Folketeatret
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Folketeatret var det gamle navnet på Operaen i Folketeaterpassasjen, som ligger mellom Storgata og Youngstorget. Det var i drift 1952 - 1959. Ideen om å etablere et godt teater for arbeiderklassen i Oslo ble utformet 1918 av et privat andelsselskap, og med økonomiskstøtte både fra privat og offentlig hold ble Folketeaterselskapet konstituert 1921.
Den første planen var å reise en folketeaterbygning på Ankertorget, men dette ble forhindret da Gassverket trengte tomten. Deretter kjøpte Folketeaterselskapet en tomt på Hammersborg, men byggeplanene her måtte vike for Hovedbrannstasjonen. Til slutt endte selskapet med en tomt på Basarhallenes, Basserallene på folkemunne, grunn mellom Storgata og det nåværende Youngstorget.
En arkitektkonkurranse ble utlyst 1926 og vunnet av Christian Morgenstierne og Arne Eide. I 1929 ble Folketeaterforeningen dannet, hensikten var å skape et publikum for det kommende teateret, og medlemmene fikk i mellomtiden abonnementsbilletter til reduserte priser ved de andre teatrene.
Da man skulle gå i gang med byggingen av Folketeatret hadde imidlertid de dårlige tidene begynt å gjøre seg gjeldende, og det kom til politisk strid om prosjektet. For Arbeiderpartiet ble det en prestisjesak å få reist et folketeater, og etter flere års drakamp kom byggearbeidene i gang i 1932.
Bygningen sto ferdig 1935. Salen hadde 1 200 sitteplasser, men på grunn av dårlig økonomi ble lokalene benyttet som kino (Verdensteatret) frem til Folketeatret kunne åpne 1952. De tre åpningsforestillingene var Tante Ulrikke, Brand og Gråt mitt elskede land. Den første teatersjefen var Hans Jacob Nilsen, som ledet teatret til 1955. Han la vekt på kunstnerisk bredde, og satte opp klassisk og moderne dramatikk, komedier og musicals. Særlig husket er Et forargelsens hus og Nattasylet av Maksim Gorkij. Jens Gundersen overtok som sjef 1955, og i hans tid gjorde teatret stor lykke med Anne Franks dagbok og den første norske oppsetningen av My fair lady.
Den lange tiden som gikk fra teateret ble planlagt til planene kunne realiseres, skulle komme til å skape problemer. Folketeatret ble startet i et etterkrigssamfunn som manglet det skarpe sosiale klasseskillet som eksisterte i det samfunnet ideen var sprunget ut av. I den avpolitiserte etterkrigstiden kunne ikke teatret regne med sitt «eget» publikum slik som i de konfliktfylte 1930-årene. Det måtte konkurrrere på lik linje med de etablerte institusjonsteatrene, og måtte innstille driften 1959 av økonomiske grunner. Formelt gikk Folketeatret sammen med Det Nye Teater og dannet Oslo Nye Teater, og fortsatte driften i Folketeaterbygningen opp gjennom 1960-årene med en utstrakt barneteatervirksomhet, også etter at Den Norske Opera var etablert i lokalene fra 1959.
