Tysk litteratur
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Begrepet tysk litteratur eller tyskspråklig litteratur betegner alle litterære verker, som er forfattet på tysk.
[rediger] Tidlig middelalder (ca. 750–1100)
[rediger] Høymiddelalderen (ca. 1100–1250)
[rediger] Senmiddelalderen (ca. 1250–1500)
Ved slutten av middelalderen viste boktrykkerkunsten med bevegelige bokstaver seg å være en revolusjonerende oppfinnelse. Dessuten kunne endelig pergamentet erstattes av billig papir. Ved overgangen til nyere tid står Johannes von Tepls Der Ackermann aus Böhmen.
[rediger] Tidlig nytid (Humanisme, Reformasjonen) (ca. 1450–1600)
[rediger] Barokken (ca. 1600–1720)
[rediger] Opplysningstiden (ca. 1720–1785)
bajs på din fis
[rediger] Weimarklassisismen (ca. 1786–1805)
[rediger] Romantikken (ca. 1799–1835)
[rediger] Biedermeier og Vormärz (ca. 1830–1850)
De litterære strømningene mellom klassisismen og romantikkens «kunstperiode» på den ene siden og den borgerlige realismen på den andre lar seg ikke oppsummere under et enkelt epokebegrep. Man benytter de historiske og kunsthistoriske begrepene Biedermeier og Vormärz.
Forfattere som regnes til Vormärz engasjerte seg politisk og brakte det politiske diktet til en blomstring. Mange av dem tilhørte den løse grupperingen Junges Deutschland, slik som Georg Herwegh, Heinrich Laube, Karl Gutzkow og Ferdinand Freiligrath. Beslektet med dem er også Henrich Heine, Ludwig Börne og Georg Büchner.
Andre forfattere regnes om ikke til realismen, så i alle fall til Biedermeier. Kjent først og fremst som lyrikere er Nikolaus Lenau, Eduard Mörike, Friedrich Rückert og August von Platen. Blant prosaforfatterne kan nevnes Annette von Droste-Hülshoff, Adalbert Stifter, Jeremias Gotthelf og eventyrdikteren Wilhelm Hauff.
Dramatikere som i større eller mindre grad tilhører Biedermeier-epoken er Franz Grillparzer, Johann Nepomuk Nestroy og Ferdinand Raimund. Grillparzer skrev tragedier i Weimar-klassisismens ånd, mens Nestroy og Raimund representerte det wienerske folkestykket.
[rediger] Poetisk realisme (1848–1890)
I den poetiske eller borgerlige realisme unngikk forfatterne de store sammfunnsmessige problemene, og vendte seg mot hjemstedet med dets landskap og mennesker. I sentrum for alle romaner, drama og dikt står enkeltmennesket, individet. Det stilistiske merket i mange av verkene innenfor den poetiske realismen er humoren, som skaper distanse til det uutholdelige og opprørerende ved virkeligheten. Den retter dermed en anklage mot enkelte feil og mangler ved samfunnet, men ikke mot systemet som et hele.
Den foretrukne uttrykksformen var til å begynne med novellen. Eksempler er Das Amulett av sveitseren Conrad Ferdinand Meyer og Der Schimmelreiter av Theodor Storm. Blant dramatikerne huskes Friedrich Hebbel. Senere kom også romanen til ved siden av novellen. Her kan nevnes for eksempel Gustav Freytag og Wilhelm Raabe.
De største forfatterne innenfor den borgerlige realismen er sveitseren Gottfried Keller, som blant annet sto i brevkontakt med Theodor Storm, og Theodor Fontane. Keller skrev dannelsesromanen Der grüne Heinrich samt novellesamlingene Züricher Novellen og Die Leute von Seldwyla, hvor man finner Romeo og Julie i landsbyen. Fontane, som hadde begynt som journalist, skrev romaner som Frau Jenny Treibel eller Effi Briest. Han utvidet sitt emne stadig videre fra en sentral person til samfunnsromanen.
I Østerrike ble landsbylivet skildret av Marie von Ebner-Eschenbach, Ludwig Anzengruber og Peter Rosegger.
[rediger] Naturalisme (1880–1900)
Naturalismen var en ny kunst- og litteraturretning, som skånselsløst ville avdekke forholdene på alle samfunnsmessige områder. Hovedgjenstand for denne litterære retningen ble alt som ennå hadde vært bannlyst for realistene ved midten av århundret. Uten hensyn til den såkalte gode smaks grenser og borgerlige smaksoppfatninger, skulle utsnitt av virkeligheten helst gjengis så nøyaktig som mulig. Det var da en vesentlig stilistisk fornyelse, at omgangsspråket, sjargongen og dialekten holdt sitt inntog. Den individuelle helten, som fritt kan gjøre sine egne valg, sto ikke lenger i sentrum for fortellingen eller dramaet, derimot mennesket bestemt av et kollektiv eller av opphav, miljø og tidsomstendigheter.
I motsetning til i den russiske eller i den franske litteraturen ble det ikke skrevet noen betydelige naturalistiske romaner på tysk. Arno Holz skrev sammen med Johannes Schlaf lyrikk og kortprosa (Papa Hamlet). Holz er kjent for sin ligning «Kunst = natur – x», hvor x helst bør gå mot null, slik at kunsten altså ikke bør være noe annet enn en avbildning av virkeligheten. En betydeligere forfatter er Gerhard Hauptmann, som oppnådde internasjonal anerkjennelse med dramaer som Veverne. I naturalismens ytterkant finner man Frank Wedekind. Hans drama Vårløsning viser med dets pubertetserotiske tematikk alt mot fin de siècle.
[rediger] Fra århundreskiftet til 1933
Med naturalismen og symbolismen begynte det som man ofte betegner som det klassisk moderne. Tiden var preget av en stilpluralisme og forskjellige strøminger som eksisterte ved siden av hverandre. De fleste forfatterne lar seg innordne i minst én av disse stilretningene.
[rediger] Symbolisme
I det klassisk moderne oppnådde begrepet «avantgarde» en spesiell viktighet. Denne epoken tok til ved slutten av 1800-tallet med den franske symbolismen, med diktere som Stéphane Mallarmé, Charles Baudelaire og Arthur Rimbaud. De viktigste representantene for den tyske symbolismen er Stefan George, Hugo von Hofmannsthal og Rainer Maria Rilke. Symbolismens program er noe helt annet en den omtrent samtidige naturalismens, som er beskrevet over. Den symbolistiske lyrikken er elitistisk og legger stor vekt på skjønnhet og form. En beslektet kunstretning er Jugendstilen, mens epoken kalles fin de siècle.
De tyske litteratursentrene var Berlin og Wien; derfor bruker man ofte betegnelsene Berliner Moderne og Wiener Moderne. Dette fikk imdlertid en brå slutt ved utbruddet av første verdenskrig.
[rediger] Moderne epikk
Parallelt med disse strømningene som var rettet mot tradisjonen oppsto prosaverker som grep tilbake til og videreutviklet gamle former. Her kan man nevne Rainer Maria Rilke med hans roman Malte Laurids Brigges opptegnelser (1910), Heinrich Mann, Thomas Mann, Hermann Broch, Robert Musil, Franz Kafka og Hermann Hesse.
[rediger] Heimatkunst
Heimatkunst (på norsk brukes ofte det nynorske ordet «heimstaddikting») var en litterær strømning i det tyskspråklige området fra omkring 1890 til 1910. Den oppsto i umiddelbar nærhet til naturalismen. Hovedtalsmannen for denne nye bevegelsen ble forfatteren og litteraturhistorikeren Adolf Bartels, som i en artikkel i tidsskriftet Der Kunstwart fra 1898 første gang anvendte begrepet Heimatkunst. Sammen med Friedrich Lienhard spredte han sitt syn i det kortlivede berlinertidsskriftet Heimat.
Den nye retningen skulle vende seg bort fra storbyens temaer, mot hjemstedet og folkeligheten. Med det vidtfavnende begrepet Heimat («hjemsted») mente man ikke bare livet på landet, men også i byen, siden også en by kan være et hjemsted. I likhet med naturalismen skulle den ikke bare vise sin kjærlighet til, men også rette kritikk mot hjemstedet, skjønt dette gjennomgående ikke lyktes. Med sin konservative, antimodernistiske grunnholdning var denne retningen en forløper for den nasjonalsosialistiske Blut-und-Boden-diktningen.
[rediger] Ekspresjonismen (ca. 1910–1920) og avantgarde
Ekspresjonismen anses som Tysklands siste store litterære strømning. Som symbolismen var den en avantgardistisk strømning. Som antennelsesgnisten for den ekspresjonistiske lyrikken anses Jakob von Hoddis' dikt «Weltende» fra 1911. Gottfried Benn, som akkurat avsluttet sine legestudier, vakte oppmerksomhet med den lille samlingen Morgue, som inneholdt dikt i prosavers om emner som aldri før hadde blitt bragt på bane (som likhus, fødsler og prostitusjon).
Andre ekspresjonistiske forfattere var Alfred Döblin, Albert Ehrenstein, Carl Einstein, Salomo Friedlaender, Walter Hasenclever, Georg Heym, Heinrich Eduard Jacob, Ludwig Rubiner, Else Lasker-Schüler, August Stramm, Ernst Toller, Georg Trakl og Alfred Wolfenstein.
[rediger] Neue Sachlichkeit (Ny saklighet)
Etter ekspresjonismen satte en mer nøkternt-realistisk holdning inn, kjent som Neue Sachlichkeit (ny saklighet). Innenfor dramatikken kan man nevne Ödön von Horvath, Bertolt Brecht og regissøren Erwin Piscator, innenfor epikken blant andre Erich Kästner, Anna Seghers, Erich Maria Remarque og Arnold Zweig, samt Marieluise Fleißer, Irmgard Keun eller Gabriele Tergit.
[rediger] Nasjonalsosialisme og eksillitteratur
30. januar 1933 tok nasjonalsosialistene med den opprinnelige østerrikske Adolf Hitler makten i Tyskland. Alt samme år ble det holdt offentlige bokbål. Uavhengig litteratur og litteraturkritikk var ikke lenger mulig. For republikken Østerrike inntraff dette først med Anschluss i 1938, da det ble holdt bokbrenninger også her. Regimet krevde Blut-und-Boden-diktning, ellers oppsto bare underholdningslitteratur mer eller mindre fri for ideologi. Kjente regimekritikere kunne vente døden, hvis de ikke gikk i eksil; en slik skjebne fant Jakob van Hoddis og Carl von Ossietzky. Enkelte forfattere forble i landet, skjønt de sto i opposisjon til nasjonalsosialismen; de regnes til den såkalte «indre emigrasjon». De var nødt til å tie, og skrev for skrivebordsskuffen eller om upolitiske emner, derfor er det ofte vanskelig å trekke linjen mellom dem og de upolitiske forfatterne. Kjente navn blant dem som ble tilbake er Gottfried Benn, Ernst Jünger, Erich Kästner, Gerhart Hauptmann, Hermito von Doderer og Wolfgang Koeppen.
1500 berømte forfattere gikk i eksil, og flere begikk selvmord (Stefan Zweig, Kurt Tucholsky). Det oppsto sentra for den tyske eksillitteraturen i flere land, også i den tyskspråklige delen av Sveits, som var viktig særlig for teaterforfatterne. På grunn av den store mengden forfattere kan man knapt tale om en tematisk eller stilistisk enhetlig eksillitteratur. Blant forfatterne som forble produktive også i eksil kan nevnes Thomas og Heinrich Mann, Bertolt Brecht, Anna Seghers, Franz Werfel og Hermann Broch. Andre, som Alfred Döblin, Heinrich Eduard Jacob eller Joseph Roth fant seg bare med møye eller slett ikke til rette. Etter krigen forble de til dels i utlandet, mens noen vendte tilbake. Etter at Elias Canetti som følge av Anschluss hadde utvandret fra Wien til London, fikk han Nobelprisen i litteratur som britisk statsborger.
[rediger] Litteraturen etter 1945
Etter slutten av andre verdenskrig talte man om et litterært nullpunkt. Litteraturen kjent som Trümmerliteratur («ruinlitteratur») beskrev en verden som hadde brutt sammen, men snart besinnet man seg for å ta igjen den forsømte utviklingen i verdenslitteraturen. Den såkalte Wiener Gruppe praktiserte innovative lyrikkformer, og i Vest-Tyskland oppsto Gruppe 47, hvis løst sammenknyttede medlemmer var toneangivende i etterkrigslitteraturen.
Ved opprettelsen av nye tyske stater oppsto det forskjellige betingelser for litteraturen. I det følgende blir litteraturen i Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, Østerrike og Sveits beskrevet hver for seg, men forskjellene bør ikke overvurderes, for det dreide seg fremdeles om et felles språk og, med unntak av Øst-Tyskland, om et felles marked.
[rediger] Vest-Tyskland
Umiddelbart etter 1945 skildret man krigens gru og de hjemvendtes situasjon. En nyoppdaget form var novellen, representert ved f. eks. Heinrich Böll. Etter at det tyske Wirtschaftswunder hadde satt inn, konsentrerte man seg om nåtiden, slik som i romanene av Wolfgang Koeppen, Siegfried Lenz, Christine Brückner og Martin Walser. Günter Grass skrev Blikktrommen, en pikareskroman, som behandlet Tysklands nyere historie og ble internasjonalt berømt. I 1999 fikk Grass Nobelprisen i litteratur. En viktig lyriker var Günter Erich, som også skrev hørespill, en meget populær sjanger på den tiden. Konkret poesi ble skrevet av blant andre Helmut Heißenbüttel.
Blant forfattere vanskelig kan innordnes under en bestemt retning, finner man Uwe Johnson, Ror Wolf, preget av den såkalte Nouveau roman, og Arno Schmidt, som likte å eksperimentere. Wolfgang Hildesheimer skrev absurde drama i en tid da teaterlandskapet ennå var preget av Bertolt Brecht.
Med Vietnamkrigen og sekstiåtterne slo man inn på det politiske diktet (Hans Magnus Enzensberger, Erich Fried) og det politiske dramaet (Peter Weiss, Rolf Hochhuth). En motsatt tendens var den såkalte Neue Subjektivität («ny subjektivitet»), som befattet seg med private tema (bl. a. Jürgen Theobaldy). En fremstående pop- og undergrunnslyriker fra 1970-tallet var Rolf Dieter Brinkmann.
På 1980-tallet trådte Botho Strauß (drama), Ulla Hahn og senere Durs Grünbein (lyrikk) frem.
