Husmenighet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Husmenighet brukes om et kristent fellesskap, som samles i hjemmet. De som samles i en husmenighet, er gjerne en håndfull venner og familiemedlemmer.
Begrepet skriver seg helt fra tekster i Det nye testamente, der det snakkes om «menigheten i ditt hus».
- Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus. 2. Paulus brev til Timoteus 4,19.
- Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne. Paulus brev til Kolloserne 4,15
- Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. Apostlenesgjerninger 2,46.
En husmenighet er ikke det samme som husgrupper, bibelgrupper eller cellegrupper som er underlagt en større menighet. Husmenighet er selvstendig uten en direkte tilknyttning til en større menighet. Men bruken av disse begrepene brukes noe om hverandre.
Innhold |
[rediger] De første kristne
De første kristne hadde, naturlig nok, ingen kirker. Man regner med at de første kirkene ble bygd i det 4. århundre. Fram til da var de kristnes samlinger hovedsakelig i hjemmene.
Selv om kirkebygninger etter hvert ble den vanlige møteplassen for kristne, ser det ut til at det hele tiden også har eksistert husmenigheter. Skrifter fra 1500-tallet forteller om husmenigheter.
[rediger] Husmenigheten
Det er vanlig at samlingen starter med et måltid, hvor man kan snakke om løst og fast, noe som menes å være bra for fellesskapet. Ideen er hentet fra brevene til Paulus, samt at Jesus innstiftet nattverden på slutten av et måltid, også dette er et forbilde. I løpet av måltidet kan det være nattverd. Etterpå er det bønn eller samtaler om poenger fra Bibelen. Samlingen varer vanligvis 1-4 timer.
Det er ulike motiver for å ikke velge en tradisjonell samling i en kirkebygning. Enkelte mener at menigheter ikke skal ledes av en prest eller pastor, kun av et fellesskap, såkalt eldste som er tjenere og ikke ledere. Andre har ikke teologiske motiver, men er ute etter et tettere fellesskap, enn det tradisjonelle menigheter som regel kan tilby.
I USA har det i de senere år vokst fram en husmenighetsbevegelse.
[rediger] Husmenigheter i Norge
Lekmannen og kirkekritikeren Olaus Nielsen (1810–1888), hevdet at husmenigheten er et nødvendig supplement til den offentlige gudstjenesten, fordi i husmenigheten samles de sant troende. Han mente at evangelieprekenen i kirkene burde lede til samlinger i hjemmene.
[rediger] De forfulgte kristne
På mange steder i verden er husmenigheter en vanlig samværsform av ulike grunner, hovedsakelig forfølgelse.
I muslimske land er det mange husmenigheter, for eksempel i Iran.
[rediger] Husmenigheter i Kina
I Kina er det en stor husmenighetsbevegelse fordi myndighetene legger restriksjoner på kirkelivet.
I 1949 kom formann Mao til makten i Kina og over 5 000 misjonærer, fra 60 ulike trossamfunn, ble kastet ut av landet. Alle kristne i Kina skulle samles i en offentlig kirke (samfunn), den fikk navnet «Den patriotiske Tre- Selv Menigheten», til vanlig kalt «Tre selv kirken». Denne kiken var overvåket og kontrollert av kommuniststaten Kina.
I 1962, ble kirken stengt under Kulturrevolusjonen. All religion og kristentro ble forbudt, og derfor ble alle kristne lokaler og gudshus stengt eller omgjort til fabrikker, kinoer, barer, svømmehaller og lignende. Mange ble brent og revet. De kristne i Kina ble forfulgt og særlig hardt rammet ble alle ledere.
De tusener av kristne i fengslene hadde små fellesskap der det var mulig. I hjemmene sine begynte kristne å samles i hemmelighet. De sang, bad og leste fra Bibelen. Dette ble begynneslen på husmenighetene. Under kulturrevolusjonen, som varte i ti år, fram til 1972, vitnet de kristne forsiktig til sine nærmeste og undergrunnskirken vokste. Etter kulturrevolusjonen kunne de kristne igjen samles i egne gudshus (Tre selv kirken). Da var det omtrent 50 millioner kristne i Kina. Den offentlige Tre selv kirken var underlagt kontroll fra myndighetene, mens husmenigheten forble et stort nettverk av undergrunnsmenigheter i Kina.
På 1980-tallet åpnet Kina seg mer for vestlig ekspertise og ikke minst handel med utlandet. Utenlandske misjonærer begynte å komme tilbake til Kina, men ikke på den tradisjonelle måten, med en misjonsstasjon, skole og helsestasjon. De måtte være misjonærer i hemmelighet og ble det som kalles teltmakermisjonærer. En teltmakermisjonærer har offisielt et andre oppdrag, som humanitær hjelparbeider eller engelsklærer. Dersom det ble oppdaget at kinesere ble påvirket av kristen tro, ble det utsendelse og hjemreise.
Antall kristne i Kina ble beregnet til å øke med omtrent 30 000 hver dag. [1] Denne veksten skjer i husmenighetene og det er et enormt behov for bibellærere og bibler. Bibeler trykkes både i utlandet og i Kina. Med en økning på flere titusen frelste hver dag er bibelbehovet enormt.
[rediger] Kilder og referanser
- Hans Myrvold. 2005. Teltmakeren. Korsets Seier, 17. juni 2005.
- ^ Myrvold, Hans. 2005.
