Harald Schjelderup
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harald Krabbe Schjelderup (født 1895 i Tvedestrand, død 1974) ble Norges første professor i psykologi i 1928. Schjelderup tok doktorgrad i eksperimentell psykologi, og i 1922 ble han professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I 1928 ble dette professoratet omgjort til psykologi. Under den andre verdenskrig var han en fremtredende motstandsmann og ble i 1943 arrestert og satt i konsentrasjonsleir frem til 1945.
Sammen med broren Kristian utdannet Schjelderup seg på 1920- og 30-tallet til psykoanalytiker hos Eduard Hitschmann i Wien og Oscar Pfister i Zurich. Schjelderup ble en sentral person for introduksjonen av psykoanalysen i Norge. I 1934 var han med å stifte Norsk psykologforening og Norsk psykoanalytisk forening. På 1950-tallet utførte han en studie av langtidsvirkninger av psykoterapi som muligens er den første av sitt slag.
Schjelderup forsøkte å forene de naturvitenskapelige områdene av psykologien med psykoanalysen. Dette gjorde ham til en omstridt person i de medisinske og psykologiske fagmiljø. Mest kjent ble kanskje konflikten med legen Gabriel Langfeldt.
Schjelderup var også interessert i blant annet religionspsykologi og parapsykologi ut fra et psykoanalytisk perspektiv, og han skrev avhandlinger innen disse emnene. Han skrev også forordet til Anna Elisabeth Westerlunds bok Synsk i 1968.
Lokalene til Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo er kalt Harald Schjelderups hus.
[rediger] Bibliografi i utvalg
- Det underbevisste (1925)
- Psykologi (1927). Revidert utgave (1957)
- Nevrose og oppdragelse (1937)
- Nevrose og den nevrotiske karakter (1940)
- Det skjulte menneske (1962)
[rediger] Litteratur
- Grenness, Carl Erik (2004). Hva er psykologi? Universitetsforlaget.
- Teigen, Karl Halvor (2004). Psykologiens historie. Fagbokforlaget.
