Den norske velferdsstaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Den norske velferdsstaten er en variant av velferdsstaten som kjennetegnes ved sin størrelse og sin utpregede grad av universialisme.

Det er i Norge bred tverrpolitisk enighet rundt eksistensen asv velferdsstaten. Uenighet dreier seg hovedsakelig om i hvilket omfang og hva slags organisering/drift velferdsstaten skal ha. En typiske problemstillinger er om velferdsoppgaver skal løses av offentlige eller private aktører (privatisering av offentlig sektor). Mens oppgavene da er et statlig ansvar, mener mange at de kan bli bedre løst dersom aktørene opplever konkurranse og dermed må arbeide for å bedre sine ytelser, mot at en aktør har monopol. En annen typisk problemstilling er hvilke oppgaver som bør inngå i statens velferdsansvar. De fleste er enige om de grunnleggende goder (som nevnt over), men uenigeheten går der godene gjerne tilfaller enkelte grupper. Det var f.eks. stor diskusjon om barnehageplasser var et statlig ansvar å sikre og vilkårene knyttet til slik plass.

I Norge ble flere velferdsstilbud bygget ut under Venstre-regjeringen til Gunnar Knudsen. Barnevernsarbeidet munnet ut i de castbergske barnelovene i 1915. Johan Castberg er knyttet til flere sosiale tiltak: lovene om sykeforsikring 1909 og 1915, ulykkesforsikring for fiskere (1908), sjøfolk (1911) og industriarbeidere (1915). Castberg stod også bak opprettelsen av Sosialdepartementet i 1913. Titimersdagen ble innført i 1915 og åttetimersdagen ble innført i 1919. Lovene som ble vedtatt i denne perioden, var ikke universelle, de gjaldt altså ikke for hele folket.

På 1920-tallet stod partiet Høyre for det meste av utviklingen i velferdsstaten. Etter 2. verdenskrig var det Arbeiderpartiet som fortsatte arbeidet. Det var likevel stor enighet mellom regjering og opposisjon omkring utviklingen av velferdsstaten i form av folketrygden på 1950- og 60-tallet.

Loven om alderstrygd kom i 1936. Loven om folketrygd ble vedtatt i Stortinget i 1966 under Per Borten-regjeringen.