Hallsteindoktrinen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hallsteindoktrinen var en nøkkeldoktrine i (Vest-)Tysklands utenrikspolitikk mellom 1955 og 1969. Den har sitt navn etter den konservative politikeren Walter Hallstein.
Doktrinen gikk ut på at regjeringen i Forbundsrepublikken Tyskland var den eneste lovlige tyske regjeringen, og Tyskland ville ikke anerkjenne stater som DDR eller Folkerepublikken Polen. Den tyske regjeringen nektet å etablere noen diplomatisk kontakt med stater som anerkjente DDR (med unntak av Sovjetunionen), noe som medførte at alle NATO-landene og en stor del av resten av verden fulgte den vesttyske linjen i dette spørsmålet.
Sosialdemokratene under Willy Brandt gikk bort fra Hallsteindoktrinen da de kom til makten i 1969, men ved den tyske gjenforeningen ble i realiteten prinsippene i Hallsteindoktrinen lagt til grunn når DDR ble behandlet som en ulovlig stat og alle DDR-institusjoner som illegitime.
