The Velvet Underground

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

The Velvet Underground var et amerikansk eksperimentelt rockeband som eksisterte fra 1965 til 1973.

The Velvet Underground hadde sin base i New York. Tidlig i sin karriere var de en del av miljøet rundt den berømte pop-kunstneren Andy Warhol, som tidvis fungerte som en slags manager og kunstnerisk rådgiver for bandet. Gruppens medlemmer var ved platedebuten i 1967 John Cale, Sterling Morrison, Lou Reed og Maureen Tucker. I løpet av 1968 ble John Cale erstattet av Doug Yule. I tillegg var sangerinnen Nico (Christa Päffgen) med på innspillingen av debutalbumet The Velvet Underground and Nico, og hun opptrådte også med bandet et års tid rundt 1966.

The Velvet Underground er betydelig mer kjent og anerkjent i dag enn de var i den perioden de eksisterte som band, og de regnes som et av de aller mest innflytelsesrike rockeband fra 1960- og 1970-tallet. Bandets betydning bygger først og fremst på deres rolle som grensesprengende innovatører og trendsettere for rockmusikken og den tilhørende kulturen. Gruppens særegne og avantgardistiske stil har påvirket senere musikalske uttrykk som punkrock, støymusikk og alternativ rock generelt.

Innhold 1 Medlemmene og deres musikalske inspirasjonskilder 2 Tekster og litterære inspirasjonskilder 3 Musikk, karriere og innflytelse på ettertiden 3.1 De fire første albumene, årene 1967 - 1970 3.1.1 The Velvet Underground and Nico (1967) 3.1.2 White Light/White Heat (1968) 3.1.3 The Velvet Underground (1969) 3.1.4 Loaded (1970) 3.2 Etter 1970 3.3 Innflytelse på ettertiden 4 Kuriosa: Innflytelsen på den tsjekkoslovakiske «fløyelsrevolusjonen» 1989 5 Diskografi, album 6 Litteratur 7 Eksterne lenker

[rediger] Medlemmene og deres musikalske inspirasjonskilder

Gruppas unike musikalske uttrykk er et resultat av medlemmenes ulike interesser og erfaringer. Gitaristene Reed og Morrison ble kjent da de studerte sammen, og delte en interesse for blues og visesang og en beundring for den tidlige Bob Dylan. Reed hadde også jobbet som låtskriver og produsent for et selskap som laget lavprisplater med etterligninger av ulike populære låter (Pickwick Records). Reed framsto tidlig som gruppas kreative leder, låtskriver, tekstforfatter og vokalist. Han spilte gitar, ofte i en utagerende, primitiv og eksperimenterende stil, mens Morrisons gitarspill oftere bar preg av en mer tradisjonell tilnærming. Reeds rutinerte omgang med popklisjéer, hans Dylan-inspirerte, halvsnakkende tekstframføring og hans litterære ambisjoner utgjorde en betydelig del av ingrediensene som inngikk i bandets totale uttrykk.

Cale hadde bakgrunn som «vidunderbarn» på bratsj, og var kommet fra Wales til New York City med stipend for å studere klassisk musikk og samtidsmusikk, noe som etterhvert ledet til et samarbeid med noen av datidens mest kjente avantgardister, som La Monte Young og John Cage. Hans kanskje mest særpregede bidrag til gruppas lydbilde var at han satte gitarstrenger av stål på bratsjen sin, påmonterte en el-gitarmikrofon og spilte på denne gjennom en forsterker. Tonene var ofte langtrukne, monotone og skjærende. Cale spilte tidvis også bass og tangentinstrumenter i gruppa. Med sin kjennskap til musikkteori og harmonilære kombinert med hans kompromissløse vilje til å bryte alle regler, må Cale antas å ha vært en drivende kraft bak gruppas hemningsløse improvisering og bruk av støy som musikalsk uttrykk.

Det er også godt kjent at Reed og Cale i perioder hadde en felles interesse i tidvis eksessivt misbruk av metamfetamin.

Tucker var knapt noen teknisk kompetent trommeslager i konvensjonell forstand, men var inspirert av den nigerianske trommeslageren Babatunde Olatunji og den rytmisk drivende musikken til rock'n'roll-pionéren Bo Diddley. Hun valgte, etter at hun ble invitert til å spille med gruppa (deres første trommeslager, Angus MacLise, valgte å slutte siden han av prinsipp nektet å spille for penger), å hamre med paukeklubber på et trommesett der alle trommene var montert horisontalt, og ble dermed en minst like sentral bidragsyter til bandets enestående lydbilde som noen av de andre. At hun nærmest fullstendig avsto fra å bruke cymbaler bidro ytterligere til lydbildets egenart. Med sin androgyne fremtoning bidro hun også til å tydeliggjøre bandets mystiske aura, foruten at hun var en av de tidligste kvinnelige trommeslagere i rocken.

[rediger] Tekster og litterære inspirasjonskilder

Foruten det særegne musikalske uttrykket, kjennetegnes gruppens produksjon av sine for datiden ekstremt kontroversielle tekster. Noen eksempler hentet fra debutalbumet: Sangen «Heroin» skildrer heroinmisbrukerens rusopplevelse i ikke utvetydig negative vendinger, sangen «Waiting for the man» forteller om den narkomanes møte med sin afroamerikanske heroinlanger i Harlem, og sangen «Venus in furs» hyller lystfølelser knyttet til seksuell masochisme.

Tekstene ble skrevet av Reed, som hadde studert skrivekunst (creative writing) ved Syracuse University med poeten Delmore Schwartz (som han hyller i sangen «European son», også den fra debutalbumet) som lærer. Reed har og ved gjentatte anledninger uttrykt sin beundring for forfatteren Hubert Selby Jr. (kjent for bl.a. Last exit to Brooklyn (1964) og Requiem for a dream (1978), begge filmatisert). Selby Jr. har mye av den samme motivkretsen i sitt forfatterskap som preger Reeds tekster, med vekt på kjønnsoverskridende adferd og rusmisbruk, og må antas å være en viktig påvirkningskilde for kretsingen rundt avvikeren som tragisk helt.

Foruten referansene til narkotika, er Reeds interesse for homofili og transkjønnethet et av de mer gjennomgående og karakteristiske trekk ved tekstene han skrev, både for bandet og for sin etterfølgende solokarriere. Også på dette området må man anta at bandets populærkulturelle innflytelse har vært grensesprengende.

Virkemidler som svart humor og tilsynelatende kynisk ironi er hyppig brukt av Reed. Typisk er en situasjon (i sangen «Sister Ray» fra White Light/WhiteHeat) der en person blir skutt ned og drept i en bolig, og en av personene (mest sannsynlig beboeren) utelukkende reagerer med å klage over at gulvteppet blir flekkete.

[rediger] Musikk, karriere og innflytelse på ettertiden

Kombinasjonen av disse ulike talentene og erfaringene skapte et band med et lydbilde ulikt noe man inntil da hadde hørt. Blandingen av kunnskap om finkulturelle konvensjoner kombinert med avantgardistisk arroganse og dyrkingen av det råe og primitive, er blitt hevdet å ha lagt grunnlaget for søppel-estetikk som ideal blant rockmusikere, noe som igjen må antas å ha vært sterkt influerende på senere sjangre som punkrock. Bandets særegne tilnærming til musikk kommer mest tydelig til uttrykk på de to første albumene, The Velvet Underground and Nico og White Light/White Heat (utgitt henholdsvis 1967 og 1968), mens Cale ennå var medlem.

[rediger] De fire første albumene, årene 1967 - 1970

[rediger] The Velvet Underground and Nico (1967)

Musikken slik den foreligger på debuten The Velvet Underground and Nico har en stor spennvidde, der intrumentering, vokal og andre særtrekk fungerer som uttrykksmessig bindemiddel. Luftige ballader inspirert av visesanguttrykket veksler med harde, stakkato rockrytmer og monotont seige komposisjoner med en tilnærmet «etnisk» tonalitet. Det mest gjennomgående harmoniske særtrekket er kanskje forkjærlighten for at enkelte toner ligger som statisk droning i bakgrunnen, som oftest knyttet til Cales karakteristiske bruk av sin elektriske bratsj. Nico, med sin dype stemme og tyske aksent, synger på tre av sangene, og bidrar til at albumet gir et variert inntrykk. Nico var aldri et medlem av gruppa i egentlig forstand, og kan kanskje betraktes som en slags gjesteartist på dette albumet. Som albumets høydepunkter er det vanlig å regne «Waiting for the Man», «Venus In Furs», «Heroin» og «All Tomorrow's Parties». Andy Warhols coverdesign med bananen på forsiden (den var mulig å «skrelle» på førsteopplaget) bidrar til at albumet kanskje oppfattes som mer lekent og uskyldig enn det egentlig er. Opptakene ble gjort i løpet av noen dager i november 1966, og albumet ble utgitt i mars 1967.

[rediger] White Light/White Heat (1968)

På White Light/White Heat er de mer lyttevennlige og sødmefylte trekkene fra debutalbumet nærmest fullstendig fjernet, og støy har fått en stor og dominerende plass. Dette understrekes i den mer enn 17 minutter lange improvisasjonen «Sister Ray», der lange partier av forvrengt instrumentstøy over en stadig mer insisterende trommerytme dominerer uttrykket. Sporadiske tekstlinjer forteller om en orgie mellom sjømenn og transvestitter, der fellatio, intravenøst misbruk og mord med skytevåpen later til å utgjøre hovedingrediensene. Sangen «The Gift» skiller seg ut ved å være en liten novelle, skrevet av Reed, som blir lest opp av Cale over bakgrunnsmusikk. Stemme og musikk er på dette sporet lagt i hver sin stereokanal, slik at man ved hjelp av balansekontrollen kan velge hva man vil høre. Albumet er selv i dag å oppfatte som svært radikalt, og er bandets uten tvil mest kompromissløse utgivelse. Det er av mange betraktet som bandets mest betydningsfulle verk, som markerer et vannskille i populærkultur hva angår oppfatningen av estetikk og opplevelsen av «stygt» og «vakkert». Opptakene ble gjort i september 1967, og albumet ble utgitt i januar 1968.

[rediger] The Velvet Underground (1969)

Musikken endrer betydelig karakter på gruppas tredje album, The Velvet Underground (utgitt 1969). Cale er borte (sparket ut etter uenigheter med Reed), og Reed står igjen med sin mer uimotsagte visjon. Musikken bærer mindre preg av konflikt og høyt spenningsnivå, som ga mye av den radikale energien som preger de to første albumene. Med Cale ute av gruppa, framtrer gitarsamspillet mellom Reed og Morrison tydeligere som den sentrale musikalske kraften i bandet. Nyinnkjøpte tolvstrengersgitarer og det faktum at bandets forsterkerutstyr nylig var stjålet, bidrar antakelig til å mykne uttrykket. Reed har selv sagt at dette albumet skal betraktes som en sangsyklus der hver sang uttrykker ulike stadier i et enkelt individs erkjennelsesprosess. Sangen «Pale Blue Eyes» peker seg ut som et vakkert høydepunkt, mens «Some Kinda Love» er klassisk Reed. «Candy Says» synges på plata av Doug Yule, og er i nyere tid blitt sunget av Antony Hegarty (fra bandet Antony and the Johnsons), når han har opptrådt som gjest i Reeds turnéband. På sangen «After Hours» er Tucker vokalist. Albumet ble spilt inn mot slutten av 1968, og utgitt i mars 1969.

[rediger] Loaded (1970)

Gruppa gikk i realiteten i oppløsning under innspillingen av det fjerde albumet, Loaded (utgitt 1970), da Reed forlot bandet. Dette kan i ettertid oppfattes som temmelig ironisk, siden dette albumet mer enn noen av de tidligere pekte fram mot det som skulle bli Reeds musikalske solokarriere, og inneholder to av hans mest kjente og inntektsbringende sanger til dags dato, «Sweet Jane» og «Rock and Roll». Disse to sangene framstår også som albumets suverene høydepunkter. Tucker var fraværende under innspillingen i forbindelse med sin graviditet, og selv om hun står oppført som trommeslager på omslaget, er trommejobben delt mellom flere ulike andre musikere. Albumet ble aldri akseptert av Reed på grunn av endringer som ble gjort etter at han sluttet. Det ble gjenutgitt i 1997 i en utgave der endringene var tilbakeført, under navnet Loaded (The fully loaded edition), men Reed later allikevel ikke til å stå hundre prosent inne for albumet slik det foreligger. Albumet er relativt konvensjonelt i formspråket sammenlignet med de foregående, noe som kanskje var medvirkende til at det nådde lengre ut enn noen av bandets tidligere utgivelser hadde gjort, med bedre salgsresultater og hyppigere radiospilling. Albumet ble spilt inn sommeren 1970 og utgitt høsten samme år.

Men det var uansett for sent, i realiteten var The Velvet Undergound oppløst.

[rediger] Etter 1970

Det femte studioalbumet, Squeeze, blir mer eller mindre universelt betraktet som noe annet enn en Velvet Underground-utgivelse, og bør snarere ses på som et soloalbum av Doug Yule. Ingen fra originalbesetningen medvirker.

Kommersielt var The Velvet Underground aldri noen suksess i sine aktive år. Platene solgte relativt dårlig, og gruppa forble et kultband for de spesielt interesserte. Originalbesetningen turnerte aldri utenfor USA før i 1993, da Reed, Cale, Morrison og Tucker ble gjenforent for en kort serie konserter - en av dem fant sted på Roskilde-festivalen samme år.

[rediger] Innflytelse på ettertiden

Musikalsk regnes The Velvet Underground for å ha vært et av de i særklasse mest innflytelsesrike rockband fra 60-tallet. Deres betydning for og påvirkning på rockmusikken i ettertid kan knapt overvurderes. En rekke i seg selv innflytelsesrike og meget ulike artister, fra David Bowie og Patti Smith til Sonic Youth og Pixies, står i åpenbar musikalsk gjeld til gruppa, og hele sjangre som alternativ rock og indie er kanskje mer preget av The Velvet Underground enn noen annen felles faktor.

The Velvet Underground er og forblir kultbandenes kultband i populærmusikkens historie.

[rediger] Kuriosa: Innflytelsen på den tsjekkoslovakiske «fløyelsrevolusjonen» 1989

Forfatteren Vaclav Havel, som sto i spissen for Tsjekkoslovakias fløyelsrevolusjon i 1989, og som senere ble valgt til landets president (og senere republikken Tsjekkias første president), fortalte til Lou Reed (da Reed, etter Havels uttrykkelige ønske, intervjuet ham på vegne av Rolling Stone) at ordet fløyelsrevolusjonen ikke først og fremst henspeilet på den fredelige og ikke-voldelige formen omveltningen fikk, men var direkte inspirert av at Havel og hans krets av opposisjonelle kunstnere og intellektuelle i sin tid tilbragte mange netter med å lytte til og la seg inspirere av The Velvet Underground (på norsk: fløyelsundergrunnen).

«Vet du at jeg er president på grunn av deg?» spurte Havel den inntil da intetanende Reed.

[rediger] Diskografi, album

• The Velvet Underground and Nico (1967)
• White Light/White Heat (1968)
• The Velvet Underground (1969)
• Loaded (1970)
• Live at Max's Kansas City (1972), liveopptak fra 1970
• Squeeze (1973), Doug Yule med helt ny besetning
• Live 1969 (1974), liveopptak fra konserter i 1969
• VU (1984), tidligere ikke utgitte studioopptak, de fleste gjort ca. 1969
• Another View (1985), flere ikke utgitte studioopptak fra samme periode som VU
• Live MCMXCIII (1993), liveopptak fra Paris 1993, kort gjenforening av originalbesetningen
• Peel slowly & see (1995) femdobbelt cd-boks
• Loaded (Fully Loaded Edition) (1997), nyutgave av Loaded, noe omredigert
• Bootleg Series Volume 1: The Quine Tapes (2001), tredobbelt cd-sett med liveopptak fra konserter i 1969
• Live at Max's Kansas City Deluxe Edition (2005), utvidet utgave av liveopptakene fra 1970 med mer materiale

[rediger] Litteratur

• Bockris, Victor, Gerard Malanga: Up-Tight: The Velvet Underground Story, 1983 (gjenutgitt i 1995), Omnibus Press ISBN 0711901686
• Heylin, Clinton (red.): All Yesterday's Parties: The Velvet Underground in Print: 1966-1971, 2005, Da Capo Press ISBN 030681365
• Zak, Albin: The Velvet Underground Companion: Four Decades Of Commentary, 1997, Schirmer Books/Simon & Schuster Macmillan ISBN 002864627

[rediger] Eksterne lenker

• The Velvet Underground nettside Uoffisielt nettsted
• velvetunderground.com - Uoffisielt nettsted
• "What Goes On" - Offisielt nettsted for «the Velvet Underground Appreciation Society».
• John Cale Offisiell nettside
• Lou Reed Offisiell nettside
• Maureen «Moe» Tucker
• A tribute to Sterling Morrisson
• «Lou Reed Guitar Archive» - Omfattende arkivsamling om utstyr, akkorder og tekster angående Velvet Underground og Lou Reed solo.
• reason.com Velvet President; om Havel-forbindelsen