Naturalismen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Naturalismen er en retning innen realismen. Realismen kom som om en reaksjon på den foregående epoken romantikken, og finner sted rundt 1885-1890. Georg Brandes forbindes med denne perioden grunnet hans tanker om at problemer i samfunnet skulle settes under debatt.
Naturalistiske diktere var opptatt av å framstille skyggesidene i samfunnet. Hovedforskjellen på realistene og naturalistene er deres skjebnesyn. Der realistene mente at mennesket selv var ansvarlig for sine handlinger og slik kunne forandre sin skjebne, fulgte naturalistene Charles Darwins tanker om at mennesket er preget av sin arv og sitt miljø. Eksempelvis kan vi ta Ibsen. I hans stykke Et Dukkehjem (1879) tar Nora selv et valg og forlater sin ektemann, Helmer, og sine barn. En motpart er hans stykke Gengangere (1881) der Osvald Alving dør som en følge av arv og miljø. Likså er det i Christian Kroghs roman om sypiken Albertine (1884), der han viser sypikenes uavbrutte skjebne med prostitusjon og fattigdom. Var du født fattig ville du forbli fattig resten av livet. Den store nøden i samfunnet ble viktig og spørsmål rundt dette ble viet stor oppmerksomhet i litteraturen.
Med realismen ble ekteskapelige problemer, som i Et dukkehjem, tatt opp for første gang. Miljøet som ble skildret var hovedsakelig det borgerlige hjem, mens naturalistene tok for seg de fattige og dårligere stilte i samfunnet. Alexander Kielland er kjent for sine mange naturalistiske noveller, som Karen og Else-en julefortelling.
