Fossegrim
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fossegrim eller grim er betegnelser for et overnaturlig vesen som holder til ved elver og særlig fosser og kverner.
Han er kjent for å være en meget dyktig felespiller som spiller naturens mektige klang – lyden av skog, av vind – alt kan høres dirrende mellom fiolinens strenger. Fossegrimen er villig til å lære bort sitt fiolinspill om man fire torsdager på rad kommer med et saftig fenalår stjålet fra naboens stabbur. Dette må skje i dypeste hemmelighet, ellers vil Fossegrimen kle seg naken og danse foran deg. Dette anbefales ikke, folk og diverse budeier fra svarteste Hedmark mener dette er en meget traumatisk opplevelse.
Hvis man derimot ikke kommer med et godt nok kjøttstykke til ham, svarer grimen:
- Eg skal læra deg leikjen stille, men inkje på den slå,
- fe du ga meg det bånåbeinet som inkje kjøt va` på.
Som et løssluppent vesen sitter grimen på en stor stein ved det kaskaderende vannet, naken som en lystig tanke, meget begjærlig.
Fossegrimen er ikke den samme overnaturlige figuren som hans trolske bror Nøkken. Sammensurringen med dette andre også meget begjærlige vesenet vil ikke ende i like stor ekstase som man kanskje vil tro. Nøkken knuser fiolinen og andre diverse poetiske gjenstander.
Fossegrimen var en populær figur innen nasjonalromantikken.
I følge gammel tro lærte Myllargutten å spille fele av Fossegrimen mot at han satte sjelen sin i pant. Slik ble han i det minste tolket av nasjonalromantikerne. Rikard Berge hevdet at han fortalte historien om fossegrimen til Håvard Gibøen da de var gutter, og at han som liten trodde på historien. Da Theodor Kjerulf nevnte Fossegrimen for Myllarguten da de møttes i 1847, viste spelemannen derimot en forsiktig skepsis til denne byfanten som festet lit til slike skrøner.
I Sverige kalles Fossegrimen ofte «Strömkarlen» eller «Näcken», som også kan tilsvare den norske Nøkken.
