Stavnsbåndet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stavnsbåndet («bundethet ved torven») var en ordning innen landbruket i Danmark på 1700-tallet, innført i 1733 av Kong Christian VI etter ønske fra godseiere og militærordningent. Ordningen bandt mannlige bønder mellom 14 og 36 år, senere mellom 4 og 40 år, til å bli boende på det godset eller den herregården hvor de ble født. Stavnsbånd gjaldt bare for Danmark og ikke i andre deler av Danmark-Norge. Ordningen ble opphevet i 1788.
[rediger] Historie
Stavnsbåndet ble innført etter en alvorlig landbrukskrise på 1730-tallet som blant annet hadde grunn i en sviktende etterspørsel fra de land som Danmark eksporterte varer til. I tillegg kom innvandringen fra distriktene og inn til byene noe som betydde at det ble færre igjen ved godsene. Ytterligere en grunn var at militæret ville sikre seg fotsoldater til landmilitsen, men i praksis sikret det adelen billig og forutsigbar arbeidskraft.
Tvangsordning av ufrihet var gjeldende fram til det ble oppløst ved landbruksreformene av 20. juni 1788 med en overgangsperiode fram til 1800. Ordningen avløste i sin tid «vornedskapet» som i 1702 ble opphevet for de bønder, som var eller ble født etter kong Fredrik IVs tronbestigelse i 1699. Det var kun innenfor Fyn og Nörrejylland hvor vornedskapet ikke eksisterte. Ved 1701 ble landmilitsen opprettet og da fikk bønder i vernepliktig alder lide under flere innskrenkninger (de måtte ha pass og skriftlig tillatelse for å flytte på seg). Disse innskrenkningene ble ytterligere skjerpet i 1724, noe som ryddet vegen for stavnsbåndet i 1733.
Det viktigste resultat av «Den Store Landbokommissions» arbeid var stavnsbåndets opphevelse. Det skjedde meget langsomt i begynnelsen ettersom autoritetene fryktet at samfunnet vil gå i oppløsning hvis bønder fikk gjøre som de ville. I første omgang ble det løst kun for de som var yngre enn 14 år, deretter for de som var over 36 år, deretter for de som hadde tjenestegjort som soldat. Først fra år 1800 hadde alle bønder lov til å bosette seg hvor de ville. Bøndene tilhørte dermed ikke lengre som en del av godseiernes inventar.
Grunnen til at ufriheten ble opphevet var først og fremst borgerskapet i byene, preget av opplysningstiden og på bakgrunn av den franske revolusjonen i årene 1789–1799. Som et varig minne om stavnsbåndets opphevelse ble Frihetsstøtten reist i København. Grunnsteinen ble reist allerede den 31. august 1792 av Københavns borgerskap, og selve obelisken med figurer omkring ble ferdig i 1797.
I 1840 skrev Nikolai Frederik Severin Grundtvig følgende:
- Der staar en sten paa Vesterbro
- Det er en Ære-Støtte
- For Hjærtet. som i Kongebo
- ved Bondens Lænker blødte.
[rediger] Se også
- Livegenskap
- Vornedskab
