Saint-Simonians
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Saint-Simonians er navnet på en gruppe tilhengere av Henri de Saint-Simon, en av de tidlige franske sosialistene på begynnelsen av 1800-tallet.
Saint-Simons ideer besto blant annet av tanken om mellommenneskelig samarbeid som en naturlov. Han sammenlignet politikken med den menneskelige kroppen, der hvert enkelt organ må samarbeide for å holde helheten frisk. I tråd med dette synet ble historien delt inn i «organiske» og «kritiske» epoker, der de organiske epokene var preget av fremgang og samarbeid, mens de kritiske epokene var perioder med kaos og dårlig samarbeid; en alles kamp mot alle.
Medlemmene av Saint-Simons gruppe var noen av de første som begynte å argumentere for et plansamfunn hvor industriutstyr og kapital i større grad skulle konsentreres på offentlige hender. De ville koordinere samfunnets ressurser slik at man kunne utføre store offentlige prosjekter som for eksempel å bygge en kanal i Suez. Prosjektene skulle ledes av store industriledere eller ingeniører som skulle være utdannet slik at de kunne forvalte de offentlige ressursene på best mulig måte. Ideene til Saint-Simonians var noen av de nye tankene som etter hvert skulle legge grunnlaget for februarrevolusjonen i 1848.
Begrepet «Saint-Simonianisme» er lite brukt i norsk faglitteratur. I steden referer man heller til de første, utopiske sosialister.
[rediger] Se også
- Henri de Saint-Simon
[rediger] Litteratur
- Palmer, Colton, Kramer: A history of the modern world, New York 2002
- Carlisle, Robert B.: The Proffered Crown: Saint-Simonianism and the Doctrine of Hope, Baltimore, 1987
