Fjodor Dostojevskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Fjodor Dostojevskij. Portrett av Vasilij Perov, 1872.

Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (Фёдор Миха́йлович Достое́вский; født 11. november 1821, død 9. februar 1881) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.» Dostojevskij er ofte sett på som grunnleggeren av eksistensialismen.

[rediger] Tidlig liv

I motsetning til Tolstoj og Turgenjev, ble Dostojevskij født inn i fattige, adelige kår, han ble fra barnsben av vant til å leve med anstrengt økonomi.

Dostojevskij var den andre av syv barn født av Mikhail og Maria Dostojevskij. Dostojevskijs far var en tidligere militærkirurg og en voldelig alkoholiker, som jobbet som doktor på Marinskijhospitalet for de Fattige i Moskva. Hospitalet befant seg i et av de verste områdene i Moskva. Lokale landelmerker inkluderte en gravplass for kriminelle, et sinnssykehus og et barnehjem for forlatte barn. Dette gjorde et varig inntrykk på den unge Dostojevskij, som hadde stor interesse for og medlidenhet for e fattige og undertrykte. Selv om foreldrene forbød det, likte Dostojevskij å spasere ut til hospitalhagen, hvor de lidende pasientene satt for å få et blikk av solen. Den unge Dostojevskij elsket å tilbringe tid meg dem og å høre deres historer.

[rediger] Begynnelse på en litterær karriere

23. april 1849 blir Dostojevskij fengslet for medvirkning i revolusjonær aktivitet mot tsar Nikolai I, og 16. november samme år blir han dømt til døden. Henrettelsen blir imidlertid ikke gjennomført, på peletongen med bind for øynene får Dostojevskij beskjed om at han er blitt bendådet og i stedet skal sendes ti år i straffarbeid. Samme beskjed får de andre dømte, alt har vært en skinnmanøvre fra tsaren for avskrekkelsens skyld. Episoden fikk stor betydning for Dostojevskij, få har skildret tankene til en dødsdømt troverdig som ham.

Også årene i Sibir fikk stor betydning for Dostojevskij. I straffeleiren møtte han alle samfunnets verste utskudd, både blant fangene og blant vokterne, og han gjør mange observasjoner han senere bearbeider og gir en kunstnerisk form i romanene. I denne perioden utvikler han også epilepsi, noe som også skal få stor betydning for diktning hans. Han skildrer flere epileptiske anfall i bøkene sine, eller ekstatiske øyeblikk inspirert av epileptiske anfall.

Da han kommer ut fra straffeleiren i 1854 må han først tilbringe noen år deportert i sentralrussland, i Kasakhstan, hvor han gjør militærtjenste som korporal. Her skriver han noen middelmådige romaner, som Onkels drøm og noen småfortellinger. Disse gjenspeiler ikke påkjenningene han har gått gjennom.

Da han omsider får flytte til storbyen igjen, har han svært dårlig økonomi og pådrar seg så stor gjeld at han må flykte fra landet på grunn av trussel om gjeldsfengsel. I utlandet utvikler han spillegalskap, noe som forskyver muligheten for å ham til å komme tilbake til sitt elskede Russland. Det er under denne svært tøffe perioden han skriver de fleste av sine største romaner, alle sammen under et stort tidspress for å innfri løftene han har gitt forleggerne som har innvilget ham forskudd.

[rediger] Forfatterskap

Forfatterskapet i Dostojevskij kan deles i tre. Den første perioden er de to romanene og fortellingene han får skrevet før han blir arrestert og sendt til Sibir. Selv om debuten Fattige folk fikk en flott mottagelse og gav løfte om et stort forfatterskap, og oppfølgeren Dobbeltgjengeren vitner om stor eksperimentvilje for å finne ut av menneskets psykologi, så må disse to romanene sees på som ungdomsverk. Det samme må fortellingene fra perioden. De inneholder alle tema som Dostojevskij behandler senere som fullmoden forfatter.

Mellomperioden er fra han slipper ut av Sibir, til han forlater Russland i selvpålagt eksil. Denne perioden begynner dårlig, men tar seg opp med opptegnelsene (fra det døde hus og fra et kjelledyp) på begynnelsen av 1860-tallet.

Det er imidlertid først i den siste perioden de virkelige storverkene kommer. Det første er Forbrytelse og straff, som han på grunn av sin akkutte pengenød og tidsfrister skriver samtidig som Spilleren. Spilleren omhandler gamblerens psykologi, et emne Dostojevskij skulle kjenne godt, og denne romanen er det Knut Hamsun blir beskyldt for å plagiere med den tidlige novellen Hazard. Forbrytelse og straff er en flerbindsroman av typen Dostojevskij skulle bli kjent for. Den handler om en ungdom som tar livet av en gammel pantelånerske, for han trenger penger til å gjennomføre en stor idé. Romanen viser stor psykologisk innsikt i forbrytelsens psykologi, og soningen viser et sterkt og kristent livssyn.

Idioten og Brødrene Karamasov er et par av de store verkene han skrev i løpet av sitt liv. Idioten er en bok med paralleller til beskrivelsen av Jesus i Det nye testamentet, en person som bare ønsket godt, men som samfunnet ikke godtok.

I De besatte behandler Dostojevskij de revolusjonære tendensene som fantes i Russland, og han har ingen tro på dem. Den eneste revolusjonen kan være gjennom Gud, og de som forsøker en annen utvei er besatte og går utfor stupet som sauene i Bibelen.

En ung manns historie er på ny og ungdom og spillegalskap, men her i et større omfang.

Mot slutten av sitt liv hadde Dostojevskij sitt eget tidsskrift, En forfatters dagbok, og dette var meget populært og ble flittig lest. Han er av de forfattere som fikk anerkjennelse i sin levetid, men han døde i en fattigslig leilighet i St. Petersburg i 1881.

[rediger] Verker

[rediger] Romaner

Бедные люди (Bednye ljudi), 1846. Norsk oversettelse 1930: Fattige folk
Двойник: Петербургская поэма, 1846. Norsk oversettelse 1931: Dobbeltgjengeren
Herr Prokhartsjin, 1846
Vertinnen, 1847
Et svakt hjerte, 1848
Бедные люди (Belyja noci), 1848. Norsk oversettelse 1888: Lyse Nætter
Неточка Незванова (Netotsjka Nesvanova), 1849. Norsk oversettelse 1925: Lille Netta Njesvanov
En liten helt, 1849. Norsk oversettelse 1931
Onkels drøm, 1859
Село Степанчиково и его обитатели (Selo Stepancikovo i ego obitateli), 1859. Norsk oversettelse: Landsbyen Stepantsjikovo
Униженные и оскорблённые (Unizennye i oskorblennye), 1861. Norsk oversettelse: De fornedrede og krenkede
Записки из мёртвого дома (Zapiski iz mertvago doma), 1862. Norsk oversettelse 1948: I dødens hus (seinere: Opptegnelser fra de dødes hus)
Записки из подполья 1864. Norsk oversettelse: Opptegnelser fra et kjellerdyp
Преступление и наказание (Prestuplenie i nakazanie), 1866. Norsk oversettelse 1883: Raskolnikow (seinere: Forbrytelse og straff)
Игрок (Igrok), 1866. Norsk oversettelse 1889: Spilleren
Идиот (Idiot), 1868. Norsk oversettelse 1947: Idioten
(Vecnyj muz), 1870. Norsk oversettelse: Den evige ektemann
Бесы (Besy), 1872. Norsk oversettelse 1946: De besatte’’
Подросток (Podrostok), 1874. Norsk oversettelse 1945: En ung manns historie
Братья Карамазовы (Bratja Karamazovy), 1880. Norsk oversettelse 1888: Brødrene Karamazov