RMS Titanic

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tekniske data
RMS Titanic

Rederi	White Star line
Bygget	1911 ved Harland and Wolff, Belfast
Flaggstat	Liverpool, England
Jomfrutur	10. april 1912
Skjebne	Sank etter å ha truffet et isfjell, 14. april 1912.
Lengde	269 m
Bredde	28 m
Dybde	10,5 m
Toppfart	23 knop (42.5 km/t)
Tonnasje	46,328 dv.t
Passasjerer	1324 (jomfruturen)
Mannskap	882

Tegning av forliset, av Willy Stöwer

RMS (også SS) «Titanic» var et britisk passasjerskip som forliste på sin jomfrutur. Sent på kvelden 14. april 1912 traff den et isfjell, og over midnatt 15. april sank skipet. «Titanic»-forliset, hvor mellom 1350 og 1512 personer omkom og bare 705 overlevde, er en av de største og mest kjente maritime katastrofer i fredstid. Det korrekte tall på antall omkomne er aldri fastslått. Rederiet (White star line/Cunard) oppga ett tall – Handelsdepartementet et annet – og granskingskommisjonen et tredje.

«Titanic» var et passasjerskip i «Olympic»-klassen. Skipet var 269 m langt og 28 m bredt og var i sin tid verdens største passasjerskip. «Titanic» bar prefikset RMS (Royal Mail Ship) i tillegg til SS (Steam Ship), fordi det fraktet post under kontrakt med det britiske postverket. Skipet hadde fire skorsteiner, men bare tre av dem var i bruk – den fjerde var en såkalt «dummy», lagt til for å gi inntrykket av et sterkere skip, og ble kun brukt til avtrekk fra byssa. «Titanic» hadde et mannskap på 885 (884) og var bygget for 3300 passasjerer.

Titanic var den første og siste på en rekke områder. Den var den siste som opererte med tre strengt adskilte klasser. Den skal også ha vært den første som tok ibruk SOS som nødsignal i stedet for CQD, som da var det vanlige.

«Titanic»-forliset er en av de største, og mest kjente, maritime katastrofer i fredstid. Den skjedde natt til 15. april 1912 i Atlanterhavet på skipets jomfrutur mellom Southampton og New York.

[rediger] Skipet

White Star Line-skipet «Titanic» var da den ble bygget det største skipet i verden og blant de mest luksuriøse. Skipets skrog var avdelt i flere seksjoner, slik at selv om en del av skroget ble fylt med vann så ville skipet fortsatt holde seg flytende. Båten ble bygget ved Harland & Wolf's båtbyggeri i Belfast. Den var med sine 882'6" fot verdens lengste båt, uansett type.

[rediger] Jomfruturen og forliset

«Titanic» forlot Southampton kl. 12 den 10. april og satte kurs for Cherbourg i Frankrike og deretter Queenstown (nå Cobh) i Irland for å slippe av og på passasjerer. Deretter satte den kurs over Atlanteren med kurs for New York - men 1316 passasjerer og et manskap på 885 Planen var at Titanic skulle ankomme New York bare syv dager senere. Kaptein på seilingen var den erfarne Edward J. Smith. Også ombord på seilingen var skipets konstruktør Thomas Andrews og direktør for White Star Line J. Bruce Ismay. Ombord var også 29 norske statsborgere. Symptomatisk nok var tjueåtte av disse på tredjeklassedekket, mens kun Arne Fahlstrøm var passasjer på andreklasse. I alt omkom 21 nordmenn under forliset.

«Titanic» fikk en rekke advarsler om isfjell og tok hensyn til dette ved å sette kursen omlag 20 km lenger sørover enn planlagt. Imidlertid ble ikke farten på skipet satt ned. Klokken 23.40 på pos. 41° 46’ N , 50° 14’V 14. april 1912 fikk utkikksmannen Fredrick Fleet øye på et stort isfjell og fikk advart styrmannen som beordret skipet til å ta en krapp babordsving og reversere propellene for å styre unna. Dette var ikke tilstrekkelig, og skipet traff isfjellet på styrbord side og lagde en revne som gikk langs fem av de vanntette rommene i skroget, én mer enn det skipet kunne tåle. Etter hvert som skipet sank flommet vann over i de neste rommene.

Det var tidlig klart at skadene var alvorlige nok til å senke skipet, og livbåtene ble gjort klare for evakuering av skipet. Siden reglementet omkring livbåtkapasitet på den tiden bare tok hensyn til skipets vekt og ikke antall personer ombord, hadde ikke Titanic nok livbåter til alle ombord selv om det oversteg det påkrevede antall. De livbåtene som var tilgjengelige ble ikke fyllt opp, for eksempel ble den første livbåten med plass til 65 personer satt på vannet med kun 28 personer. Det var også en livbåt beregnet for 65 personer som dro ble sjøsatt med bare 12.

Omtrent kl 02:10 gikk propellene over vannet og andre skorstein falt av, skipet reiste seg til en 45 graders vinkel, folk nærmest «akte» nedover skipsgulvet. Kort tid etter brakk Titanic i to på grunn av spenningene på skroget. Titanic brakk mellom tredje og fjerde skorstein. Akterenden som var igjen reiste seg opp i en vinkel av 90 grader. Det ble stående og «duppe» litt i vannet før det så begynte å gå ned – «som en heis» som overlevende sjefskokk sa. Titanic sank omtrent kl 02:20.

1512 (noen kilder hevder 1356) passasjerer og besetningsmedlemmer omkom, de fleste på grunn av det kalde vannet. 705 overlevde. Blant de overlevende var det dessuten to hunder. Både kapteinen og skipsbyggeren Andrews omkom, mens direktør Ismay ble reddet.

De overlevende ble plukket opp av Cunard-skipet «Carpathia» og brakt til New York. 328 omkomne ble funnet, de fleste av dem ble begravd i Halifax på Nova Scotia.

[rediger] Etter forliset

Vraket til «Titanic»

Tapet av «Titanic» kom som et sjokk på publikum. Skipet var bygget med tanke sikkerheten og nå var 1500 omkommet.

En organisert ispatrulje i Nord-Atlanteren ble opprettet og drives ennå av den amerikanske kystvakten. Nye regler om antall livbåter ble laget. I tillegg ble konstruksjonen av skipskrog endret og flere skip fikk dobbeltskrog med to lag («Titanic» hadde dobbel bunn men ikke dobbelt skrog).

Vraket ble funnet 1. september 1985 av et fransk-amerikansk team ledet av Jean-Louis Michel og Robert Ballard. Oppdagelsen av vraket bekreftet at skipet hadde brukket i to.

Forliset har blitt dramatisert i flere filmer, mest kjent er den oskarbelønte 1997 filmen Titanic regissert av James Cameron. Mange regner derimot filmen A night to remember fra 1958 som den beste. Filmen er basert på Walter Lords bok med samme navn.

I 2006 var kun to overlevende etter forliset i live: Barbara Joyce West Dainton og Elizabeth Gladys «Millvina» Dean.