Bevis (juridisk)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Se også pekersiden bevis.
Bevis er i juridisk forstand noe som fremlegges av partene i en rettssak for å påvirke retten til å legge et spesielt faktum til grunn. En annen betegnelse på det samme er bevismiddel.
Man deler gjerne bevismidlene opp i tre hovedgrupper:
- Forklaringer
- Tekniske bevis (reelle bevismidler)
- Dokumentbevis
En forklaring kan være fra en part i saken, et vitne eller en oppnevnt sakkyndig. Tekniske bevis (reelle bevismidler) er betegnelsen på ulike gjenstander som kan belyse forhold i saken; eksempler er fotografier, lydbåndopptak, fingeravtrykk eller DNA-tester. Dokumentbevis er skriftlige bevis, som partene eller andre er i besittelse av. Prosesslovgivningen inneholder regler som innebærer at partene kan pålegges å utlevere dokumentbevis (såkalt provokasjon). I sivilprosessen vil partene ellers måtte fremskaffe bevis på egen hånd, mens det innen straffeprosessen normalt er politiet som gjennom etterforskning fremskaffer bevismidlene.
Retten må foreta en samvittighetsfull helhetlig vurdering av de bevisene som er kommet frem i saken, og fatte en beslutning basert på dette. Det gjelder ulike regler for hvor sikkert noe må være godtgjort for at retten skal kunne legge det til grunn. I sivile saker er utgangspunktet at retten skal legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. I straffesaker er derimot regelen at straffeskylden må være bevist utover enhver rimelig tvil, noe som har sammenheng med viktigheten av å unngå justismord. Også i sivile saker kan imidlertid kravene til bevisets styrke i noen tilfeller skjerpes, basert på de uheldige konsekvenser det vil kunne få dersom avgjørelsen er feil. Dersom avgjørelsen av et spørsmål om erstatningsansvar for eksempel vil komme an på om noen har begått en straffbar handling, vil beviskravet normalt skjerpes noe, skjønt kravene vil ikke være like strenge som i en straffesak.
[rediger] Se også
- Indisium
- Bevisbyrde
- Beviskrav
