Hans Egede

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Lang tekst vond å lese på skjerm, bør deles opp med stikktitler/avsnittsoverskrifter, eventuelt strammes inn

Hans Egede

Hans Poulsen Egede (født 31. januar 1686 i Harstad, død 5. november 1758 på Falster i Danmark), var en norsk prest av dansk avstamning, kjent som Grønlands apostel. Han var sønn av Poul Hansen Egede, prestesønn fra Danmark som hadde flyttet nord i riket og funnet stilling som sorenskriver på Harstad-gården, og Kirsten Jensdatter Hind.

[rediger] Skolegang og prestestudier

Hans fikk sin første opplæring hjemme av sin onkel Peder Hind, kapellan på Sandsøy i Trondenes sogn. Senere kom han til presten Niels Schielderup i Hamarøy, en uvanlig dyktig mann som ga gutten innføring i gresk, hebraisk, latin og teologi. Eksamen tok han med utmerkede karakterer, og det var kanskje på grunn av denne grundige opplæring at han ble uteksaminert fra Universitetet i København i 1705 med rosende vitnesbyrd om «stor flid og hurtighet» etter bare ett og et halvt års studier.

Teologisk var hans fundament forankret i den eldre lutherske ortodoksi der den dogmatiske teologiens strengt ordnede trossystem, samt prestens rolle og embete var sterkt vektlagt. Det dogmatiske system skulle i forkynnelsen utlegges slik at man ved bibelsk kunnskap og logisk tenkning kunne bevise deres sannhet. Idealet var den rene lære med front mot enhver annerledes tenkende. Sosialt skulle presten føre et strengt tilsyn med den offentlige moral, og til hjelp dette i arbeidet hadde kirken den verdslige øvrighet som kunne straffe når det var nødvendig. Staten skulle være kristelig, og hvis staten skulle bestå på denne grunnvoll og med kongen som den øverste leder, måtte landets borgere dele hans tro og vise seg lojale i statens ordninger på alle områder. Avvik fra disse ordninger ble betraktet som illojalitet, og man kunne endog bli dømt til landflyktighet dersom avvikene var graverende nok.

Egedes tid i København sammenfalt med den begynnende pietistiske bevegelsens fremvekst i det dansknorske riket. Den pietistiske Trankebarmisjonen til danske kolonier i Vest-India begynte i hans studietid, noe som antagelig har bidratt til å vekke hans interesse for misjon. Sannsynligvis har denne interessen blitt støttet av forestillinger om at der fantes rester av gammel norsk bosetting på Grønland og at det kanskje fremdeles kunne finnes levninger av norsk kristendom og kultur der. Fokuseringen på ”det norske” hadde utvilsomt bakgrunn i at Norge, i og med innføringen av eneveldet i 1660, igjen var blitt anerkjent som et eget rike og ikke lenger ble betraktet som en provins under Danmark. Den norske nasjonalfølelsen fikk dermed ny næring, og tanken om en gjenskapelse av det gamle norske riket fenget mange sinn.

Egede visste at før svartedauen var der 280 norrøne gårder på Grønland og 16 kirker. Man hadde endog egen biskop. Misjonstanken var for alvor begynt å spire i samfunnet, og samme år Egede ble uteksaminert, ble det kjent at kongen lot to tyskere få reise ut som misjonærer til de danske koloniene. Dersom tyskere kunne få reise ut til Vest-India, hvor mye mer kunne da ikke han som nordmann få reise som misjonær til den gamle norske kolonien på Grønland? Hans ortodokse fundament ble som prest utvidet gjennom lesningen av flere verker av pietismens tidlige representanter som var opptatt av misjonstanken, ikke minst prof. Henrich Müller fra Rostock og den saksiske presten Christian Gerber, men selv om han ble influert av disse skriftene og pietismens begrunnelse for misjonen, forble han i hovedsak en ortodoks luthersk teolog hele sitt liv. Det er først og fremst skaperguden han fremholdt i sin forkynnelse, den Gud som vil frelse alle folkeslag og som bevarer og velsigner alt som er skapt, og strukturen i hans forkynnelse synes å ha fokusert på den bibelske frelseshistorie og ikke pietismens fokus på Kristi forsoningsgjerning og enkeltmenneskets tilegnelse av frelsen med påfølgende vekt på et tros- og fromhetsliv etter fastlagt mønster.

[rediger] Prestekall

Etter en kort tid som huslærer hjemme i Trondenes for sine egne søsken, dro han etter farens død til Trondheim for å konferere med biskop Peder Krogh om et eget prestekall. Biskopen mente at han egentlig var for ung, men det endte med at han fikk dispensasjon og ble ordinert. Først fikk han stilling som residerende kapellan i Torsken på Senja slik at den derværende presten kunne overta kallet Vågan i Lofoten. Denne presten ønsket imidlertid ikke å flytte ettersom han var gammel og skrøpelig, og så endte det med at Hans Egede selv ble tilsatt i Vågan.

I 1708 kom Hans Egede til Vågan der de ble frem til 1718. Han selv forteller at tanken om å reise som misjonær til Grønland første gang slo ned i ham etter han var kommet til Vågan. En ettermiddag gikk han en tur da han kom til å tenke på de gamle norske utbygdene vest i havet. Burde de ikke knyttes sammen med det norske riket? Egede vokste opp i tiden etter statskuppet i 1660 da kongemakten gjorde det riket til et kongelig enevelde. Det innebar en ny interesse for nasjonale interesser og for å fremme rikets interesser også på det religiøse området, for kristendommen var for kongen det «lim» som skulle holde nasjonen og folket sammen under enevoldskongens styre. Det er i hvert fall grunn til å tvile på at det var på denne spaserturen misjonstanken først dukket opp - den hadde han nok med seg fra København, men kanskje var det de vanskelige hendelser i sin nye menighet som gjorde at de fikk ny aktualitet. Det tok i hvert fall ikke lang tid før problemene tårnet seg opp for den nye presten.

På Egedes tid var det skikk og bruk at en ung prest ikke bare overtok kallet etter en avdød prest, men også enken etter presten. Det vakte derfor berettiget oppsikt at den nye presten ikke ville gifte seg med Dorothea de Fine, enken etter sin forgjenger, presten Gjert Estensen. I stedet valgte han Gjertrud Rask, datter av lensmannen i Kvæfjord som var 13 år eldre enn ham selv. Årsaken kan ha vært at forbindelsen med Gjertrud allerede var etablert før han dro til København, for da boet etter svigerfaren ble gjort opp, ble det oppgitt at Hans Egede skyldte ham 21 daler. Kanskje hadde Egede fått pengene som bidrag til studiene i København. Presteenken Dorothea i Vågan følte seg i hvert fall høyst urettferdig behandlet av de nye presten, noe som førte til sosial isolasjon av prestefamilien fra de øvrige medlemmer av embetsstanden. Det ble dermed til presteenkens hjem at sivile og geistlige tok inn når de kom til Vågan - ikke til presten, slik en tilreisende gjest vanligvis ville gjøre.

Enda alvorligere ble imidlertid Egedes disputt med sin overordnede, sognepresten i Lødingen. Utgangspunktet for konflikten var den særegne situasjonen for distriktets prestegjeld. Da biskop Isak Grønbech i 1606 søkte avskjed på grunn av sin helbred, ble Lødingen prestegjeld som da besto av Lødingen, Ofoten og Vågan, tillagt ham som livsvarig pensjon. Han fortsatte imidlertid i sitt embete, men beholdt rettighetene til kallet slik at han - og de senere biskoper i embetet - var den offisielle sogneprest som lot kirkene betjene av visepastorer som biskopen selv utnevnte. I realiteten fungerte visepastoren som stedets sogneprest med residerende kapellaner under seg. Etter innføringen av det kongelige eneveldet i 1660, fikk kongen retten til å utnevne sogneprester. Visepastoren i Lødingen hadde dermed kongelige utnevnelse, mens kapellanen i Vågan fortsatt ble utnevnt av biskopen selv. På Egedes tid var Vågan et residerende kapellani under Lødingen sognekall i Salten prosti og hans nærmeste overordnede var visepastoren, sogneprest Jakob Parelius i Lødingen. Deres felles overhode var prost Arnt Hartvigsen i Steigen.

Ettersom biskopen hadde rett til deler av inntektene av sognekallet, ble dette kompensert ved at den lokale sognepresten hadde rettigheter til visse inntekter fra kirkene som hans kapellaner betjente. Det medførte at presten i Vågan ble mistet deler sin lønn og gjorde til at kallet i Vågan var lite ettertraktet blant prestene. I henhold til Reformatsen av 1589 skulle den kirkelige ordning være slik at under vårfisket da en stor mengde «fremmedfiskere», dvs. fiskere fra Helgeland, Salten, Senja, Vesterålen og Andenes, kom til Vågan og Skrova, måtte kapellanen i Vågan forlate tjenesten i sin egen kirke og i stedet betjene fiskerne i anneksene. Til gjengjeld kom sognepresten i Lødingen til Vågan og betjente kirken der - og fikk dermed tienderettighetene til kallet i den perioden. Kapellanen måtte på sin side nøye seg med de inntekter han kunne få fra de tilreisende fiskere i anneksene. En slik bestemmelse fungerte rimelig bra så lenge fisket var godt og fremmedfiskerne fikk god fangst. Men forholdene endret seg, og i 1690 var fisket ved Skrova blitt så dårlig at været stort sett var forlatt og kirken solgt og revet. Rundt Vågan var imidlertid enda fisket rimelig godt. Det var derfor ikke så lite lukrativt for presten i Lødingen å overta kallet i Vågan under vårfisket, mens det for presten i Vågan var noe nær en katastrofe å måtte forlate sitt kall nettopp på den tiden for å begi seg ut til det øde fiskeværet Skrova. Kanskje var det en av grunnene til at presten i Torsken avslo å flytte til Vågan og foretrakk å sitte i sitt kall på Senjas ytterside de år han hadde igjen å leve.

Det året Egede kom til Vågan, tok vårfisket til før prosten kunne innsette ham i hans nye stilling, og da sogneprest Parelius kom til Vågan for å utføre de kirkelige handlinger, trådte Egede lydig til side for sin overordnede. Egede fikk imidlertid brev fra sin prost om at den tredje søndagen skulle innsettelsen skje, og han ba Egede sørge for at Parelius på den dagen skulle la kirken åpnes for Egede. Det gikk sognepresten som bodde hos presteenken, selvsagt med på. Enken Dorothea så imidlertid saken fra en annen side: det å skulle overlate søndagen til en ny og uerfaren prest som Egede, mente hun ville signalisere en ettergivenhet overfor den nyankomne som kunne få alvorlige konsekvenser. Dermed kom Parelius i alvorlig konflikt om hva som ville være riktig å gjøre.

Da søndagen opprant, kom prost Hartvigsen, Parelius og den unge Egede sammen inn i kirken. Mens Egede fikk sine instruksjoner av prosten, gikk Parelius opp og tok plass ved alteret. Da gudstjenesten begynte, gjorde Parelius knefall foran alteret. Dette ble av Egede tolket som et forsøk på «kupp» fordi det signaliserte at sognepresten skulle være offisiell forretter av gudstjenesten. Egede gikk dermed opp til Parelius, klappet ham på ryggen, og sa at såvidt han forsto, så skulle han betjene alteret denne dagen. Parelius svarte at han kunne vel preke selv om han ikke sto for alteret. Det avviste Egede bestemt med og sa at fikk han ikke stå for alteret, så ville han heller ikke preke. Parelius henvendte seg dermed til prosten og ba ham avgjøre saken. Da Egede sto fast på sitt, mente prosten at nå forgrep han seg og talte ham til rette. Egede ville imidlertid ikke gi seg og mente at han slett ikke forgrep seg og meddelte prosten at han måtte for all del ikke gjøre ham til et barn! Det endte med at sognepresten trakk seg. Han gikk bort til prosten og satte seg ved siden av ham, hvoretter Egede gjorde menigheten til vitner om det som der hadde hendt og fortsatte gudstjenesten.

Saken fikk imidlertid et etterspill. Sogneprest Parelius sendte inn en klage ikke bare på den unge kapellanens oppførsel før gudstjenesten tok til, men også på den måten han forkynte på: «Jeg vil ikke tale om, hvorledes hans ubetænksomme Vildhed tog siden afsted i Prædikestolen, da han baade udelukte Texten og ikke oplæste det hellige Evangelium, saa og med mange forargelige Expressioner, Skjænden og Banden»! Egede måtte dermed møte i prosteretten juni samme år (1708). Mot Parelius’ innlegg leverte Egede en skrivelse som vitner om stor sans for logikk og satire. Han fremstår som en kirkelig revolusjonær som like lite vil rettet seg etter den gamle hevdvunne skikk å ta i ekte den kone som skulle medfølge kallet, som han vil finne seg i at en prest fra et annet kall skal gripe inn i hans embetsførsel. Om Dorothea de Fine sier Egede at han vil ikke la seg forføre og forderve av onde sladderkjerringer som i sin kåthet etter å gifte seg løper omkring i husene og er fulle av skvalder og unyttig handel og blander seg opp i ting som ikke angår dem! Om Parelius’ krav på sine hevdvunne rettigheter, hevder Egede at disse er opphevet ved Kristian V’s lov som han mente hadde avskaffet alle tidligere lover og forordninger som ikke ble videreført i den nye lovgivningen. Han avsluttet med å kreve full frifinnelse for seg selv. Da dommen falt, fant retten at Parelius hadde retten på sin side. Egede ble ilagt en bot på 4 Rdlr som skulle utbetales til fattige presteenker (!) og sognepresten skulle utbetales 20 Rdlr i erstatning for tort og svie. Han fikk også en advarsel om at hans oppførsel var klanderverdig og ikke måtte gjenta seg.

Da neste års vårfiske nærmet seg, sendte Egede inn et skriv til Kongen med en historikk om de beklagelige forhold for kirketjenesten i Vågan. Biskop Krogh ble bedt om å uttale seg i saken. Hans svar er ikke bevart, men det synes som om han har stilt seg på Egedes side fordi Egede uttaler at hans avskrifter av biskopens uttalelser støtter hans sak. Det var imidlertid langt til Trondheim og Parelius fortsatte som han alltid hadde gjort. Hvert år kom han til Vågan på den faste tid og gjorde krav på embetet og dets inntekter, og suspenderte sin kollega under de fem måneder vårfisket sto på. Et kompromiss i saken kom i stand i 1712 da Egede og Parelius ble midlertidig enige om at de skulle dele kirketjenesten slik at kapellanen fikk en tredjedel av inntektene av kallet under vårfisket.

Det kan nok ha vært grunn for Hans Egede å føle at arbeidet i menigheten ble vanskelig etter det som hadde skjedd, og at ønsket om å komme bort fra Vågan ble koblet sammen med lysten til å reise ut som misjonær. Da en bergensreder sendte et skip til Grønlandsstredet i 1708, ble det kjent for Egede, og han skrev året etter til sin svoger Jens Rasch i Bergen og ba om opplysninger om Grønland. Om dette hadde han god beskjed, ettersom hans bror, Niels Rasch, seilte som styrmann på bergenske skip i grønlandsfart, De opplysningene Egede fikk tegnet et mørkt bilde av forholdene på Grønland - der bodde bare ville folk, skrev svogeren, uten opplysning og kultur. Dette satte fart i Egedes tanker: det var til dette folket han ville og hjelpe dem til rett tro og til å bli tilbakeført til den kultur som de hadde tapt da kontaktene med Grønland ble borte. Allerede året etter har han planene klare og lager en skisse om hvordan Grønland igjen kan knyttes til Norge og bli kristnet. Denne skissen sendte han til biskop Randulf i Bergen som sendte saken videre til København.

Fra 1710 kom der flere opprop fra Egede som satte det ortodokse misjonssynet i et nytt lys og utløste en ny misjonstenkning. Han gikk imot den ortodokse påstanden at misjonsbefalingen bare gjaldt apostlene og hevdet at misjonsbefalingen var rettet til den kristne kirke gjennom alle tider. Deretter fremhevet han at bibelens ord om Guds frelsesvilje gjaldt alle folkeslag. Selv om man mener at bibelens profetier om evangeliets komme til alle folkeslag allerede er oppfylt, mente han at evangeliet ikke er mottatt av alle folk, for man finner på enkelte steder i hedenskapet ingen tegn til at der har vært plantet noen kirke. Derfor er det kirkens fortsatte oppgave å nå ut til disse folk som enda er hedninger.

Egedes kone, Gjertrud, ble ikke særlig begeistret for planene om en Grønlandsferd da hun ad omveier fikk greie på dem. Sammen med sin mor gikk hun til Hans og sa ham imot, og det endte med at han ga seg - i hvert fall lovet han at han selv ikke skulle reise. Men Egedes vilje var ikke lett å bøye, og allerede året etter sendte han nye og utvidede planer sydover, denne gang til biskop Krogh i Trondheim som uttalte seg positivt om dem, men uten at det førte til noe direkte resultat.

I mellomtiden tok Egede på seg nye oppgaver i menigheten. Han reiste tanken om et nytt kirkebygg i Vågan, noe folk sluttet jevnt opp om, og en ny kirke sto ferdig i 1714. I denne oppgaven gikk Gjertrud med og hun sto for alt stell for arbeidsfolkene som bygget kirken. Selv bidro Egede med nymalt altertavle. Da biskop Krogh innviet kirken mente han at en slik vakker altertavle egentlig var altfor vakker for en simpel fiskeralmue! En liten detalj viser at stridsøksen mellom kapellanen og sognepresten ikke helt var begravet. Den nye kirkens prekestol ble utstyrt med en låsbar dør, og den eneste nøkkelen til denne døren skulle Vågans prest eie!

Hvordan menigheten selv stilte seg i konflikten mellom kapellan og sogneprest, fremgår av flere opplysninger. Vågans rikeste mann, Jens Hasselberg, støttet Egede fullt ut. Han stilte seg også i spissen for et brev fra Vågans almue til sogneprest Parelius da den nye kirken var ferdig hvor det klart uttrykkes at kapellanen er deres rette sjelesørger og at sogneprestens besøk til Vågan for fremtiden er overflødig! Man beklaget også i brevet den store urett kapellanen hadde vært utsatt for i sin egen kirke de siste årene og truet sognepresten at han vil «lide Spot og Fortræd» om han ville handle mot almuens vilje. Det ville imidlertid Parelius, og på bededagen i februar 1714 kom han på ny til kirken for å overta gudstjenesten. Egede var imidlertid forberedt og befant seg allerede foran alteret da sognepresten kom inn i kirken. Parelius gikk opp til Egede og spurte hva dette skulle bety, hvorpå Egede svarte at han ikke ville vite mer av ham og hans inngrep i de kirkelige handlinger. Deretter henvendte han seg til menigheten der Hasselberg og flere fremstående menn satt i koret. Var menigheten fornøyd med ham som prest, spurte Egede. Hasselberg svarte at det var de alle sammen og de ville ikke vite av noen annen. Andre bekreftet uttalelsen. Parelius ble meget sint og skjelte ut Hasselberg og truet ham med gapestokk. Deretter grep han tak i døren til prekestolen som var låst, og da han ikke fikk den opp, forlot han kirken og gudstjenesten fortsatte med Egede for alteret.

Parelius gikk imidlertid ned til båten sin og seilte over Vestfjorden til Steigen der han forela for prosten det som nå hadde skjedd, og med en ny stevning for prosteretten kom han tilbake til Vågan. Retten ble satt i huset til Dorothea de Fine der Parelius la frem sin sak. Ingen av hans vitner var imidlertid til stede. De ville heller prioritere fisket på fjorden enn å møte for retten! Egedes forsvar var holdt i en rolig og saklig tone, og han fremholdt hvor foreldet og meningsløs den hevdvunne ordning var for betjeningen av Vågans kall. Han avviste også i prinsippet det kompromiss han og sognepresten hadde kommet frem til fordi han ikke ønsket noen almisser eller gaver fra Parelius og han avsluttet med ordene: «førend jeg vil dependere af [være avhengig av] en andens Barmhjertighed udi min egen Kirke og Menighed, hvortil jeg har den naturligste Adkomstberettigelse, vil jeg forlade alt tilhobe og overgive baade Vaar- og Vinter- og Sommertjeneste». Saken endte også denne gang til fordel for Parelius, og Egede ble på ny idømt en mulkt til fattige prestenker. De neste søndagenes gudstjenester i vårfisket måtte han overlate til sognepresten, og for fremtiden hadde han å holde seg til det kompromiss om fordeling av kirkelig tjeneste som de tidligere hadde bestemt.

At menigheten stilte seg på Egedes side, viser en gave som Egede mottok i 1715 etter at man det året hadde hatt et godt fiske. Han ble overrakt et stort ornamentert sølvkrus som på lokket (se bildet) åpent skildret kampen mellom Egede og Parelius. Begge prester er avbildet, Parelius som en eldre skjegget mann med kalott på hodet og stav i hånden mens Egede fremstår som en ung skjeggløs mann. Begge holder i sine hender en oppslått bok. I Parelius’ bok står det "non ros, sed vestrum" som åpenbart skal uttrykke at det er ikke menigheten, men menneskenes eiendeler han trakter etter. I Egedes bok siteres 1 Kor 9 som omhandler apostelen og hans rettigheter der han bl.a. sier: «Om jeg ikke er apostel for andre, er jeg det i alle fall for dere! Ja, dere er seglet på mitt apostelembete i Herren. Dette er nå mitt forsvar mot dem som gjør seg til dommere over meg: Har ikke også vi rett til å få mat og drikke?» Under Parelius’ prekestol står syv fiskere med hvert sitt fiskeknippe i hånden, mens under Egedes prekestol er der bare tre fiskere - en illustrasjon på prestenes forskjellige inntekter. Over allmuens hoder hentydes det til Matt 20: «Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt som jeg selv vil? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?» Med dette sølvkruset hadde menigheten vist sin sympati med den underlegne presten, og kanskje i hans kamp sett et uttrykk for den samme kamp de selv stred med mot øvrighet og sivile maktpersoner. Med Skriftens egne ord påviste folket hvordan kirken selv åpenlyst unnlot å følge sitt eget budskap ved å behandle sine tjenere på en så skjendig måte!

I lys av Egedes kamp for å overleve som prest og menneske i sin menighet og den motgang han møtte i denne kampen, var det dermed ikke å undres over at tanken om å reise til Grønland ikke slapp taket i Egede. Etter hvert ga også Gjertrud opp sin motstand mot planene og sluttet seg til sin manns drøm. Hennes oppgivelse av motstanden hang sannsynligvis sammen med Egedes mislykkede kamp. På skattelistene for geistligheten finner man jevnlig hans navn oppført med tiltagende summer i rest. Alt tyder på at familiens opphold i Vågan ble stadig forverret og at de ofte må ha lidt regelrett nød. Etter at Gjertrud til slutt gikk med på hans misjonsplaner, gjorde han like godt som han hadde advart i sin forsvarstale for prosteretten, og sa opp stillingen som prest i Vågan. Sammen reiste de til Bergen i 1718 for å realisere sine planer. Til og begynne med møtte de motstand, men Egede ga ikke opp og forberedte seg på reisen med å tilegne seg kunnskaper om karttegning, gullsmedarbeid og kjemi - han var meget interessert i alkymi og håpet på å finne en måte å lage gull og kanskje endog finne gull i fjellene på Grønland!. Dersom han klarte det, ville i hvert fall den økonomiske siden av foretagendet være berget! Ved siden av disse studiene, arbeidet Egede som vikarprest i Bergen. Det var et arbeid han gjorde uten vederlag fordi han fryktet at det skulle sies om ham at han var en unyttig tjener som bare levde for sine drømmer.

I 1716, mens Egede fortsatt var prest i Vågan, tok han kontakt med Thomas von Westen med en forespørsel om han ville sende inn et skrift han hadde forfattet til Misjonskollegiet. De to menn korresponderte flittig med hverandre i en tid, og von Westen sendte villig inn Egedes misjonsplaner sammen med sine egne årlige innberetninger til Misjonskollegiet, og han unnlot heller ikke la planene ledsages av varme anbefalinger. Kollegiet var i utgangspunktet positive til Egedes planer, men fant at der ikke var økonomisk grunnlag for å utvide misjonsvirksomheten på det daværende tidspunkt. De hadde nok med misjonen til Trankebar og Finnmark.

Da han i 1719 endelig fikk foretrede for kongen for å legge frem sine planer, ble imidlertid denne meget interessert. Økonomien ble ordnet ved at det Bergenske Handelskompani skulle utruste fangstbåter som tok med seg last hjem fra Grønland. Egede ønsket også å få med seg noen nordmenn som var villig til å slå seg ned på Grønland slik at den gamle norske kulturen der kunne fornyes. Helst ville Egede ha med seg nordlendinger, for han mente de var mest vant til et hardt og slitsomt liv på land og hav. Et konkret resultat av besøket i København, var at Egede ved Misjonskollegiets hjelp ble utnevnt til kongelig embetsmann, noe som styrket han status og ga ham en myndighetsbevissthet som kongens og den statlige kirkens representant overfor grønlenderne.

[rediger] Misjonær på Grønland

Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær», på leting etter etterkommerne av den norrøne bosetningen der. Det var en utbredt frykt i Danmark-Norge for at disse gamle samfunnene fremdeles var katolske, siden de hadde mistet kontakt med moderlandet før reformasjonen. Egede fant snart ut at den norrøne bosetningen ikke eksisterte lengre, og han begynte i stedet å misjonere blant inuittene. Han grunnla Godthåb (Nuuk), som i dag er Grønlands hovedstad.

Hans Egede ble i 1741 utnevnt til superintendent (biskop) over Grønland.