Forvaring
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tilregnelige lovbrytere kan bli dømt til forvaring i tillegg til vanlig straff om det er stor fare for at lovbryteren kommer til å gjenta sin forbrytelse, eller han eller hun sees på som en fare for samfunnet. Personer som var utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan altså ikke idømmes forvaring, men kan idømmes særreaksjonene tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.
Straffereaksjonen forvaring er hjemlet i «Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring» § 2, hvor det står at,
- Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.
Forvaring kan bare idømmes dersom vedkommende har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som har krenket andres liv, helse eller frihet - vårt samfunns fundamentale rettsgoder. Eksempler på slike forbrytelser kan være drap, vold, seksualforbrytelser og ildspåsettelser. I tillegg må det være en reell fare for at vedkommende vil komme til å gjenta den handlingen han er dømt for.
I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og ikke kan overstige 21 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år om gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten senest tre måneder før forvaringstidens utløp. Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år.
Forvaring erstattet den tidligere juridiske betegnelsen sikring ved lovendring den 1. januar 2002.
