Heinrich von Braunschweig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hertug Heinrich II von Braunschweig-Wolfsbüttel (født 1489, død 1568) var en katolsk fyrste av fyrstedømmet Braunschweig-Wolfenbüttel i Tyskland som motsatte seg reformasjonen. Han ble fordrevet, men ble senere gjeninnsatt og gjenninnførte da den katolske tro. Han ble heftig angrepet av Martin Luther.

Heinrich overtok regjeringsansvaret for det nordtyske fyrstedømmet Braunschweig-Wolfenbüttel i 1514. Hans regjering var stramt organisert, og han innførte kanselliorden og hoffrett. Mot sin bror Wilhelms vilje fastla han "primogenitur"-arverekke (primogenitur, latin: førstefødte [hankjønn]). I fremtiden skulle det dermed heller ikke være tillatt å dele opp hertugdømmet. Han var katolsk og keisertro hele livet gjennom, og for sin troskap mottok han ordenen "Den Gyldne Vlies".

Etter Hildesheimstiftsfeiden 1519-1523 kunne han utvide sitt territorium, selv om han led et knusende nederlag i slaget ved Soltau 28. juni 1519 og ble tatt til fange. Men hans nederlag ble til slutt vendt til en stor politisk seier, og motstanderne av den nye keiser Karl V måtte legge på flukt.

I 1524-25 tok han aktivt del i nedkjempelsen av bondeopprøret. Han var blant annet med på slaget ved Frankenhausen, der Müntzer led sitt endelige nederlag.

I 1538 støttet han de tyske katolske riksfyrsters sammenslutning i "Den katolske liga", med front mot de reformerte riksstenders såkalte schmalkaldiske forbund.

I 1540 erklærte keiseren et bann mot riksstaden Goslar, etter at byen hadde jevnet en rekke klostre i nærheten med jorden slik at de ikke skulle kunne huse potensielt fiendlige styrker. Tysklands protestantiske fyrster og byer truet med å la væe å delta på den keiserlige riksdag i 1541 dersom ikke bannet ble hevet. Og det lyktes de i.

Men hertug Heinrich, som var en gammel motstander av Goslar, erklærte tilbakekallelsen for ugyldig, konfiskerte goslarsk eiendom innen sitt eget territorium og gikk til en rekke tiltak for å gjøre livet surt for Goslar og dets borgere.

Riksdagen i Speyer i 1541 førte til at lederne for det schmalkaldiske forbund bestemte seg for å gi Goslar og den riksuavhengige lutherske byen Braunschweig all den støtte de måtte trenge. Landgreve Philipp av Hessen og kurfyrst Johann Friedrich av Kursachsen bestemte seg i Gandersheim for å forene sine styrker, og dermed oppstod en hær på 4.000 kavallerister og 32 infanterienheter som gikk til kamp sammen med de 20.000 mann som Goslar hadde klart å mobilisere. Hertug Henrik hadde ikke tilstrekkelig militær styrke til å stå i mot, og konsentrerte alt om forsvaret av den vel befestede byen Wolfenbüttel. Så dro han selv avsted for å forsøke å finne forsterkninger. Wolfenbüttel falt den 13. august 1542 etter en kort beleiring. Kanonild hadde ødelagt befestningene og forsåvidt det meste av byen. Hertug Heinrich klarte ikke å rekruttere forsterkninger.

Heinrich ble så grepet (1542) og holdt fanget i Ziegelberg i Hessen. Reformasjonen ble så tvangsinnført i hele hans fyrstedømme. Men da keiser Karl V og den katolske liga hadde gått seirende ut av slaget ved Mühlenberg i 1547, ble det mulig for hertug Heinrich å vende tilbake. Han satte straks i gang med en katolsk motreformasjon, og bare i Braunschweig møtte den på heftig motstand.

I slaget ved Sievershausen i 1553 vant han sin siste store seier. Riktignok falt begge hans eldste sønner under slaget, men utfallet ble at hans neste sønn og arveprins Julius (158-1589) ble sikret arverett også til fyrstedømmet Calenberg-Göttingen. Hertug Heinrich var gift to ganger, og var dessuten involvert med en Eva von Trott, noe som han høstet megen spott for. Da Heinrich II døde, var hans eneste gjenlevende arveberettige sønn Julius, som senere innførte den lutherske reformasjon i sine områder.