Benedikt XV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Benedikt XV, født Giacomo della Chiesa (født 21. november 1854 i Genova, død 22. januar 1922) var pave fra 3. september 1914 til sin død i 1922.

Han kom fra en adelig familie, og tok den juridiske doktorgrad i 1875. Senere studerte han ved presteskoler og ved Vatikanets diplomatakademi, før han gjorde karrière som diplomat i pavestolens tjeneste.

I 1907 trådte han ut av den diplomatiske tjenesten og ble erkebiskop av Bologna. I 1914 ble han utnevnt til kardinal, og i denne egenskap holdt han en tale ved utbruddet av første verdenskrig om kirkens posisjon og plikter, hvor han la vekt på behovet for nøytralitet og for fremme av fred og eliminering av lidelse. Konklavet åpnet i slutten av august, og den 3. september ble Giacomo della Chiesa valgt til pave. Han tok navnet Benedikt XV.

Hans pontifikat ble dominert av krigen og dens turbulente følger. Han organiserte omfattende humanitære aksjoner, bl.a. etablerte han et byrå som skulle hjelpe krigsfanger fra alle nasjoner å kontakte deres familier, og gjorde flere forsøk på å forhandle fred (bl.a. det velkjente pavelige forslaget fra 1917), men alle sider så på ham som vennligsinnet overfor fienden og var uvillige til å akseptere de betingelser han foreslo. Vatikanet ble ikke gjort delaktige i fredsforhandlingene da krigen sluttet, men paven utstedte en encyklika, Pacem Dei munus, hvor han ba om internasjonal forsoning. I etterkrigstiden beskjeftiget han seg med å utvikle den kirkelige administrasjonen til bedre å kunne håndtere det nye samfunnet som utviklet seg.

Den neste pave som tok navnet Benedikt var Benedikt XVI, som ble pave i 2005.