Frygt og Bæven
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frygt og Bæven er et filosofisk verk av Søren Kierkegaard, utgitt i 1843 under pseudonymet Johannes de Silentio. Tittelen er tilsynelatende en henvisning til Paulus' Brev til Filippene 2:12.
Verket begynner med en grubling over Abrahams troskap da han av Gud ble beordret til å ofre sin sønn Isak, som det fortelles i første Mosebok kapittel 22. Deretter følger «Problemata», som tar fatt på tre spesifikke filosofiske spørsmål, som er fremhevet fra historien om Abrahams offer:
- Er det en teleologisk opphevelse av det etiske? (Kan det at Abrahams hensikt var å ofre Isak betraktes som «godt», selv om menneskeofringer er etiske uakseptable?)
- Er det en absolutt plikt overfor Gud?
- Var det etisk forsvarlig for Abraham å ha skjult sin hensikt for Sara, Eleazar og Isak?
I Frygt og Bæven introduserer Kierkegaard «troens ridder», og stiller ham i kontrast til «ridderen av den uendelige resignasjon». Den sistnevnte oppgir alt for en større sak, og lever med smerten av sine tap.
Den førstnevnte slipper dog ikke alene allting, men stoler også på at han vil få det tilbake, hans tro basert på «det absurdes styrke». For Kierkegaard (eller i det minste Johannes de Silentio), er uendelig resigjasjon lett, men troen bunner i troen på det absurde. For Abraham ble denne troen på det absurde funnet i Abrahams tro på at Gud ikke ville la ofringen av Isak skje, eller at Isak ville bli brakt tilbake fra de døde. Kierkegaards meninge er at det som adskiller Abraham fra å være en morder er hans tro. (I slutten av første Moseboks 22 historie stopper Gud Abraham i siste øyeblikk. Et lam dukker opp, hvilket Abraham tar som et tegn fra Gud, og han ofrer lammet i stedet for Isak.)
