Sarrusofon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sarrusofon er et er et musikkinstrument i treblåserfamilien, funnet opp av Pierre-Louis Gautrot i 1856 for å kunne konkurrere med saksofonen, som en erstatning for oboer og fagotter i musikkorps. Den var så lik saksofonen at Adolphe Sax flere ganger anmeldte Sarrus. Instrumentet er oppkalt etter den franske korpslederen Pierre Auguste Sarrus, som ble kreditert av Gautrot for idéen til instrumentet.
Sarrusofonen finnes i mange størrelser, fra sopranino med grunntone Ess1 til subkontrabass med grunntone B♭2. Den noteres i G-nøkkel, som transponerende instrument. De to minste er rette og minner om en trang sopransaksofon, de større har bøyer og form omtrent som en ofikleide. Sarrussofonen er laget av metall, og spilles med dobbelt rørblad-munnstykke, akkurat som en fagott. Den har klaffer, og fingringa ligner en saksofonens.
Sarrussofonen er i dag et svært sjeldent instrument, og blir kun brukt i spesielle sammnhenger. Den har relativt dårlig intonasjon, og lyden er mindre klar enn saksofonens. Tidligere ble Ess-kontrabassen brukt en del, både til å erstatte kontrabassaksofonen i militærkorps - den er lettere enn en barytonsaksofon, og mye lettere enn kontrabassaksofonen - og som en kraftigere erstatning for kontrafagotten, som ikke var et så velutviklet instrument tidligere. De få verkene som krever sarrusofon blir i dag spilt på kontrafagott.
[rediger] Sarrusofonfamilien
- Sopraninosarrusofon (i Ess)
- Sopransarrusofon (i B♭)
- Altsarrusofon (i Ess)
- Tenorsarrusofon (i B♭)
- Barytonsarrusofon (i Ess)
- Bassarrusofon (i B♭)
- Kontrabassarrusofon (i Ess)
- Subkontrabassarrusofon (i B♭ eller C), kalles også B♭- og C-kontrabassarrusofon.
