Rettsstat
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En rettsstat er en stat med et velutviklet og sivilisert rettssystem. Her står prinsipper om legalitet, rettssikkerhet og maktfordeling sentralt, fundert på det grunnleggende prinsipp om folkets suverenitet.
Innhold |
[rediger] Rettsstatens idé og grunnprinsipper
En rettsstat er en stat som både er bundet og begrenset av rettsregler; en rettsstat kan ikke handle slik den selv finner for godt eller på alle områder den synes den kunne handle.
Det var den franske opplysningstidsfilosofen Charles Montesquieu som unnfanget maktfordelingsprinsippet, en samfunnsmodell som deler statsmakten i tre uavhengige grener: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Grenenes oppgaver skulle blant annet bestå i å føre kontroll med hverandre, slik at én gren ikke skulle kunne overskride sin myndighet uten å bli stilt ansvarlig av en av de andre grener. Gjennom dette mente Montesquieu at man ville oppnå balanse mellom statsmaktene.
Rettsstaten bygger også på Jean-Jacques Rousseaus folkesuverenitetsprinsipp. I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell.
I tillegg er ytrings-, religions- og forsamlingsfrihet fundamentale forutsetninger for rettsstatens eksistens.
[rediger] Legalitetsprinsippet
Et av de viktigste prinsipper i rettssystemet er det om legalitet. Det sier at den utøvende makt aldri kan gripe inn overfor eller dømme landets borgere uten å ha hjemmel til dette i de gjeldende rettsregler. Dette kalles «negativ avgrensning». Folket nyter derimot «positiv avgrensning», det vil si at det kan gjøre alt hva det måtte ønske, så lenge det ikke bryter med de gjeldende rettsregler.
[rediger] Rettssikkerhet
Det viktigste vernet den enkelte borger har, er rettssikkerheten. Denne skal ikke bare beskytte borgeren, men også sikre henne de rettigheter hun har krav på etter loven. Legalitetsprinsippet er med på å sikre borgeren en stor grad av forutberegnelighet, idet borgeren aldri behøver å være på vakt mot overgrep eller avgjørelser som hun, ettersom det ikke finnes grunnlag for dem i rettsreglene, ikke forventer.
Viktig er det også at borgeren føler en generell trygghet, sikres sin rett til eiendom og at hun kan være trygg på å «høste der hun har sådd». Dersom noen urettmessig skulle komme til å forgripe seg på henne, ta fra henne noe hun eier eller stjele fortjenesten av hennes arbeid, kan hun være trygg på at rettshåndheveren vil gripe inn og gjenopprette orden, hele tiden i henhold til rettsreglene.
Samtidig skal den kriminelles rettssikkerhet ivaretas. Vedkommende skal sikres et anstendig avhør (jf. Grunnloven § 96), rett til advokat og en rettferdig rettergang. Gjennom en kontradiktorisk saksbehandling har den tiltalte rett til å vite hva hun er tiltalt for, å se alle bevis og relevante dokumenter, å uttale seg, å hele tide kjenne motpartens anførsler og å kunne opponere mot disse. Dette kalles prosessuell rettssikkerhet.
Ved dom beskyttes vedkommende også av den materielle rettssikkerhet, som sier at bestemmelser som, i dette tilfelle, retten treffer, ikke kan stride mot Grunnloven, andre lover, eventuelle internasjonale konvensjoner som landet er forpliktet av eller andre ulovfestede prinsipper.
Dessuten skal den tiltalte være sikret likhet for loven. Vedkommendes rase, etnisitet, kjønn og sosiale stilling skal aldri være faktorer som på usaklig vis tillegges betydning ved dommerens avgjørelse.
[rediger] Domstolskontroll med forvaltningsavgjørelser
I tilfellet ovenfor var det borgeren som ble beskyttet mot domstolen. Når det gjelder forvaltningen, derimot, som sorterer under den utøvende makt, er det domstolenes oppgave å beskytte borgeren. Skulle en borger føle seg urettferdig behandlet av forvaltningen, har borgeren rett til å be domstolene vurdere om vedtaket skal overprøves eller om noen i forvaltningen bør stilles til ansvar.
[rediger] Rettslig legitimitet
For at rettssystemet skal kunne fungere best mulig, er det nødvendig at det opprettholder sin rettslige legitimitet blant borgerne. Det vil si at rettssystemet må være noe som er allment akseptert og respektert, og som nyter tillit hos befolkningen. Dets avgjørelser må oppfattes som rettmessige, og de må alltid kunne rettferdiggjøres med hensyn til rettsreglene.
Derfor kan det lett bli et problem dersom domstolene etter folkets oppfatning treffer urettferdige beslutninger, uten annen begrunnelse enn at «dette er gjeldende rett». Slike avgjørelser har vanskelig for å møte forståelse hos borgerne. Derfor er det viktig at rettsstaten viser at den er i stand til å tilpasse seg den allmene rettsoppfatning. Dette skal i prinsippet skje ved av den lovgivende makt endrer loven slik at den igjen korresponderer med den allmene rettsoppfatning. Men det kan være foranlediget av domsstolsavgjørelser som har vært i strid med loven, fordi domsstolen har funnet at loven ikke lenger er slik den burde være.
