Giorgio de Chirico
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Giorgio de Chirico (10. juli, 1888 – 20. november, 1978), også kjent som Népo, var en italiensk maler. Hans metafysiske malestil dannet skole og ble senere regnet som en del av surrealismen.
[rediger] Liv og arbeide
Giorgio de Chirico ble født i 1888 i Volos i Hellas av foreldre fra Genova og Sicilia i Italia.
Etter studier i Aten og Firenze, kom han til München i 1906 og ble elev vedkunstakademiet der. Han leste da filosofiske arbeider av Nietzsche og Arthur Schopenhauer, og studerte bilder av Arnold Böcklin og Max Klinger.
Tilbake i Italia malte han (1910) det første av serien Metafysisk Piazza(eng: Metaphysical Town Square): The Enigma of an Autumn Afternoon(Høstettermiddagens gåte) etter åpenbaringsfølelsen han fikk av Piazza Santa Croce i Firenze. Han malte også bildet «Orakelets gåte» under oppholdet. Han besøkte Torino på vei tilbake til Paris, og ble fascinert av det metafysiske aspektet ved piazzaene og gateløpene med bueganger. Torino var også Nietzsches by.
Gjennom sin bror ble han introdusert til Pierre Laprade som var medlem av juryen for Salon d’Automne, hvor han fikk stille med tre verker(1912):«Orakelets gåte», «Ettermiddagens gåte» og «Selvportrett». I løpet av 1913 stilte han ut både på Salon des Indépendants og Salon d’Automne og ble lagt merke til av både Pablo Picasso og Guillaume Apollinaire og solgte sitt første bilde: «Det røde tårnet». Gjennom Apollinaire fikk han kontakt med kunsthandleren Paul Guillame, som han fikk kontrakt med i 1914.
Han dro til Italia under den første verdenskrigen og meldte seg som frivillig. Kjennelsen var tjenesteudyktig, og han ble plassert på et sykehus, hvor han fikk tid til å fortsette å male. Fram til 1928 var alle utstillinger utelukkende i Europa.
Han var gift to ganger, siste ekteskap var livet ut.
De Chirico er best kjent for bildene han laget mellom 1909 og 1919, som var hans metafysiske periode. Bildene blir husket av de som ser dem som en uro i sjelen, noe utenom, som synes å plage eller forundre figurene og dermed publikum. Senere i livet forlot han denne stilen, men fikk ikke samme kritikerapplaus for de senere bildene.
Guillaume Apollinaire så umiddelbart noe i bildene som fikk ham til å være hjelpsom med introduksjoner.
Yves Tanguy skrev senere om at han en dag i 1922 så et maleri i vinduet til en kunsthandler - og besluttet der og da at han skulle bli kunstner, uten noensinne før å ha holdt i en pensel.
Blant andre kunstnere som nevner ham som en de har hatt nytte av, er Max Ernst, Salvador Dalí, René Magritte og Philip Guston.
I tillegg har den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni sagt seg i åndelig gjeld til De Chirico. Dette er trolig mest synlig for publikum i store dvelende panoreringer gjennom øde bylandskaper der noen mennesker sees langt borte eller ikke er der.
