Groucho Marx

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

De tre brødrene Marx sent i karrieren: Chico, Harpo og Groucho (sittende), fotografert av Yousuf Karsh i 1948.

Groucho Marx, døpt Julius Henry Marx (født 2. oktober 1890, død 19. august 1977) var en amerikansk komiker, som stundom jobbet alene, men stort sett med sine brødre som Brødrene Marx.

[rediger] Bakgrunn

Familien Marx vokste opp i Upper East Side i New York i et liten jødisk nabolag presset sammen mellom irsk-tysk og italienske nabolag. I løpet av begynnelsen av Brødrene Marx’ karriere på revyscenene, som vaudeville, benyttet de parodier av etniske aksentene de hørte rundt seg. Den eldste broren, Leonard Marx, brukte en grov italiensk aksent i sin skikkelse som Chico Marx. Groucho brukte en tysk aksent, men etter at RMS Lusitania i 1915 ble senket av en tysk ubåt vokste det fram en anti-tysk stemning, og publikum begynte å bue mot ham. Han sluttet derfor med den tyske aksenten og utviklet den hurtigsnakkende smarte typen som hevet de svære øyenbrynene som gjorde ham berømt.

Hans scenenavn sies å ha oppstått blant annet for i den tiden han drev på med vaudeville at han bar pengene sine i en bag rundt nakken, kjent som en «grouch bag». En alternativ historie for scenenavnet er at han var kjent for å være «grouchy», det vil si gretten og grinete. Komikeren selv har skrevet at han egentlig ikke kjenner til opprinnelsen, men i sin selvbiografi setter han på trykk at det i allefall ikke var på grunn av noe «grouch bag».

Bruken av svart fett hadde sin spontane opprinnelse en gang før et show hvor han ikke hadde tid til å lime på en teatermustasje. Senere i livet antok han en ekte mustasje. Tidligere kunne han skjule seg for tilhengerne som ikke gjenkjente ham uten mustasje, en effekt han oppga.

[rediger] Rolle som slyngel

Groucho utviklet en rutine som en sigarrøykende, vitseslyngende slyngel med et framoverbøyd ganglag som en fortung høne, en mustasje påsmurt med svart fett, improviserte fornærmelser mot snerpete og fornemme damer, vanligvis spilt av Margaret Dumont, og generelt overfor hvem som helst som måtte stå i vegen. Som en mester i improviserte fornærmelse var en av hans frustrasjoner senere i livet at når han virkelig forsøkte å fornærme noen, begynte de å le.

Groucho og brødrene Marx hadde hovedrollene i en serie av meget populære filmer og revyshow, ofte etter velregisserte manusskriper – se Brødrene Marx.

[rediger] Radio- og TV-show

På 1930-tallet og 1940-tallet arbeidet Groucho også alene som en radiokomiker, På slutenn av 1940-tallet var han vert i et populært radioprogram, «You Bet Your Life» (Du kan vedde livet ditt), som ble flyttet over til TV i 1950. Showet besto av at Groucho intervjuet deltagerne og med «ad libbing»-vitser. De ville deretter delta i en kort spørrelek. Showet var ansvarlig for en rekke, kjente fraser som «Say the secret woid (egentlig ‘word’) and divide $100» (hver deltager ville få $50); og «Who’s buried in Grant’s Tomb» eller «What color is the White House?» som Groucho spurte en sørgelig deltaker som ikke hadde vunnet noe som helst. Showet eksisterte i 11 år.

Gjennom hele sin karriere introduserte han en serie av minneverdige sanger i sine filmer, blant annet Hooray for Captain Spaulding, I'm Against It, Hello I Must be Going, Everyone Says I Love You og Lydia the Tattooed Lady. Frank Sinatra har en gang sagt at det eneste han kunne gjøre bedre enn brødrene Marx var å synge.

[rediger] De siste årene

Utenfor scenen var han interessert i å lese og kommenterte senere at han angret på at han aldri fullførte skolen eller tok høyere utdanning. Til tross for mangelen på formel utdannelse skrev han flere bøker, inkludert en selvbiografi, «Groucho and Me» (1959).

I løpet av begynnelsen av 1970-tallet gjorde Groucho et slags comeback med et enmannsshow, inkludert ett som ble innspilt i Carnegie Hall og utgitt på plateselskapet A&M Records som et dobbeltalbum kalt An Evening with Groucho. Hans tidligere arbeid ble igjen populært og etterfulgt av en serie med nye bøker bestående av intervjuer og samtaler med Richard J. Anobile og Charlotte Chandler. Han ble derimot svært skrøpelig på denne tiden, skled inn i senilitet og hans siste få år ble etterfulgt av en kontrovers på grunn av et partnerskap han hadde utviklet med ‘beskytterinne’, Erin Fleming, og påfølgende krangel om arven etter ham

Groucho Marx døde den 19. august 1977. Han ble kremert og asken ble spredd i Eden Memorial Park Cemetery i Mission Hills, Los Angeles, California. Han var 86 år da han døde og den av brødrene Marx som levde lengst, skjønt den yngste broren Zeppo skulle overleve ham med to år. Hans døde ville uten tvil ha fått mye mer oppmerksomhet hadde det ikke vært for det faktum at det skjedde tre dager etter dødsfallet til Elvis Presly.

[rediger] Grouchos arv

Ulike Goucho-lignende skikkelser har dukket opp i populærkulturen, noen lenge etter hans død, et vitnesbyrd til hans evigvarende appell.

Snurre Sprett bemidder Elmer Midd minneverdig i «Wideo Wabbit» (1956) ved å imiterere den mustasjekledde komikeren i en «You Bet Your Life»-parodi kalt «You Beat Your Wife». Senere imiterer han Art Carney og smeller tåpelige briller på Elmer og formaner ham «å ikke være en slik Groucho».

Alan Alda gjorde ofte åpenbare lån av Groucho i TV-serien «M*A*S*H» og hadde i tillegg en for en tid en gjentagende rolle, spilt av Loudon Wainwright III, som ble kalt for Captain Calvin Spalding. Det var et høflig nikk i retningen av Grouchos skikkelse i filmen «Animal Crackers», Captain Jeffrey T. Spaulding.

Gene Kaplan portretterte sin helt Groucho Marx i «Groucho» (1982) som opprinnelig ble framført på Broadway, Kaplan personifiserte også Groucho i en TV-serie kalt Welcome back Kotter og i WhatzUp magazine, hvor han fortalte at han også kontaktet Groucho for at han skulle gjøre en cameo-rolle i serien, men Grouchos beskytter, Erin Fleming, ville ikke tillate det.

Dave Sim, i sin kontroversielle tegneseriebok Cerebus the Aardvark, hadde en Groucho-lignende skikkelse i den sleipe og spydige Lord Julius.

I Tiziano Sclavis tegneseriebøker om Dylan Dog er heltens assistent kalt for Groucho Marx. Han ser ut som originalen også, men mustasjen ble fjernet i den amerikanske utgaven av tegneserien.

Rob Zombie brukte hele fire Groucho Marx-navn: Captain Spaulding fra «Animal Crackers», Otis Driftwood fra «A Night at the Opera», Rufus Firefly fra «Duck Soup», og S. Quentin Quale fra «Go West» i sine to filmer, «House of 1000 Corpses» og «The Devil's Rejects».

I en spørreundersøkelse i 2005 ble Groucho Marx stemt fram som den femte største komiske skikkelse av sine medkomikere. Hans briller, nese og mustasje har blitt komikkens ikoner, og til denne dag er briller med falsk nese og mustasje for å ligne på Groucho fortsatt solgt i lektøysforretninger og lignende steder. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame.

[rediger] Sitater om Groucho Marx

Wikiquote har en samling med sitater av eller om [[q:{{{1}}}|Groucho Marx]].

Groucho Marx er den beste komikeren som dette landet noen gang har skapt (...) Han er Ganske enkelt unik på samme måte som Picasso eller Stravinsky er det. – Woody Allen