Årestue
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ei årestue er et tradisjonelt bolighus uten pipe, men med åpent ildsted (åre) midt på golvet i stua, og med avtrekk for røyken gjennom en åpning (ljore) i taket. Før husa ble bygd med røykovn eller peis, var årestuene den normale hustypen i norske byer og bygder, og ble bare kalt stue. Ordet årestue er en nylaging som kom i bruk etter at stuene kom på museum.
Den mest kjente årestua som fortsatt er bevart, er trolig stua fra Åmlid i Valle i Setesdal, som i dag står på Norsk Folkemuseum. Det er ei lafta stue av treromstypen med inngang nær enden på den ene langveggen til ei forstue, dør inn til sjølve stua med åren, og dør herfra inn til den bakenforliggende koven. Stua er forsynt med svalgang på framsida.
Åren er midt i stua, oppmurt noe over golvet. I regnvær ble åren tildekka med en lem eller en tynn hud spent over ei ramme. Lemmen kunne manøvreres med ljorestanga, som hang ned fra taket. På den sida av åren som vender mot døra, er det reist ei helle på høgkant (blekksteinen) for å ta av for trekken. Høg dørstokk og moldbenker langs veggene bidro også til å redusere golvtrekken.
Åmlidstua er bygd i siste halvdel av 1600-tallet. Årestuer er like gamle i Norge som sjølve lafteteknikken, og går tilbake til førkristen tid. Det ble bygd årestuer i Setesdal og i andre bygder til langt inn på 1700-tallet, og noen har vært i bruk året rundt fram mot midten av 1800-tallet.
