Francesco Guicciardini
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Francesco Guicciardini (født 6. mars 1483 i Firenze, død 22. mai 1540) var en italiensk historiker og statsmann. Han var venn av Niccolò Macchiavelli, og regnes ved siden av han som en av de ledende politiske tenkerne under den italienske renessansen. Guiccardini kan høres omtalt som den moderne historieskrivingas far, med sin Storia l'Italia (Italias historie).
Guicciardini var florentiner, utdanna seg til jurist, og hadde viktige embeter i kirkestaten under Medici-pavene. Etter omveltninga i 1527, da keiseren tok makta i landet, trakk han seg tilbake til landeiendommen sin i Toscana, der han brukte de siste åra av sitt liv på å skrive om politiske og statsrettslige emner. Hans mest personlige verk er Ricordi politico (Politiske erindringer), men også her fokuserer han mer på sak enn på sin egen person. Storia l'Italia er en samtidshistorie som beskriver og analyserer landets historie mellom 1494 og 1532.
[rediger] Verk
- Storie fiorentine (Firenzes historie), 1508-1510
- Diario di Spagna, 1512
- Discorso di Logrogno, 1512
- Relazione di Spagna, 1514
- Consolatoria, 1527
- Oratio accusatoria, 1527
- Oratio defensoria, 1527
- Del reggimento di Firenze eller Dialogo e discorsi del reggimento di Firenze (Om styret i Firenze), 1527
- Considerazioni intorno ai "Discorsi" del Machiavelli sopra la prima deca di Tito Livio (Betraktninger over Macchiavellis "Discorsi"), 1528 eller 1530
- Ricordi eller Ricordi politici (Politiske erindringer), 1512-1530
- Le cose fiorentine, 1528-1531
- Storia d'Italia (Italias historie), 1537-1540
