Tiendekrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tiendekrigen var en periode med regelmessige voldelige sammenstøt og opprør i Irland i årene 1831–1836. Bakgrunnen for at voldsepisodene ble så hyppige og organiserte at de fikk betegnelsen «krig» var irske katolikkers motstand mot at de måtte betale tiende for å opprettholde det anglikanske presteskapet.
[rediger] Bakgrunn
Tiende var en form for skattlegging som har bibelske røtter. I praksis ble den gjerne håndhevet slik at man måtte betale en tiendedel av verdien på visse landbruksprodukter for å opprettholde driften av kirken. Da Penal Laws ble innført i Irland i det 17. århundre ble det slått faste at tienden skulle gå til Den anglikanske kirke, selv om det store flertallet av befolkningen var katolikker. Tienden førte også til ytterligere utarming av befolkningen på landsbygda, som allerede levde på eller under eksistensminimum. Til tross for at katolsk emansipasjon ble oppnådd i 1829, gjennom Daniel O'Connells kampanje, fortsatte kravet om å betale tiende. Normalt ble den samlet inn i varer, spesielt kveg, ettersom de færreste på landsbygda hadde penger.
Fra 1829 begynte en overveiende ikkevoldelig kampanje mot tienden, og dette førte til at det anglikanske presteskapet fikk økonomiske problemer. I 1831 begynte de å føre lister over de som nektet å betale, og etterhvert kom nesten 30 000 navn med på disse listene, med tyngdepunkter i Kilkenny, Tipperary og Wexford. Listene ble levert til Royal Irish Constabulary.
[rediger] «Krigen»
Det første sammenstøtet fant sted 3. mars 1831 i Graiguenamanagh i Kilkenny, da en gruppe på 120 væpnede polititjenestemenn beslagla kveg som tilhørte en katolsk prest. Han hadde, med støtte fra sin biskop, organisert motstand mot betalingen av tiende. Han eksempel spredde seg raskt, og etter kort tid kom neste episode i Newtownbarry i Wexford. Der gjorde en gruppe motstand under forsøk på å beslaglegge kveg, og politiet åpnet ild mot dem. Tolv ble drept, og tyve ble alvorlig såret. Dette fikk folk til å organisere motstanden, blant annet gjennom avtalte signaler som at kirkeklokkene ringte når politiet nærmet seg landsbyer. 14. desember 1831 førte en slik advarsel til at lokalbefolkningen lå i bakhold da førti politimenn kom til Carrickshock i Kilkenny. Nitten politimenn ble drept, inkludert sjefen, og de andre ble jaget på flukt.
Den britiske regjeringen sendte tropper til Irland, da de fryktet en gjentagelse av 1798-opprøret. Regjeringen registrerte 242 mord, 1179 ran, 401 innbrudd, 568 tilfeller av mordbrann, 280 tilfeller av lemlesting av kveg, 161 voldelige angrep, 203 oppløp og 723 tilfeller av angrep på eiendom som kunne knyttes direkte til innhentingen av tiende i 1831. Allikevel fortsatte de å kreve betaling.
I 1835 nådde «krigen» en topp med massakren i Rathcormack, der militæret og politiet drepte sytten og skadet tretti under forsøket på å kreve inn 40 skilling fra en enke.
[rediger] Konsekvenser
Den britiske regjeringen ble bestyrtet over flere aspekter ved massakren i Rathcormack. Dels reagerte de på at ordren om å skyte hadde blitt gitt av en anglikansk prest, dels på at det dreide seg om en fillesum, og dels på at folkemengden hadde stått imot flere skuddsalver og allikevel angrepet soldatene minst en gang uten å bryte sammen.
Å samle inn tiende var en stadig mer krevende jobb, og det ble bemerket at det kostet en skilling å samle inn to pence. I 1839 ble Tithen Commutation Act vedtatt, og dermed ble kravet redusert til en fjerdedel, samt at dette skulle betales til jordeierne som så skulle betale videre til kirken. Denne lettelsen, og det at man sluttet med den aggressive innkrevingen, førte til at kampanjen mot tienden stilnet.
Katolikker måtte fortsatt betale tiende, frem til Church of Ireland mistet status som statskirke i 1869.
