år ble det ikke produsert tegl i Norge, men fra midten av 1700-årene kom flere teglverk i drift. Innføring av murtvang i byene på 1800-tallet satte fart i norsk teglproduksjon.
Tegl fremstilles som regel i formater hvor forholdet mellom lengde og bredde (inkludert vanlig fugebredde) tilsvarer 2:1. Det gir mulighet til å mure i forband uten gjennomgående vertikale fuger, slik at muren blir fastere. I mange byggemiljøer inngår også teglsteinens høyde i proporsjonssystemet, slik at forholdet mellom lengde, bredde og høyde er 4:2:1. Gjennom flere hundre år inntil omkring 1840 fulgte det norske standardformatet på tegl dette systemet. Lengden varierte rundt 23 cm, bredden rundt 11 cm, og høyden rundt 4,5 cm. Til oppmuringen av Slottet fra 1833 til 1836 ble det brukt tegl med samme lengde og bredde, men med større høyde, ca. 6,5 cm. Dette ble etterhvert standardformatet for tegl her i landet.
Forband er mønsteret som følges under oppmuring. All muring, også av urelgelmessig naturstein, må skje i forband for å ble tilstrekkelig solid. Hver skiftegang (hvert lag] av stein må legges forskjøvet, slik at det ikke blir sammenhengende vertikale fuger. Systematiske typer av forband er særlig aktuelle når det mures med stein i standard format, som f.eks. med tegl. I teglmur blir alle skifteganger jevnhøye og vannrette. Utseendet avhenger av forbandet i kombinasjon med murtykkelsen. Minste tykkelse er halvsteins mur, hvor all stein ligger med langsiden ut. Til bærende murverk brukes helst tykkere murverk av helstein (1/1-steins) eller mer. Det vil si at noen steiner også må ligge som bindere med kortsiden ut og langsiden på tvers av murretningen. Mange forskjellige typer av forband med spesielle navn har vært brukt gjennom tidene. I eldre norsk murverk av tegl ble nesten utelukkende brukt kryssforband, hvor annethvert skift består bare av stein med langsiden ut (løpere) og annethvert med kortsiden ut (kopper). Mønsteret i murflaten var det samme, uansett murtykkelsen.
Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
